Dexter

I just watched Dexter the season final of Dexter 7. To some extent it has puzzled me why I like the series so much. There is of course something intriguing with a killer that seems to have a moral code.

Dexter is not a harmonious being. He is full of anguish, have trouble relating to others but on the surface. He doesn't walk - he glides - like a "fucking lizard on ice". Not someone I'd like to get on the wrong side of.

The simple reason I like Dexter will spare all other considerations and words. It's the characters, in their depth and complexity.

The simple reason I like Dexter is that they do not turn away. They do not shie away from pain. They do not turn a blind eye, but accept that your destiny is nothing but choices you have to live with.

The alternative is so much worse.

Slå meg, det er jul

Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å fortelle, men fordi det har vært andre prioriteringer, andre lyster.

Jeg har flyttet - stor endring, mindre pendling. Jeg har lært mye om layout og har brukket om en hel bok. Stolt. Jeg har tatt noen ok bilder. Jeg har stort sett behandlet de rundt meg rundhåndet og mildt.

Men... joda, litt intens. Ingen endring. En lei tendens til å skremme mennesker jeg ønsker å komme nærmere. Er det så tydelig? Ja, og jeg vet det. En liten personlighetsforstyrrelse, men siden personlighetsforstyrrelser er ubehandlbare er det nærmest ingenting å bry seg om.

Etter en lang tid med hardt arbeid har jeg endelig hatt litt tid til å lese tegneserier. To hele dager med oppslukt glede. Før Inkalen av Jodorowsky og Janjetov er like bra som den var første gang jeg leste den, full av visdom, et sykt samfunn og kraftige konflikter. The Preacher av Ennis og Dillon er en fantastisk horrorwestern. Bone av Jeff Smith... ah, deilige små metasmurfer.

Av bøker har det blitt mest science fiction. Siden sist er det så mange bøker at jeg ikke har tenkt til å nevne de alle. Jeg har vel lest tre-fire bøker av Ian M Banks - både science fiction og regulære romaner. Jeg har lest alle jeg ikke hadde lest av Charles Stross - som er litt ujevn i stilen, men som fortsatt kommer i land med gullkorn. Det har blitt lite verdenslitteratur. Etter Atlas Shrugged må det bli en pause (forbanna drittbok).

Ellers - lite sommer i år, men det tegner til en god vinter med snø.

Super 500

Hvert halvår blir verdens kraftigste superduperdatamaskiner rangert. Det er forbundet med prestisje å havne på top500 som listen kalles. Det er lenge siden USA har stått på toppen av listen - så vidt jeg husker. Deres nasjonalstolthet er gjenopprettet når Sequoia ved Lawrence Livermore National Laboratory ble fyrt opp i januar.

Selv om Sequoia kjørte på 80 prosent kapasitet i testfasen, tikket den runt 16,82 petaFLOPS. Det er 16 millioner milliarder operasjoner per sekund. Hva skal de bruke maskinen til når den er ferdig? Å kjøre simuleringer for å kunne forlenge levetiden på atomvåpen. Duh.

I 2007 ble en halv musehjerne simulert på lillebroren til Sequoia, en prototype som kjørte på 280,6 teraFLOPS. Den simulerte interaksjonene mellom 8 millioner neuroner gjennom 6 400 synapser tilsvarende 1 sekunds aktivitet. Simuleringen tok 10 sekunder.

I 2009 var kapasiteten oppe i en hel kattehjerneekvivalent når samme forskningsinstitutt simulerte en celle-for-celle simulering av det menneskelige synssenteret. 1,6 milliarder neuroner koblet sammen av 9 billioner synapser. Ett sekunds simulert tid tok 10 minutter. Maskinen simuleringen kjørte på het Dawn og hadde en kapasitet på 415 teraFLOPS i den ene uken den var i uttesting, før også den gikk inn i lukkede prosjekter for å regne på kjernereaksjoner for Department of Energy. For å forlenge levetiden på atomvåpen.

A second simulation, with 1 billion neurons, ran a little faster--but still only at one-eighty-third of normal brain speed. - Popular Mechanics, 18.12.2009

Etterspørselen etter regnekraft er gigantisk, men det er litt vansker med kost/nytte-skalering med dagens prosessorer. Det er rett og slett for dyrt å bygge superdatamaskiner med fler og fler prosessorer. Værsimuleringer, proteinatlas, high-volume-trade, kosmologi, høyenergifysikk, materialforskning - det er mange bruksområder.


Per neste år er energiforbruket rundt 200 W per teraFLOPS, eller rundt 200 millioner watt per exaFLOPS. En menneskehjerne (cortex) har rundt 25 milliarder koblinger. Noen tipper 2018 for første gang en klarer å passere 1 exaFLOPS på en ikke altfor ressurskrevende måte. I 2009 tippet Modha, mannen bak simuleringen av synssenteret, at en trengte regnekapasitet 1000 ganger så stor som da og at dette ville være mulig innen 2019.


Uansett når - det vil skje. Den eneste tenkte grensen er den brå overgangen fra små simuleringer til komplette systemer som skaper uventet output. Når vi får energiforbruket ned i 20 W på en sanntidssimulering av en kattehjerne er maskinen antagelig langt smartere enn en katt.

Spaceage - begun

Amidst economic turmoil, malfunctioning Olympic flames and the usual hubris floating around in the news, a new space age has begun. SpaceX delivers supplies to the International Space Station today. For those with least the tiniest amount of imagination, may see this as the beginning of a new age.

Yes, I find it exciting. The exploration of space is simply a staggering adventure that may yield humanity great opportunities. No, it will not save us from ourselves. Those who can afford to go into space now are the nonsensical rich. Those investing in future harvesting of asteroids or transport services to and from low earth orbit and beyond are already full of resources and basically need more money like a bear needs a hammock. The motivation and  willingness to be the first to go into the unknown is a human drive like no other.

Those few pioneers might become so powerful and rich it beggars belief, but that is nothing new. We are just now starting to noticing that big companies are a state onto their own on an unprecedented scale as vital  infrastructure is in the hands of private companies, not the national state. Who controls our daily lives, who has the most detailed information about ourselves, who can punish or award us in a digital age? The weapons of police, judges and armies are less frightening to one as myself - sheltered and provided for in a safe country - than the power Google, Facebook, Apple and Microsoft. Without them I'm a dead baby seal.

In the long run however, the age of private entrepreneurship that has now begun, may well give benefits and opportunities for many, just as the present digital age gives each and one of us at least the pretence of free speech.

In the short term, only specialists are needed for the exploration of space. Doctorpeople and a few technicians and a relatively small support infrastructure. In the mid term, specialized robots, a few dare-devil doctor guys, a few technicians and small businesses popping up on home turf, serving and living of the products going into space and distribution of goods coming down. In the long term however, travel will get cheaper and manpower on a larger scale will be needed. Robots are well, but who is to take decisions about what we want to do other than ourselves? You don't stay sane on the moon without company.

Mening, løs

I natt drømte jeg intenst. Jeg vandret mørkt og stille gjennom vårnatten og lyttet til en melankolsk vakker konsert av cello, kontrabass og bratsj.

Musikerne var kledd i sorte kjortler. En der i en alkove, en cellist der på en trapp, en bassist på en balkong. Bak hver og en står menn og kvinner i sort med fløyel i nedslåtte øyne. Et usynlig kor klager, uten anklage eller bebreidelse i en resonant harmoni slik engler burde synge.

Jeg våkner klokken kvart over fem dyvåt av svette og febrilsk anspenthet. Jeg sender epost til sjefen og sier jeg blir hjemme grunnet sykdom. Så sovner jeg og våkner først fire timer etter av telefon fra en bekjent som syns coveret jeg har skissert til hans voldsroman er bra.

Det er på tide å stå opp. Jeg kjenner meg ikke syk, men vandrer urolig rundt og klarer ikke å fokusere.

På Facebook får jeg vite at en i min nære bekjentskapskrets, kjæreste til Aiai, er død.

Trist som ingen ord.

Prostituert

Jeg skumleste nettopp en artikkel på NRK om at nivået på prostitusjon antatt er stigende eller høyt - det er litt uklart. Antatt er det tilbake på samme nivå som 2009. 60 gateprostituerte er registrert av PRO-senteret i Bergen. Mye salg foregår via nettannonser. Callgirls.
Det er ikke veldig interessant dette. For egen del mener jeg at tallene det henvises til og argumentasjonsrekkefølgen er for vag, og at dette muligens er et tegn på at kunnskapsnivået er for lavt om sexmarkedet i Norge.

Punkt 1) hvor mange av alle som selger sex på regelmessig basis, i det minste for en periode eller med en regelmessighet som er større en snittet av befolkningen er registrert? Med andre ord, hvor mange selger sex av grunnene som påropes i artikkelen, i løpet av et år?

Punkt 2) isj!, særlig hvis de har registrert alle. 60 gateprostituerte på et potensielt marked på hva? - 20.000 menn over 18 eller noe slikt, det er guffent å i det hele tatt lede tankene mot. Men, hvor mange transaksjoner blir det foretatt i løpet samme periode som for punkt 1?

Punkt 3) hva er årsomsetningen og normalavviket i omsetning for hver prostituert i løpet av samme periode?

Punkt 4) er det hensiktsmessig å omtale prostitusjon i et økonomisk språk?

Artikkelen argumenterer for større budsjettildelinger til spesialtjenestetilbud i den kommunale helsetjenesten. Det som er et farlig skjær er å påpeke at tilbudet var bedre før. Det skinner gjennom en mening om at innføring av forbud mot kjøp av seksuelle tjenester er lite effektiv. Lovgivningen som kom i 2009 gjør kun kjøpet straffbart - kjøperen kriminaliseres. Om selger utfører sine tjenester kan det være en (ikke-straffbar) måte å løse et problem på. Menneskesmugling er omtalt på bakteppet.

Statistiske metoder kan være artige og grunnlag for å avdekke kunnskapshull. Troverdigheten i sammenhengene bak meningsløse tall kan heves betraktelig. Det det ikke løser er verdidiskusjoners tendens til å unngå kjernen, det udiskuterbare og meningsbærende følelsesregisteret som benyttes for å spille frem et argument.

Påskemorgen

I natt drømte jeg om tiggeren som bor i skogen på Bygdøy, men som normalt sitter rundt på Frogner. Han bodde vel i et rede på Blinderen før. Smart fyr, men gal som en eske sulten papp.

Jeg gikk en tur i skogen, som jeg ofte gjør. Det er sommer og Bygdøys skoger er nær tom for mennesker. Uansett er det ingen der jeg trår. Jeg kommer til en stor elv (jada, det er ingen elv på Bygdøy, men det er tross alt en drøm). Den flyter stille forbi blant steile klipper og myk skogbunn. Brått går jeg gjennom et ullteppe og står midt i en slags stue - sovepose, bokhyller, lerretstol, myke fargerike puter og flere tepper som lukker rommet mellom elven og klippene full av naturlige steinsofaer.

Det er en kattunge som ligger bedagelig og soler seg på en haug med ull. En annen kattunge svømmer i elva med øyne så store som tallerkener. Jeg får litt dårlig samvittighet over å ha invadert en fremmeds bosted, men det er midt i skogen og allemannsretten rår meg i fem minutter i nytelse over all varme, markblomstene som vokser i hyllene og fiskene som smiler i elva.

Jeg går ut gjennom et kremhvitt ullteppe og går inn på Shell for å slå av en prat med lokalbefolkningen. Det er ettermiddag og stille. Utenfor vinduet kommer Kona med ei venninne. Kona er 18-19 år for anledningen og litt loffhode. Jeg lener meg inntil fasadevinduet ved siden av døra som er stengt og gir henne et vinduskyss, kanskje for å erte henne siden hun bommet på døra. Hun kjenner meg ikke igjen, så jeg må ta opp iPhonen og vise henne Wordfeud. Venninna er helt blåst og trekker tyggemien i lange remser.

Så kommer han som har tilhold i villmarksrommet jeg syns var så trivelig. Han smiler og er snakksalig, lener seg inntil hyllene med hermetikk mens han snakker med damen bak disken. Jeg hilser på ham og han sier: "Sosialkomiteen var på besøk og sier de vil tvangsinnlegge meg. hehehe". Jeg stusser litt, han er jo usedvanlig  oppegående, lukter nær ingenting annet enn kattunge og bark. "Men, har ikke du akkurat vasket deg da?" uttrykker jeg overrasket.

Law of diminishing returns

If you carry a backpack too big, the effort is not worth the food in it. If you carry a backpack full of food, you will have too little of it when your strenght is gone. When we have little, we get hungrier.

I am rereading The Hobbit by Tolkien. Of course it is because the film by Peter Jackson is coming soon. Stephen Fry has been all over Twitter with his experiences in New Zealand, without giving anything else than a positive feeling. Yes, and the occasional outburst. Very energic he is. I really enjoy watching Stephen Fry on the screen. I have read two novels by him as well - The Liar and The Stars' Tennis Balls. I think I would like to read Moab is my washpot as well. Reasons to avoid reading books with strange titles: none.

Feeling hungry can be good. Mostly bad and possibly your death, but it sharpens the senses supposedly. Which reminds me of the Vipassana meditation course I took last fall. It remains an open question whether a general food situations most gently described as critical resource management sharpened me in any way.

Last night I dreamt a dream full of pillows, carpets, dunes, chairs, cupboards and small doors. It was a very cosy dream which left me unharmed yet intrigued. As dreams go, it is now sudden fragments in a seemingly chronological order. There might have been some hints of travel through time, but as there still is no great idea in me that compels me to build one, they must have been pretty discreet. Harry Potter might have been involved, even if I cannot imagine how his career is now.

I had rented Harry Potters old cupboard for the night. It was the only place I could lie down and sleep in for the night. I must have gone early to bed, because when I crawled out from under my dune, opened the little door and walked bare foot on a thick carpet while draping a woollen blanket everybody but a manic couple in a big bed in the middle of the living room. They t jumped up and down while cheering, but soon enough collapsed with a critical piece of information I needed to get on my way.

There was no other solution than to crawl into a double mattress and watch some television while there was a beautiful woman sleeping next to me, buried under a thick light brown blanket under a earthy, coarsely woven light cover. Her silent breath and safe posture made me feel relaxed and well.

Anyways, the law of diminishing returns is applicable to everything from medical research on the prevention of gender specific cancer to statistics showing how little massive screening projects has helped in reducing the prevalence and mortality rate of these diseases. That's the slightly less emotional side of humanity. Important nonetheless.

In the end, The Hobbit is a moral story. There and back again. They have a mountain of dragon gold and magic armour, untold riches seemingly being the ultimate goal, but then it is not. The fight is much more turned inwards, with inner demons manifested in ones surroundings. A dragon is a pretty scary lizard. 'oh, the humanity'! This is certainly not Ayn Rand.

Similar points between Atlas shrugged and The Hobbit: Great storytelling. Both put up money as a wonderful reward for daring the impossible. Both describes a world where the great and just are far between.

Dissimilar points: everything else basically. Tolkiens book exposes the danger of power vacuums after the glorious façade of too powerful entities dissappear from the land. Rand promotes the active demolition of the national state and a morality of every man for himself (with the occasional woman 'managing' to join the Fortune 500). Hank Rearden is not the goblin king - he seems like a man that have endured much emotional hardship. He might have offered a bed for the night, in his interest of course, as a part of the Dragons lair would then be morally obliged to him. I digress.

The law of diminishing return strikes. This has become so long that it probably made you use more energy reading it than you gained in insight.

X-roads

I cross the road at awkward moments.

Quote for today

I'm so horny, even the crack of dawn has to be careful around me.
- Tom Waits

Til glede og frustrasjon

"Jeg trodde jeg hadde funnet en lett vei til å bli alkoholiker. Så begynte jeg i NAV."

Den neste er starten på en telefonsamtale fra gamle kjære:
"Goddammit! I've driven around to every fucking hotel in this city. When I finally get a room on the 16th floor, the only place I can jump from is over the garage. I just cannot. It's so impolite to hit other peoples cars."

Drømmehagen, hvit

I natt drømte jeg at jeg jogget. Å si at jeg misliker å jogge er litt som å si at et knivstikk er ubehagelig.

Det var en drøm å ikke lykkes, men der det er håp. Den første kilometeren var som å være 90 år og forsøke å krysse sydpolen med rullator. Beina lød så vidt beskjeder om å løfte seg.

Etter å ha akseptert at, ja vel, jeg må vel bare trene litt da, kom det seg. Lett og fin inn for landing ved vekkerklokkens ankomst.

Not just another manic Monday

En veldig hyggelig mandag full av gode opplevelser.
Nå er det muligens på tide å pakke til tre dager på fjellet med jobben. Det blir sikkert hyggelig det også.

En tanke om flørt

Jeg har lest ferdig le Carrés "En forræder etter våre hjerter" - eller noe i den dur. Krim er ikke helt min greie. Det var dog én bra replikk der: Jeg har sett mange fine kjoler, men aldri noen som har fylt en så vakkert som deg.

Forskjellen mellom politikk og flørting er at i det ene sier man så lite som mulig med så mange ord som mulig, mens i det andre sier en så mye som mulig med så få ord som mulig.

Replikken fra boken kvalifiserer knapt til et elegant forsøk. Det er snarere en kunnskap bak uttalelsen som sier at OK - jeg kan ikke tilnærme meg deg, men siden det er så langt i fra skal jeg i hvert fall bryte grensen av diskresjon som finnes mellom to fremmede i det de ser at det er noe mer de vil hverandre.

Et blikk.

Happy new year

Tomorrow I am hosting my first photo exhibition. Just five more frames to hang up after a lot of work selecting and preparing the gallery.

Yes, I am kind of nervous. Especially after having a decent article in the local paper. Hopefully some friends will come and take a look. It will mean a lot.