I natt drømte jeg at jeg gikk tur i vinterlandskap. Det nærmet seg vår. Jeg måtte over et vann med litt variabel iskvalitet.
Stedet krydde av isbjørn. En stykk isbjørn, men han var til gjengjeld overalt. Hm, tenkte jeg, det er litt anstrengende å føle at en må kikke seg over skulderen hele tiden. For som kjent er det ikke den isbjørnen en ser som er den farligste.
Da fulgte også tanker om at siden jeg ser denne isbjørnen, og han ser meg, da er han vel også en ganske real isbjørn. Jeg gikk i et lønlig håp om at også den respekterte at mitt blod har å holde seg på innsiden av mitt skinn.
Isbjørnen var i trøbbel virket det som. Det var tungt å gå i isødet. Hele verden falt nedover og vi befant oss begge i en klippevegg med ett eneste sted å klatre opp. Heldigvis var isbjørnen ganske liten der den hang i skotuppene mine. Faktisk ikke stort større enn en isbjørn er på en normal TV-skjerm.
Likevel, jeg gjentar det: Det er vanskelig å stole på isbjørn. Det var med nød og neppe jeg lot ham klatre opp til armene mine og opp fra avgrunnen. God pels.
