Hverdag

I en dagdrøm vandrer vi side ved side over viddene, lar øynene hvile i uendeligheten. Neste mål står som reisen selv. Øyeblikket der tid ikke er annet enn rytmen av pulsens hammerslag. Der ord ikke trengs.

Hverdagen som fest. Hva skal det være? Alle disse hyggelige rutinene som en bygger i ensomhet men ønsker å dele med noen. Lage mat. Lese seg bort i en bok og lese en setning høyt. Et blikk. Tilfredshet i å være komfortabel.

En venn, en spennende venn som får deg til å være bedre sammen enn alene. En venn, som kjenner deg så godt at du går naken selv med klær. En venn, som forstår. En venn, uredd for en diskusjon. Som våger si i fra. Som takler at alt ikke er perfekt og forventer det samme av deg.

Som kryper inntil deg og hvisker god natt.

Fluer

Det er én ting jeg er helt klar på i dag: Jeg misliker over alle fornuftens beherskninger fluer som kommer inn på høsten. De kan bo ute og ikke drive å knotte rundt på alle vinduskarmer. At vinduene står åpne betyr ikke at det bare er å ta seg til rette!

Det er en annen ting jeg er helt klar på i dag: Dagen i dag ble bedre og bedre og avsluttet perfekt. Rett og slett.

Postalnevrolig

Leda & svanen

Bable bable bable. Er solskinnet for sterkt til å holde meg på matta? Stemningen i hodet er i dag litt Julie Andrews i Sound of Music (vestkantberte på sætra for å lære de innfødte folkeskikk, uansett om rollene presenteres å være motsatt), syngende lovpris til alpefiolenes fortreffelighet.

Julie Andrews sitter antagelig og slår på pauke i høyre hjernehalvdel samtidig som hun karer ull. På venstre side står en litt forvirret filosof og undres over neste skritt. De samarbeider dårlig, kommuniserer slettes ikke bra og kommer ikke til noe som helst kompromiss.

Spiller ingen trille. I rene absolutter er det mer sannsynlig at noe kommer til å skje enn at det aldri kommer til å inntreffe, så det er best å falle ned på en positiv tro. Hva som skjer er helt åpent, hendelser diskriminerer ingen.

Selv om jeg taler i gåter, steganografisk tungetale, vet jeg - ved å lese dette babbelet, hva jeg tenkte på når jeg skrev det. Det er min dagbok, mine koder. En hver vil forhåpentligvis forstå at jeg er forventningsfull på generelt basis. Hver dag bringer med seg overraskelser store og små.

I dag har jeg ingen tro om at det vil hjelpe meg å rope ut sannheter som føles her og nå. Samtidig misliker jeg sterkt å være behersket. For å si det på enda en måte, gjenta meg selv fra så mange ganger før, verdsetter jeg tanken på å være to steder samtidig. Det er forsåvidt noe jeg er flink til - å være privat og utadvendt på en gang. Jeg liker spenninger i det å ikke vite, veien like verdifull som målet, men ønsker til stadighet at jeg fant en bås med kosete kaniner jeg kan sitte i og bare føle meg trygg og evig.

Dagens bilde

Eros & Psyche, Per Ung 1982. Adamstuen, Oslo.

Hjernedør

Jeg har hatt noen diskusjoner de siste dagene om usikkerhet, tråder fra fortiden, hvor veien går videre. Vi vimer rundt, rådløse og usikre, vet ikke hva vi vil. Vi setter vår lit til sosiale medier, ti på topp lister for å avgjøre hva vi hører på, minnekort på telefonen for å huske hvem som er våre nærmeste, GPS for å finne veien hjem. Løsninger lagret og bearbeidet i søkealgoritmer, utenfor oss selv.

Det handler om alt fra kjærlighet til å evnen å finne veien. En venninne ga meg en link til Vimeo som handler om en nye måte å lage digitale bøker på, Ideo. Kort fortalt blir en tekst man leser forsterket med tilleggsinfo plukket ut fra modeller om hva som har hatt størst gjennomslagskraft, for å gi et klarere bilde av et emne.

Jeg tenkte at dette er omtrent som en diskusjon omkring hva som er bra TV. Produksjonsselskaper og reklameselgere kan argumentere med at dette og dette vil være en suksess, da dette er noe som har vist seg å lykkes før. Formater utvikler seg, men en sitcom er en sitcom.

I går leste jeg en artikkel i New Scientist om en ny app hvor hele poenget er å fjerne noe av forutsigbarheten ved GPS. Ved å blindt følge GPSen går man den samme veien fra a til b hver eneste gang. I en ny by vil man oppleve akkurat det samme som tusen andre har opplevd før og vil oppleve igjen. Det tilfeldige forsvinner, bakgaten med det bemerkelsesverdige treet eller den rare butikken forblir uoppdaget.

En ny trend innenfor medierådgivning er neuromarketing, hvor forskning innen kartlegging av nevrologiske reaksjoner på stimuli søker å finne hva som er den perfekte salgsreklame, trailer, oppbygning av en historie. Ved fMRI finner en ut om et publikum reagerer på denne scenen eller denne. Slik håper man å finne "salgs-knappen" - å kunne forutse og dermed lage en målrettet reklame vi ikke kan motstå. Bare må, bare må ha det.

Jo nærmere en kommer utopien om forutsigbar respons, jo nærmere er en hverdag hvor vi ikke stoler på våre egne ressurser. Vi bli ikke dummere, bare mer avhengig av at noe utenfor oss selv gjør sterke anbefalinger om hvordan vi skal handle.

Jeg husker knapt et telefonnummer i hodet lenger. Derimot kan jeg enkelt finne nord uten å ha noen GPS. Noen ganger tenker jeg -Herregud, gi meg en pris i geiter, så blir dette avgjort her og nå. Alt annet enn denne rådvillheten. Er det bra nok, er dette riktig vei, finnes det noe annet som er bedre?

Steketermometer

- Jaså, du steker de på den engelske måten? sa jeg, i det jeg tok en solid bit pølse i snurrebrød. Den gamle dama hadde nettopp tatt ut langpannen, hvor saftige, smakfulle pølser lå i saus fra vannet hun hadde hatt oppi etter en god bruning.

Jeg nøster meg tilbake i drømmen. Ingenting har noen åpenbar betydning og skal jeg tolke dette vil det kun ende med varig opphold på distriktspsykiatrisk. Drømmer bør nok ikke tolkes altfor langt. Jeg nyter absurditeten og blir sjelden redd, har sjelden mareritt lenger. Det er bilder, bearbeidelse av hverdagens galskap spilt ut i et pantagruelsk festmåltid full av gjøglere, innvoller, rare dyr og masker. Frihet til å lage en historie ut av tilfeldige forbindelser.

Hver eneste kveld tenker jeg på at jeg må legge blokk og papir på nattbordet, slik at jeg kan skrive opp bildene med en gang, rekkefølgen mens den fortsatt eksisterer. Hver kveld ender med at jeg er for trøtt til å huske det og jeg vandrer uten bekymring inn i drømmeteppet.

Det startet med at jeg jobbet for trygdekontoret og var sendt ut i det vide land for å fostre morgendagens arbeidere i trygdens magi. Vår felles kulturarv. Vår trygghet i at noen vil ta vare på oss avhenger av en vilje hos hver enkelt til å ofre noe for en annen.

Derfor hadde jeg sykkel med dårlig krank. Min medarbeider, vakker, bebrillet og med langt duftende hår vaiende i vinden til musikk fra Delicatessen over humpete grus, klaget aldri. Når vi kom frem til låven med en stråtyggende kæill som så tomt på oss, spurte jeg om det var her barna ventet. Og hadde han en fastnøkkel til å skru sammen sykkelen? Jau, kom inn.

I andre etasje satt barna på halmballer. En uregjerlig gjeng som var lite interessert i å høre om arbeidets moral. Derværende lærer brast sammen i gråt mens barna spilte Pong på sine iPads og ikke brød seg ett fnugg om hva han hadde å si. Klokken klang og fort de sprang, ut i solen etter regnets synd. Nå, tenkte jeg, nå må vi forme dem.

Jeg og frøken fra bagasjebrettet gikk ut og lekte med barna. I lagelig tid skysset vi dem mot klasserommet igjen. Alle løp glad og fornøyd over grassbakken. Så skjer det som bare skjer i Trøndelag på regnfulle somre. Hele leirsiden raser. Alle barna klarer seg over til låven. Den ukjente kvinnen dras med ned i bakken etter at hun har kastet det siste barnet i sikkerhet. Bare hendene hennes stikker opp av banedekket på Bislett.

Jeg og barna graver henne frem og trekker henne opp. Vi får fastnøkkel til sykkelen, reparerer den, heiser flagget, deler ut trygdepins til alle tilstede og sykler inn i soloppgangen. Deretter er det noen ærlige hull i drømmeland før jeg står på kjøkkenet til den gamle kona.

Hun er ikke snill. For et øyeblikk sto også mannen hennes der, som var en skikkelig kødd. Jeg sier han stod der nettopp. Mens vi står og snakker, parterer kona ham sakte opp, systematisk og trent. Trekker på ham pølseskinn og steker ham på den engelske måten.

Jeg nyter maten. Jeg spør om hun har en saks, sier takk i det hun rekker meg en, studerer den. Så stikker jeg den målrettet og kjølig ned i halsgropen hennes. Sånn, tenker jeg. Det var det. Ikke særlig pent, men det begrenser jo pensjonskostnadene.

I morges våkner jeg, greit humør, fredfylt og glad i mine medmennesker. Jeg kjenner meg godt nok til å vite at jeg ikke farer med ressurser eller kjølighet nok til å gjøre hva jeg gjorde. Jeg lurer dog på om jeg må bytte jobb snart. Helt sikker at jeg foretrekker rare kuer i drømmene fremfor dette.

Husmorporno

Jeg kribler av spenning i mitt stille sinn, i det jeg tenker på et morgensmil du ga meg om ikke så lenge. Behersket går jeg bort til deg, hilser pent god dag og setter på min beste maske. Nei, jeg har lyst til å snakke med deg hele natten, rive av deg klærne og ikke være behersket.

Tankene kommer i raskt tempo, stiller seg i døren med spisse albuer og vil slettes ikke slippe hverandre ut. Tanngarden står på geledd, får kastet glatt spytt over seg og blir aktivt skrubbet av en voldsomt nervøs tunge.

Som om det ikke var nok med egenproduserte bilder, sniker det seg inn et déjà vu som ikke engang er mitt eget, men en scene fra Seinfeld. Påtvunget negativitet som ikke har noe her å gjøre.

Det er ikke slik det er. Det er ingen groteske bilder her. Ingenting bemerkelsesverdig, i negativ forstand, å legge merke til. Det er bare hyggelig.

Men det er ikke Wuthering Heights. Jeg er ikke Heathcliff. Du er ikke Catherine.

Cava og badekar

Helgen har vært bra den. Fredag etter jobb satt jeg meg bakpå Ms motorsykkel og hang fast som en bavianunge i fire timer opp i fjellet. Da vi kom frem måtte jeg nær løftes av, med gryende hoftedysplasi og noe støle muskler. Det måtte bli cava og boblebad for å myke opp.

Jeg har lært mye, for eksempel at det ikke er så fornuftig å legge mobiltelefonen i vann.

Vennetur på hytte i Hemsedal. Av alle steder. Fantastisk fin fjellheim der. Det ble en liten tur, i mildt snøvær. K og jeg ville gå helt til toppen, men de andre ville snu. Og jeg, som startet dagen med å føle meg litt småsliten, fortsatt litt ruskete, var den som boblet av energi på vei opp liene. Fjellet er flott.

Nå er det leggetid og søte drømmer.

Pausefyll

Vel vel. Det er nok som skjer. I helgen blir det hyttetur med venner. Tror ikke det blir veldig friluftsaktig, men skal nå ta med meg klær til å få gått litt på fjellet.

Egentlig skulle jeg skrive en liten novelle i kveld, men det har blitt for sent. Jeg tar meg en bit ost og går til sengs.

Til neste gang tenker jeg på morgensmil.

Gåtur

Helgen ble litt annerledes enn planlagt. Det ble ingen skogtur lørdag med overnatting og soloppgang. Alt har en grunn, denne har to.

Fredag la en kamerat ut et rop om hjelp på Facebook og jeg fartet innover til Oslo på lørdag for å bære murstein og mørtel opp på taket. Hjemme regnet det jevnt og trutt fra morgenen av og det var våtere enn våtest når jeg kom hjem på kvelden. Det ville vært en våt fornøyelse å tilbringe dagen i skogen. Unnskyldninger unnskyldninger. At det var mørkt når jeg kom hjem var kanskje også et bidrag. Uansett, jeg hadde gjort nok lørdag.

Fredag hadde jeg også kjøpt samleboks med filmer av Luc Besson. Siden det ikke ble skog på lørdag, ble det gledelig gjensyn med Det femte element. Lenge lenge lenge siden jeg har sett den. I operascenen med den blå divaen gikk stereoanlegget relativt høyt på og jeg får fortsatt grøsninger oppover armene av scenen. Ellers i boksen er Det store blå, Léon, Nikita, Atlantis, Subway og Le Dernier Combat. Til 499,- kroner, riktig bildeformat og flott lyd er boksen en no-brainer.

Når jeg våknet søndag var været fantastisk. Solskinn, skyer, klar høstluft klar for t-skjorte. Jeg gikk en tur i bygda og nøt alle farger, eikenøtter, de siste sommerfuglene, sol. En liten trist historie ble det likevel.  Nesten hjemme kjørte en bil forbi meg, men på en diger buorm. Stakkaren lå og vred seg med hodet svingende i alle retninger og munnen på vidt gap. Et stille skrik før foten min møtte skallen dens.

På kvelden var det film på kino. Micmacs av Jean-Pierre Jeunet. Jeg hadde gledet meg, da det er samme regissør bak Delicatessen, The City of Lost Children og Amélie. Alle filmer er særegne. Felles er disse små, fantastiske detaljene - små klipp av raske tilfeldigheter i detalj. Forseggjorte, til tider sjokkerende. Mest av alt minner det om tegneserieruter. Jeunet og Marc Caro var et godt skribent/regissørpar på de to første. Bedre sammen enn alene?

Micmacs mistet Amélies fabelaktige historie og Delicatessens herlige dynamikk og syke logikk. Den virket nesten som lite annet enn en hyllest til de samme filmene, uten at rollefigurene ble annet enn roller. Historien er grei nok: gutt mister far for landmine, blir som voksen selv skutt med vådeskudd. Fabrikanten av landminen har hovedkvarter vis-a-vis produsenten av ammunisjonen. Hevn.

Det var derimot et par utrolig bra idéer som ble iscenesatt. For eksempel at det i ligakamper i fotball er ett ekstra element i sluttspillet: én tilfeldig plassert antipersonellmine på fotballbanen.

Et par av bildene jeg tok i helgen er ikke vakre. Det blir ravn i stedet.

Glødende kull

Mitt liv har alltid føltes som en haug glødende kull, sakte men sikkert brennende gjennom natten. En gang i blant puster jeg selv liv i en glo eller to, andre ganger peser andre med hes stemme seg gjennom laget av aske, virvler opp en hostende støvsky og får meg til å ville selvantenne.

I dag er det ingenting slikt. Jeg har feber rett og slett.

Greveling

I går natt drømte jeg om grevlinger, store og små. Jeg var på et fagforeningskurs, og som sedvanlig var det mye festlighet. Litt for sent på kvelden gikk jeg til rommet mitt, som var på loftet selfølgelig. Vet aldri hva en får på slike tilstelninger. Rommet var i mønet, med et vindu mot nord rett bak senga, skrått tak og lave vegger ut mot krypeloftet.

Jeg kunne høre at lydene startet å bli mer dempet. Mennesker gikk til ro. I samme tid hørte jeg noe sniffe rundt og kravle opp inne i veggen, på vei mot kryploftet. Nysgjerrig og litt spent gløttet jeg mellom plankene til kryploftet. En diger grevling kom tassende. Jeg forsøkte å stenge den lille døren og håpet at den gikk forbi rommet mitt. Grevling i taket får Knutsen og Ludvigsen ta seg av.

Neida, grevlingen brydde seg mye om at den i teori er mindre dyktig med dører enn et menneske som forsøker å holde døren stengt. Den brøytet seg inn, så fornærmet på meg, gled forbi armene mine uten så mye som et lite gnafs og styrte mot baksiden av sengen min.

Der lå det jammen meg en liten grevlingunge. Kjempesøt. Etter litt melk fant den ut at den ville opp i sengen og hilse på. Jeg tok fram fotoapparatet, for dette måtte jeg forevige, samtidig som jeg småsnakket med den og klødde den på magen.

Jeg syns blitzen på kameraet oppførte seg mindre enn snilt. Det var så rare lyder. Som en vekkerklokke faktisk.

Ble urimelig skuffet over at jeg ikke fikk tatt bilde av grevlingen, der jeg lå og forsøkte å kare meg ut av sengen i det jeg hadde slått av den forbannede klokka.

Etter å ha fortalt denne lille historien fikk jeg følgende tilbake:

"Badger - Being Comfortable and Safe With Anger, Healthy Expression of Anger, Passionate Self-Defense, courage."

Det er ikke det at jeg tror på noen enkel definisjon av drømmedyret, men det passer fint. Etter å ha drømt om snåle oksekalver i vår, elk, ekorn og jaguarer siden studietiden - passer det fint med et lite sjarmtroll som en trenger koks i støvlene for å være sikker på.

Void

Jeg er to tredjedeler ut i boken The Evolutionary Void av Peter Felix Hamilton. Terningkast fire. Mange bra passasjer, men når ikke helt opp. Jeg forventer selvsagt en slutt som for seg selv kan stå som karakter for triologien som helhet. Verdt å lese, men ikke start og les Peter F Hamilton med mindre du er veldig veldig glad i å lese veldig veldig mange sider.

Jeg er litt usikker på forfatterens navn plutselig, for det er bare oppgitt Peter F Hamilton der jeg har søkt. Derimot har han en sønn som heter Felix F Hamilton. Det må være en gåte til hans navn. Hans sønn heter neppe Felix Felix. Det høres mer ut som en katt, men hva blir det på norsk? Heldige Lykke er et overdådig navn, men Heldige Lykkes sønn kan hete Mektige Hell - Magnus Felix Hamilton.

Okke som, det var boken jeg leser dette skulle handle om. To tredjedeler ute i boken føler jeg at jeg har funnet ut av en del. Jeg har lest nok science fiction opera til å forstå hvor det hele vil ende, og forfatteren gir meg nok av gjenkjennelige brikker å plassere ut. Alltid er det litt usikkerhet omkring hvordan vanskelige valg vil påvirke hver og en i det de skal settes sammen til slutt. Når jeg leser ferdig boken vil jeg føle meg lettet over at ting gikk såpass bra med noe kjært. Noen av rollefigurene har eksistert i Hamiltons bøker i flerfoldige tusen sider og mange tusen års tidslinje.

Jeg er nå på side 414 i bind tre, eller på side 1800 i triologien. Min første teori omkring hans skrivestil er at han streber etter å ha scenen klar til et slikt tidspunkt at forholdet mellom det siste som blir sagt og det forrige av viktighet som ble sagt er dobbelt så stort som det første som ble sagt. To tredjedeler uti.

En annen måte å si det på er at han bruker veldig mange ord for å forklare det samme om og om igjen, i konsentriske sirkler av historie på historie. Sosialt uhyrlig kompleks, men han bruker stadig vekk de samme arketypene og det er så tydelig hvor han ønsker å påvirke oss. Jeg har alltid syntes hans bøker er erkekonservative. Det er et for perfekt nett av de gode små konger og dronninger mot edderkoppen med ti tusen lysår lange armer.

Drømmeverdenen Quintillian hvor den høviske Edeard bygger seg til gud blir til religion i Hamiltons historiske univers. Trusselen er en komplett demontering av galaksen i et evig utvidende Tomrom, hvor det er kun drømmer som gjenstår. Som utsletter alt annet liv, alt fysisk. En moralsk historie om å lære av andres feil, men hvor forbannet vanskelig det er å få alt perfekt uten å bli pervertert.

Etter dette kan en kanskje lure på hvorfor jeg i det hele tatt leser Hamiltons bøker. Det er tungt å komme seg gjennom så store triologier som jeg til syvende og sist har lest før i mer kompakte versjoner. Jeg tror det har med at han, som Alastair Reynolds, bygger så kjempedigre scener. Det er så en formelig hopper gjennom et helt univers som på steiner over bekken mens det flyr mygg på størrelse med små hunder forbi. Det er lettlest som bare det.

Men jeg holder en knapp på Iain M Banks og Ken MacLeod. Litt mer rabiate og uforutsigbare. Michael Cobley virker ikke så ille, men det gjenstår å se om han får knyttet sine historier passelig løst.

Øyenstikker

En lærer så lenge en lever. Og unngår organiske hodeskader. Det finnes mange måter å få slike skader, men en trenger ikke utfordre skjebnen unødig. Ved å tenke slik lager samfunnet regler for seg selv i like stor grad vi som personer gjør det for oss selv. For å beskytte vår trygghet.

Vi har en higen etter å ha kontroll på alle faktorer vi ikke kan påvirke og i størst mulig grad sørge for at de ikke kommer i spill.

Bromo-DragonFLY. Et psykoaktivt phenethylaminmolekyl. Legemiddel fra forskningen rundt terapeutisk nytte av hallusinogener. Bevissthetsendrende stoffer er ekstremt potente, vi forstår dem ikke helt, men det er et gjennombrudd at vi nå vet at reseptoren 5-HTA2A er funnet å være en viktig landingsplass for både hallusinogener og antipsykotika. Legg merke til likhetene ved et hallusinogen som DragonFLY og et stoff gitt til psykotiske grupper, Clozapine. Forøvrig finnes det phenethylaminer i sjokolade.

Det er ikke noe poeng med dette, annet enn å legge vekt på at grensene mellom bruk og misbruk kan være hårfine. Når en opereres under narkose blir en satt fullstendig hjelpesløs av ukjente. Noen har fullstendig makt over deg. De kan gjøre bevisste valg, men uansett hvor avansert legeindustrien blir, kan hverken de eller du kontrollere alle parametre. Det er delvis medisiners oppgave å muliggjøre en justering til et passende nivå smerte, bevissthet eller forvirring.

Hallusinogener skiller seg ut ved å være ekstremt potente i sin rolle å endre sensitivitet og affinitet til alle våre sanser. Noe som kan få deg til å lukte med ørene er noe du aldri helt vil kunne ha fullstendig kontroll over. Uansett hvor zen du er. Det er derimot åpenbart at hallusinogener kan ha en rolle i psykiatrien.

Forskning på hallusinogener har vært nær ikke-eksisterende og i hvert fall ikke stuerent. LSD var utsatt for et politisk mord etter at hippiene hadde sløvnet og CIA ødela arkivet for MKULTRA. LSD ble klassifisert som klasse 1 stoff, uten medisinsk nytte og derfor uten forskningsmidler, vilje eller legitimitet. Den lille forskningen som foregikk var for det meste i regi av organisasjoner i gråsonen til hva man kan kalle seriøs.

Det var aldri et fagmessig spørsmål som puttet LSD og meskalin i gruppe 1 stoffer og gjorde forskning ulovlig. Narkotika er tabubelagt. Bevissthetsendrende stoffer settes i samme gruppe, men er i egenskap av seg selv kanskje enda mer tabubelagt enn heroin. Av alt vi kan gjøre mot oss selv er å endre vår bevissthet forbundet med stor mystikk og frykt - fra meditasjon til offerritualer. Hvis du ønsker å forsvare dine barn mot redsel uten grense, ønsker du å forsvare det mot bevissthetsendrende stoffer i særdeleshet.

De siste årene har vår kunnskap om hva som befinner seg mellom ørene gått kvantesprang i forhold til 70-tallet. Blant annet var 1990-1999 Decade of the brain under Bush den eldres presidentskap. Tenk å kunne nevne navnet Bush og forskning! Forskning på psykoaktive stoffer har startet å ta seg opp igjen og inkluderer MDMA mot PTSD, LSD i traumeterapi, psilocybin (fleinsopp) mot røyksug, angst, depresjoner hos kreftpasienter, Bromo-LSD (ikke-hallusinogen) mot migreneanfall.

 I dag deles Kavli-prisen ut innen nevrovitenskap nettopp for:

"work to reveal the precise molecular basis of the transfer of signals between nerve cells in the brain."

Det er unødig mange som sliter med traumer, for ikke å snakke om bipolare lidelser, schizofreni, depresjon, dødsangst. Å definere en psykisk lidelse er å si at dette er ikke akseptabelt, vi må fikse det. Jo mer detaljert legevitenskapen blir i sine beskrivelser og klassifiseringer, jo flere psykiske lidelser blir oss alle til dels, men vi forstår den av nødvendighet ikke.

Du er klin gæren. Rett og slett. Gangbar uttalelse selv tilbake til våre steinalderrøtter vil jeg tro. Omtrent like lenge som vi har gnagd på alt vi kommer over av nøtter, frukter, kaktuser, sopper. Noen prioriteringer sniker seg frem etter hvert.

Men DragonFLY? Nei, tror neppe det er noen behandlingsform som kommer til å bli gangbar mynt. Et bevissthetsendrende stoff som er virksomt i så ekstremt små doser og hvilke virkninger kan vare i flere døgn? Ser det vanskelig for meg. Misbruk, blandet i ecstasy særlig - enkelt å forestille seg. Et viktig problem med motestoffer er at en aldri kan vite hvordan de er fremstilt eller blandet. Kjenn din gud.

Men of unquiet desperation

TV-serien Funny or Die er til tider brilliant. Til tider døddrukken kjedelig. Ikke at episodene med fulle kjendiser som forteller illustrert historie er kjedelige. Eller superfullmannen, som får nøkkelen til byen av ordføreren etter å ha drept en skolemassakergutt ved å meie over ham i sterkt påvirket tilstand på akkurat det riktige tidspunktet.

Så sitter han der, med nyvunnen kjendisstatue og ikke engang en forløsning av sin skyld å vise til. Det er ikke riktig å kjøre i fylla og en mann som drikker så kraftig har en hel rekke av problemer reisende med seg i baksetet. Han kjeder seg, er forvirret. Etter kun en liten svelg av første drink kommer nyhetene på i TVen i baren. En buss henger på kanten av en bro og alle redningsmuligheter virker usannsynlige og umulige.

Han vet hva han må gjøre. Han må drikke seg fullere enn fullest. En speiderpike smiler oppmuntrende og gir ham nøklene til bilen som han i sin tilstand ikke er i stand til å holde i fokus. Han kjører i sikksakk avgårde, dulter til bussen så den kommer i trygghet igjen. Det er en vanskelig jobb, men noen må gjøre det.

Javel, det ble litt mye fokus på rus nå, men dette er bare starten. Rus er interessant og i sin parodi forbasket moro. Tabuer snudd på hodet er simpelthen brilliant. I en verden skånt for skolemassakre og massedød av fylliker mister alle normer sin maske.

Jarle fra Åpen Post, Jimmy Hendriksen fra Irma 1000, hovmesteren, Jim Carrey i Me, Myself & Irene. Berusede mennesker har en enorm tilstedeværelse, er synlige i sin annerledeshet, fryktsomme i sin perverterte makt over våre følelser. Mørkt, brutalt snudd på hodet i parodien. Jeg syns ikke det er å bedrive overgrep mot en svak gruppe, syke mennesker. Det er det episodiske som utmerker slik humor. Inntil det blir trist, for mye del av hverdagen, hvor vi skyr tanken på å miste kontroll.

På skogtur lørdag ble jeg gnagd på av flått. Det vil si, den ble med hjem og forsøkte å suge blod fra magen min. Da den hadde stukket kjevene sine godt inn merket jeg det. Jeg dro den ut. Det klør ennå, selv om jeg er flink og ikke klør tilbake. Filledyr.

Dagens tur

Sciurus vulgaris

I dag har jeg vært på gåtur i skogen. En perfekt skogdag, passe varmt, frisk luft.  Jeg gikk over fylkesgrensa og opp på en topp hvor jeg kunne se helt til Oslofjorden. På vei dit så jeg ekorn, røye, rød og hvit fluesnapper. Lagde bål uten å bruke fyrstikker, grillet litt pølse. Plukket noen kantareller på vei hjem. Pasta med kantarellsaus til middag når jeg kom hjem.

Det er på vei til å bli skikkelig høst. Løvet rødmer, grankongler faller, liljekonvallen har fått orange bær. Kyrne er hentet fra sommerbeite i skogen. Det høres ut som om jeg bor i ødemarken, men i så fall er det bare i grensetraktene til den.

Stillheten som finnes der inne blant foldede skoger er uvurderlig.

I de dager

Det er rundt jul, været er mildt sagt irriterende fuktig, jeg er på Cuba. Etter å ha vært en del i Brasil i noen år, ble det brått en tur til Cuba. Alene. Jeg har hatt noen fantastiske turer rundt i verden, for å besøke kjente, kjære eller sammen med venner. Denne turen var ikke en av turene jeg hadde hatt noe ønske om å gjennomføre.

Det er ikke det at Cuba ikke er verdt et besøk. Tvert i mot. Jeg har bare sett Havana og jeg likte mye, hatet noe. Som de fleste steder har Havana sine overraskelser å by på. En kan lese så mye en vil om Cuba, men så veldig forberedt stiller en ikke.

Hun hadde dumpet meg. Det må sies. Det var ingen god opplevelse. Særlig ikke når telefonen kom to dager før jeg skulle besøke. Det er ikke det at det var et særlig produktivt forhold. Tvert i mot. Jeg har bare sett en side av saken, hatet noe. De fleste mennesker har sine overraskelser å komme med. En kan lese så mye en vil om kjærligheten, men særlig forberedt stiller en ikke.

Jeg dro på reisebyrået. Et lite reisebyrå med idealistiske røtter i Sør-Amerika. Mine føtter bar meg ikke på noen idealistisk ferd, men jeg lirte av meg et par velvalgte ord. I hovedsak sa jeg Vær så snill, bare send meg til et annet sted som er spennende. Jeg kan ikke være hjemme i selskap med et æresdrap.

Det høres ut som en bitter historie, men jeg bryr meg ikke lenger om hva det kalles. Jeg har opplevelser fra Havana jeg ikke vil bytte bort mot noe som helst.

På Hotel Habana Libre spiste jeg på julaften det største de hadde på menyen i Cafeteria la Rampa. Bacon cheeseburger med slottspoteter. Helt klart en forklaring på hvorfor jeg innimellom får et slikt savn om å sette tennene i selv en dårlig baconburger.

På Hotel Naçional drakk jeg en hel del mojito. Kvalitet fra helt fantastisk til respektabelt. Frisk mynte helt klart. Hane på plenen. Utsikt til Key West, en skikkelig skikkelig dårlig bok fra bruktmarkedet i fanget. Salsa i en mørk stue med tre fremmede, en sigar i munnviken. Vandring gjennom natten til smektende musikk. En kvinne, en barnevogn, en dverg. Engelske syklister, gateselgere, kino, The worst toilet in Havana. Jordbær og sjokolade, baseball, Lenin.

Tenker jeg etter gjorde jeg ganske mye de to ukene jeg var der. Historier ingen har fortalt. Cuba 2000.

Treme

- That ain't a job, it's a gig, once a week and he doesn't pay you enough. You come home smelling like cigarettes and pussy.
- Now that's not true. That ain't pussy.
- What is it then?
- barbecue
- Barbecue might be delicious, but it doesn't smell like pussy.

Fra episode 2 sesong 1 av TV-serien Treme som nå går på Canal+ Series. Jeg kan ikke si at jeg følger med, men glitrende er det, om New Orleans etter orkanen Katrina, for ganske nøyaktig fem år siden. Orkanen Katrina førte til dødsfall her i Norge også, når restene brakte med seg enorme vannmengder over Nord-Atlanteren og dumpet en god del av det i Bergen.

Serien har utrolig mye bra musikk, skjebner, hverdagsscener fra en posttraumatisk gatescene.