Kort om film

Da jeg bodde i Brasil, så jeg mellom en og fire filmer hver dag. Kjæresten og jeg satt alltid terningkast på hver film vi så sammen. Alt notert i dagbok. De fleste filmene fikk aldri noen omtale. Det var førsteinntrykket, følelsen for den, som var det viktigste.

I dag tar jeg opp en liten tradisjon.

Doc Martin - Ben Bolt, 2003
Med Martin Clunes. Hyggesegfilm. Fikk lyst til å se TV-serien. 4

Empire of the Sun - Steven Spielberg, 1987
Tygg hver munnfull seks ganger. Likte den stort når den kom, liker den nå. Storfilm. 5

Prosit

Det er mulig det var ribba som ga svineinfluensa. Jeg har ligget flatt ut, ikke en gang interessert i å se på TV eller lese. Gikk glipp av årets beste måltid i går. Litt bedre i dag, men ikke akkurat full av energi nei.

Surface Detail

Forestill deg at både Himmel og Helvete eksisterer og er virkelige, garantert tilgjengelige dersom du dør. Alle andre mulige etterlivsforestillinger også forøvrig. Tenk deg videre at det er NAV som avgjør hvilket etterliv du kan ha krav på.

I boken Surface Detail av Iain M Banks stilles det mange interessante spørsmål rundt religion og behovet for opprettholdelse av sosiale strukturer uavhengig av deres praktiske nødvendighet. Bildet av makt avhenger at noen tror på helvete.

Døden eksisterer, selv om avanserte sivilisasjoner gjør endelig død til et valg. Handlingen roterer rundt en disputt om Helvete skal opprettholdes eller ikke som del av etterlivet. Det er neppe første gangen ideen om Himmel og Helvete blir drøftet som en nødvendig del av et ikke-legitimt, råttent lederskap, men det er et par artige vendinger her.

Boken handler om svik, håpet som er nødvendig for at Helvete skal virke avskrekkende, manipulasjon, eksistensielle spørsmål en hver kan tenkes å stille på et tidspunkt eller annet. Er dette virkeligheten eller er det en simulering. Trikset er å ikke la seg trekkes med i galskap ved å unngå å tro på virkeligheten og samtidig holde muligheten åpen for at det kan være en simulering.

Vi følger representanter for ulike sider av konflikten som opplever alle mulige motsetninger i det å være priviligert eller undertrykt, men alltid underlagt andres regler. Noe større, potensielt eller faktisk truende. Fra kald politikk til varm, ekstatisk og ærlig grusom krig på ulike nivåer av virkeligheten.

Iain M Banks er svært flink til å gi dybde til sine karakterer. Samtidig er dette en handlingsdrevet bok, hvor de narsissistiske småjævlene blant oss får gjennomgå. Spill for galleriet. Detaljer. Overflate.

Himmel og helvete

Jeg leser Surface Detail av Iain M Banks. Opp gjennom årene har jeg lest flere hyllemeter av hva som sorterer under science fiction i bokhandleres og, tror jeg, bevisstheten hos de aller fleste når tema som kloning, romskip og kunstig intelligens blir trukket frem. Genre er et enkelt begrep å bruke, men virker ofte som et slør eller nedsettende merkelapp på en form. Science fiction er ikke Litteratur på samme nivå som Cervantes eller Ibsen.

Det er merkelig å sammenligne en genre med representanter for skrivekunsten. Det er riktignok jeg som gjør det, men skjeve analogier er enkle å benytte. Sosialrealisme er en genre som impliserer en nåtidsbetraktning og respekteres kanskje fordi forfatteren mer eller mindre vellykket fremviser en forståelse for samtiden ved å benytte seg av begreper om klasse, motiverte handlinger, gjenkjennelige institusjoner. Teksten er nåtid, ikke et historisk melodrama eller en fremtidsspekulasjon - den har tyngde. Historie er gjennomlevd, fremtiden uviss og vag.

Uavhengig av en feilende forståelse for begrepet genre eller ikke vil de fleste antagelig akseptere at det er enkelt å anse det masseproduserte som mindre verdifullt enn noe unikt. Når jeg nå har lest noen hyllemeter science fiction støtter det så absolutt antagelsen om at det er en genre. At det er meningsfylt å snakke om det som det. Ja. Og det finnes digre, samfunnsaktuelle, tidløse, allmenngyldige temaer i alle genre. Det er ikke nødvendig å forsvare seg fordi en leser noe, ser noe, hører hva som helst.

Det er nok mest meningsfylt å ha lest andre bøker innefor samme tidslinje og univers for å fullt ut verdsette både formen og innholdet. Særlig i romopera, som Asimovs Foundation-serie og Iain M Banks Culture-serie er mesterlige representanter for. Det er mer komplisert å forklare bakteppet til en historie som befinner seg i en annen kultur enn ens egen.

Leser jeg Terry Pratchett eller Iain M Banks har jeg visse forventninger om å slippe litt lettere unna enn om jeg setter meg ned med Amalie Skram. Samfunnskritikken er for meg like gjennomslagsdyktig om den gjøres med humor enn om den gjøres med ensidig smerte.

Surface Detail er ikke verdenslitteratur, men godt skrevet. Boken kan godt stå alene og være forståelig og til nytelse eller vemmelse. Som notert tidligere er han en av mine favorittforfattere, tross tendensen til å være mer enn brutal i sin omgang med hovedpersoner.

Dear Billy Crystal

Verdens Ende, 1998

Jeg har sett siste halvtime eller så av Analyze This. Eller That. Jeg er ikke sikker. Jeg startet å skrive dette:

I am a male. Writing you is in no way a sexual thing, for me.

Oh, that started out wrong. I meant to say, I admire you. Ever since I first saw When Harry Met Sally you have been an idol. Of sorts. I do not carry Idols.

Det falt ikke i smak hos noen av oss. Hverken meg eller meg. Uansett subjekt finnes referanse i When Harry Met Sally. Meg Ryan og Billy Crystal. En film om å kaste bort tid i stor skala. En av de varmeste filmene jeg husker.

Han skal til New York. Hun får sitte på. En første antagelse. Hvem var den aktive parten? Er kronologien det som definerer historien eller er det et fantastisk rollespill? Begge har en avstand fra det rollen uttaler som får meg til å legge mer oppmerksomhet til kroppspråk enn ord.

Billy Crystal utøver distansen til ordene perfekt. For meg er det en god ting. Refleksivitet, oppmerksomhet til et selv som i en hver sammenheng er en rolle. Som film er det bra fordi det retter oppmerksomhet til historieN. Som tilskuer vet jeg at det jeg lever meg inn i er et forsøk på å overbevise meg om en verdi. Kjærlighet.

Det høres litt merkelig ut dette. Jeg tror ikke på å være en rolle i hverdagen, men jeg ser det kan være nødvendig i det korte løp. For å fortelle en historie. Det gjør meg forvirret å spille roller. Kanskje bør jeg gjøre som Espen Eckbo og bli en rollefigur gjennom et Excel-ark satt opp med detaljerte, finkornede egenskaper (for en gangs skyld noe på Storbynatt verdt å se).

Harald Eia og Bård Tufte er ut. De lar ironi gå over i Sarkasme. Ja, med stor S. Platt, ubehagelig, ikke rettet mot noe jeg lenger finner meningsfylt. Ironi er ikke dårlig, men distanse er det viktigste. Fyll avstanden mellom handling og ord med noe av verdi.

Derfor liker jeg Billy Crystal. Det er til tider noe sårt å se en som gjennom sin mimikk fremstår litt smålei av livet, men med en øyekrok som hinter om det motsatte. Et skifte mellom passiv og aktiv som er på den ekstreme siden. Fra avslappet psykolog til slåsskjempe på et øyeblikk.

En rolle er ikke det samme som en virkelig person. Billy Crystal er ikke Harry. Tror jeg. Jeg følger ikke med på biografier. Som deltaker i historieskrivningen har jeg et tomrom i min forventningshorisont. Jeg stiller meg blank og Harry Met Sally. En enkel film med svært forvirrede mennesker.

For meg var filmen en historie om slik jeg ser verden. En god film.

BBC leseliste

Hentet fra Hannes hjørne er en liste over 100 bøker BBCs lyttere/seere/tilhengere har kåret til tidenes beste leseropplevelse.

Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here.
Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.

The Big Read, BBC

1 Pride and Prejudice – Jane Austen
2 The Lord of the Rings - JRR Tolkien
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte
4 Harry Potter series – JK Rowling
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee
6 The Bible
7 Wuthering Heights – Emily Bronte
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell
9 His Dark Materials – Philip Pullman
10 Great Expectations – Charles Dickens
11 Little Women – Louisa M Alcott
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13 Catch 22 – Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare
15 Rebecca – Daphne Du Maurier
16 The Hobbit – JRR Tolkien
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger
19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger
20 Middlemarch – George Eliot
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald
24 War and Peace – Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy
32 David Copperfield – Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis
34 Emma - Jane Austen
35 Persuasion – Jane Austen
36 Uncle Tom’s Cabin – Harriet Beecher Stowe
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40 Winnie the Pooh – A.A. Milne
41 Animal Farm – George Orwell
42 The Da Vinci Code – Dan Brown
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49 Lord of the Flies – William Golding
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen
55 A Suitable Boy – Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens
58 Brave New World – Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men – John Steinbeck
62 Lolita – Vladimir Nabokov
63 The Secret History – Donna Tartt
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66 On The Road – Jack Kerouac
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding
69 Midnight’s Children – Salman Rushdie
70 Moby Dick – Herman Melville
71 Oliver Twist – Charles Dickens
72 Dracula – Bram Stoker
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson
75 Ulysses – James Joyce
76 The Inferno – Dante
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80 Possession – AS Byatt
81 A Christmas Carol – Charles Dickens
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker
84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry
87 Charlotte’s Web – E.B. White
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas
98 Hamlet – William Shakespeare
99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl
100 Les Miserables – Victor Hugo

Det viser seg at listen er fra 2003. Alternativer anbefales. Jeg vil egentlig anbefale å lese det meste en kommer over, men det er litt fint å ha felles referanser med andre. En annen liste jeg kom over i dag er fra Buzzle. Noen av de samme, andre som jeg savnet på listen over.

En jeg ble overrasket over å finne på listen, men som er veldig fortjent plassert der, er The Wasp Factory av Iain Banks. Jeg har lest nær alle hans bøker, både som science fiction og på listen som "ordinært" forfatterskap. The Bridge anbefales på det varmeste, og hvis du liker science fiction anbefales nær alle i Culture-serien hvor han skriver med navnet Iain M Banks.

Han har nettopp kommet med en ny bok som jeg startet på i går. Litt lei start, men det er vanlig. Forfatteren er dyktig til å kaste en inn i handling. Surface Detail starter med at vi fatter sympati og føler vi kjenner en hovedperson. Som så dør. Brutalt, urettferdig og hånet. Jeg håper det kommer flere sterke personligheter som kanskje klarer å overleve i mer enn noen skarve sider. Jeg tror det handler om dødens plass i et samfunn.

Tre bøker jeg har lyst til å lese: Atlas Shrugged - Ayn Rand (som jeg tilfeldigvis kjøpte i går til julegave), The Five people you meet in Heaven - Mitch Albom (fordi den er anbefalt) og Notes from a small Island - Bill Bryson. Sistnevnte fordi han er fantastisk morsom og observant i sine andre reiseskildringer og ikke minst i A short history of nearly Everything.

Tegnehelg

Det har vært hyggelig å tegne litt igjen. Lenge siden sist. Lammestek fortært.

Et av resultatene fra helgen er sykebamsekort.

Kakelinne

Der kom den. Etter flerfoldige uker med mellom minus 10 og minus 25 regner det brått. Skitur ser litt usikkert ut, selv om det fortsatt er kaldt like i nærheten. Helgeaktivitet må planlegges i morgen. Jeg håper fortsatt på kulde og sol.

Været kommer ikke så veldig overraskende, med så seriøst fuktig det har vært noen dager nå. Fantastiske isroser på trær, statuer og lyktestolper. Nå borte.

Uansett skal kameraet få luftet seg. Regn på så kald grunn som nå kan bli skikkelig artig. Vær forsiktig i trafikken.

Fri i helgen?

Hverdag og kvantefysikk har mye til felles. Det er nyttig å benytte statistisk sannsynlighet for å predikere utfall av en hendelse, men det er mye enklere å gjette. Intuisjon er en god ting. Gode kolleger er til stor støtte i usikkerhetsanalyse.

I Staten versus Mikke Mus, har Mikke Mus i dag fått noen av sine antagelser fra gårsdagens gjennomgang av beskyldningene mot ham bekreftet. Min kjære avdelingsleder brast i gråt når jeg snakket med henne, hvilket ikke er en bra ting. Jeg sa til henne: Både du og den andre må snart gjøre noen valg. Dere kan ikke fortsette å la dere spilles med i frykt.

Mikke Mus, du er ikke en gang førti år. Jeg... jeg får ingen ny jobb hvis jeg mister denne. Jeg er såå langt fra å bli dyttet på sidelinjen. Jeg kan ikke vinne mot henne.

Dette uttrykte hun mens tårene startet å renne. Kjære avdelingsleder: det er uutholdelig å leve i en fryktkultur, men i det minste ga du meg styrke i mine antagelser. Vi må finne en måte, samles om et mål. Den eneste måten kontoret vårt kan overleve på med oss der, er om vi står sammen.

Flotters. Nei. Det er ikke bra. Det er direkte grusomt trist å ha rett i denne saken. Det er likevel til trøst at jeg klarer å være litt nennsom og taktisk for en gangs skyld.

Forøvrig lurer jeg litt på å ha en uke hvor jeg besvarer alle spørsmål med bibelsitater.
- Kom hit med efoden!
- Jeg har hørt at holder på med å klippe sauer!

Selvfølgelig må alt uttrykkes emfatisk, med digre utropstegn.

Et lite ord om Sverige

Jeg nevnte så vidt noe om Sveriges geografiske og strategiske betydning hva angår kommunikasjonslinjer, er det tydeligvis flere som er enige. Her fra Wikileaks:

Although Sweden does not posses a direct undersea cable from the U.S., Sweden is a central European communications hub. For example, Swedish company TeliaSonera is an international carrier that owns and manages 43,000 km of fiber optic cable linking Russia and the Baltics to the rest of Europe and the U.S. If these lines of communications were to be destroyed, disrupted, or exploited, it may compromise global communications.

Det er vanskelig å anse at ovenstående informasjon utgjør noen risiko å formidle. Det er kun en bekreftelse forhold som er vel kjent og lar seg analysere mer i dybde og bredde. Se også tidligere lille artikkel om Internets historie, her.

Det er kanskje unødig å si, men jeg har et sterkt behov for å koble ut nå. Jeg har vært flink og gjort mine første analyser. Jo mer jeg går i detalj, jo mer absurd fremtrer situasjonen jeg er i. Det er mulig jeg må be om litt bistand fra gode støttespillere, men har god tro på at saken kan løses i min og mine kollegers favør.

Å kreve en utsletting av kritikk og personlighet fra sine ansatte (nevnte jeg at en kollega fikk irettesettelse fordi hun hadde på seg lue inne?) har overhodet ikke noe å gjøre med målet om at alle bidrar til et godt miljø og gode samarbeidsforhold.

Kampmodus

Greit. Det er på tide å ikke sitte tilbake og la meg kjøre over av usakligheter. Jeg har hjulpet mer enn en person ut av psykopaters grep ved å være den som klarer å ta et skritt tilbake og analysere kjølig, ved å komme med konstruktive løsninger på tilsynelatende låste situasjoner hvor den tiltalte blir manipulert og fratatt sin makt.

Makt er illusorisk. Makt er å kunne definere en sannhet. Min naive plan er å vise at min sjef ikke har sannhetens makt og at hun benytter hersketeknikker. Jeg må være forsiktig med å trekke noen likhetstrekk mellom henne og andre psykopater, en mening jeg ikke har formell utdanning til å kunne stedfeste. Det må holde med en nøktern analyse av sammenhenger og faktiske handlinger eller ord.

Hva er saken? Se gårsdagens innlegg og tidligere refleksjoner omkring mine arbeidsforhold hvor jeg blant annet har nevnt at ansatte ikke lenger tør å kritisere i frykt for stille represalier. Vel, jeg har fått smake skarpe represalier.

I dag har jeg snakket ytterligere med min nærmeste leder og har blitt overrakt et referat fra møtet som foregikk i går. Referatet har noen åpenbare svakheter, hvilket jeg er glad for. Det som må gjøres er å kreve referatet trukket tilbake, samt at de åpenbare trusler som blir frembrakt i det enten blir:

a) dementert
b) blir skrevet om med henvisning til formelt korrekte prosedyrer og lover

Jeg ønsker kort sagt en unnskyldning og hvis ikke det kommer krever jeg en formell prosess hvor begge parter har anledning til å stille som likeverdige parter.

Referatet er mildt sagt absurd. Det inneholder ikke de punkter som ble tatt opp i møtet, utsagn i det er fordreining eller rent oppspinn. Ja, jeg ble forbannet når jeg leste gjennom det og frustrert, maktesløs, usikker og en rekke andre negative følelser av avmakt og svart dyp som jeg vanskelig håndterer.

Tro meg når jeg sier at jeg hver dag går i meg selv og forsøker å justere mine reaksjonsmønstre etter mitt erfaringsgrunnlag. Alt jeg sier og gjør kommer av min egen kropp, sjel og munn. Jeg må stå for mine handlinger og meninger. Det er slettes ikke alltid jeg lykkes med det jeg er satt til, men gjør jeg en feil våger jeg å si unnskyld.

Å si unnskyld for å ha sett ned og bort i et kontormøte? Nei.
Å si unnskyld for å snøfte når jeg ikke har gjort det? Nei.
Å si unnskyld for en lite gjennomtenkt setning i en epost? Ja, men ikke i den form det blir uttrykt i referatet:
"... ser at han formulerte seg dumt i mailen, og kan be om unnskyldning hvis det er noen vits nå."

Nei, det jeg sa var: Jeg ser at denne setningen er dårlig formulert og ber om unnskyldning for det. Gid jeg hadde med meg båndopptakeren og ikke bare må parafrasere. Uansett nøyaktig ordlyd sa jeg aldri ordene "hvis det er noen vits nå." Det er en vending jeg kjenner så inderlig godt igjen fra sjefa og som jeg er bevisst på å ikke benytte. En unnskyldning er betingelsesløs eller så er det ikke en unnskyldning.

Beleilig er ikke situasjonen med at jeg skal ha snøftet under et informasjonsmøte tatt med i referatet. Det passer ikke inn i bildet som forsøkes formet av meg, i og med at jeg overhodet ikke snøftet.

Nå trenger jeg tid til å analysere referatet i detalj. Det første jeg skal sjekke i morgen er hvem som faktisk har forfattet det og gjort redigeringer. Med litt flaks kan det ha blitt lagt igjen ugjendrivelige spor etter mer enn én person. I morgen må jeg også finne ut av hvem som formelt skal stå som avsender for et slikt brev jeg har fått i dag.

Dette er trolig det mest dramatiske jeg har opplevd på så lenge jeg kan huske. Det er et angrep jeg ikke kan la stå som en flekk på meg som person.

Bøttebråk

I dag har jeg mottatt trusler og skarpladd kritikk. Jeg har blitt anklaget for å a) stønne på et informasjonsmøte b) ikke ha respekt for en overordnet og c) ha et negativt kroppsspråk på et kontormøte. Dersom det skjer flere ganger risikerer jeg at det blir iverksatt tiltak fra ledelsen. Personalsak.

Det er sjelden hyggelig å høre at en må endre seg, men dette er litt over kanten fra mitt ståsted. For det første var det ikke jeg som stønnet på informasjonsmøtet, men jeg kom med spørsmål som var kritiske. I den andre saken - ja, jeg formulerte meg litt klønet i det jeg foreslo at fylkeskontroller burde bruke tiden på noe mer fornuftig. I den tredje: Negativt kroppsspråk - ja, jeg mistrives når jeg må høre på vår leder stå og snakke skit, å gi oss kritikk for å ikke spille på lag med henne, for å ha et overlegent smil i det medarbeiderundersøkelsen på ett punkt ikke var så ille for henne som for hennes forgjenger.

Fra en som i løpet av ett minutt går fra å le høyt, snakke om tilbud på Vivikes til å informere om at en kollega gjennom 20 år har fått sparken, kommer mang en uærlighet. Jeg syns det bør bites merke til at femti prosent av de ansatte svarte negativt på spørsmålet "I min enhet er det rom for kritikk og tilbakemelding" i årets medarbeiderundersøkelse. Tre personer mener det er kjemperom - og alle vet hvem de tre er.

Jeg må være den første til å si at jeg alltid har vært en bråkebøtte. Jeg havnet i slosskamp på barneskolen i det jeg opplevde urett mot mine nærmeste. Det er lenge siden jeg har vært i fysisk kamp med noen - det tilhører barnealderen. Det jeg fortsatt har er min manglende evne til å holde munn når jeg mener noe er basert på sviktende forutsetninger, udemokratiske beslutninger eller selvforherligende manipulasjon av virkeligheten.

Dagens møte ble fra min side oppfattet som: Hold kjeft, sitt ned, smil. Det var sårende. Jeg forsøker stadig vekk å moderere min oppførsel, til å behandle mennesker rundt meg med respekt og forståelse. Det er det som er jobben min, som jeg er nokså flink til. Jeg takler ubekvemme situasjoner. Det er dog noe annet å være prisgitt lynnet til en leder som det kan bekreftes er ute etter å fjerne min innflytelse og gode anseelse blant kolleger.

Det som er så frustrerende og oppleves sårende urettferdig er at det er nettopp min manglende vilje til å sitte på sidelinjen som er en av mine styrker. Ja, jeg kan være skarp i munnen, og jeg gjør andre urett til tider. Det dagens samtale har gjort er å gjøre meg usikker, ikke fint usikker i betydning at jeg stadig ønsker og forsøker å forbedre meg, men usikker på om det holder, at min innsats er nok.

Mine kolleger gir meg gode tilbakemeldinger på at de er takknemlige for at jeg våger å si noe. De fleste av mine kolleger har tiltro til meg, kommer til meg for råd og en vanskelig samtale. Jeg må holde fast ved den støtten jeg føler der.

Ja, jeg er ikke perfekt. Det er ikke sikkert jeg er god nok for deg en gang, men vær så snill - ikke døm meg fordi jeg gir kritikk. Kritikk er ikke det samme som negativitet og destruktivitet. Det kan absolutt bekreftes at jeg ikke er taktisk og at jeg er langt under middels hva angår å lyve med kroppsspråket.

Blir jeg motivert av dagens møte? Nei.

tirsdag

Snakk til meg
det er så stille
uten deg
flyter verden sakte

Intet nytt fra vest

Det er ikke så mye nytt å melde. Det er kjølig ute. Stille. Hverdagen går med på angrep fra gal leder, ha gode samtaler med takknemlige kunder, hindre papirbunken i å nå kritisk masse. Unngå å tenke for mye.

Wikileaks engasjerer meg. Det er ufattelig hvor mye makt som blir satt inn for å kneble Julian Assange. Private selskaper som er tett vevd inn i samfunnet blir benyttet for å kjøre ett menneske, én frivillig organisasjon, i kne. Visa, nei det får du ikke. MasterCard, nei. PayPal, nei. Et sted å ha en nettserver? Nei. Kausjon? Nei. Skremmende.

Det finnes flere konsekvenser i horisonten. I desember legges det frem lovforslag i USA som vil kunne påvirke nettnøytraliteten drastisk. Det er ganske sikkert at den panikkartede og fullstendig paranoide reaksjonen på Wikileaks vil kunne frembringe forordninger der som gjør det enklere for en nasjonalstat å legitimt stenge ned eller hindre adgang til nettressurser som sier noe kontroversielt.

Dette er det verste med saken. Sårede troll kommer frem og bærerne av sannheten og lyset, det vestlige demokratiet, legitimerer funksjonell sensur vi ikke har sett maken til siden andre verdenskrig.

Her kommer vintern

Den gale mannen gledet seg til et kyss av sommer. Føttene trakk ham muntert over skjebnesvangre glatte fortau i en bitende kulde, erstattet i hans sinn av stripen øverst på en tropisk strand hvor palmetrærne suser ulikt noen vinterstorm. Han burde ha forstått sin illusjon, men disponert som han er, gledet han seg over overraskende møter med pussefisk som nennsomt gnager dødt vev av en forvrengt men virkelig hånd i lunkent, krystallklart dykkeparadis. Smertenes minner var forvist til den avkroken de kan ligge i og dø mens alle ler av lykke.

- Jeg er ikke forelsket i deg. Vi vil nok ikke det samme.
I det hun startet å blø neseblod forstod han at dette ikke var noen behagelig samtale for noen av de tilstedeværende.

Tristhet har ingen ende, kun lykken.

En venninne har gjennomført sin NanoWriMo. Hun har skrevet over 50 tusen ord på en måned. Jeg får tro at ordene er sammenhengende. Bra gjort. Med slik inspirasjon ønsker også jeg å gå kraftigere til verks med skriveprosessen. Hovedteksten i dag er i hyllest til fiksjonen, Jokke og Wikileaks. Robert Mugabwe som forelsket drosjesjåfør kan være et greit bilde, kan det ikke?

Wikidenial

Det er neppe første gangen myndigheter setter i gang massive dataangrep, men det nå åpenlys krig mellom gjett-hvem og Wikileaks. I dag har de vært nødt til å emigrere til Amazons nettsky for å unnslippe massive distributed denial of service (DDos) angrep.

Et DDoS er å målrette ufattelig mange samtidige forespørsler mot en server slik at den ikke lenger klarer å ta unna køen og går i kne.  Et slikt sammenbrudd kan ta lang tid å fikse, selv av nerder, så det er bedre å stenge ned muligheten for å ta kontakt for en stund mens en klør seg i hodet og finner en måte å hindre angrep fra samme kilde.

Hvis 10.000 mennesker spør om ens oppmerksomhet, stående rundt deg i ring og roper, da er det sannsynlig at en opplever et lite sammenbrudd. Det vil også kunne oppleves som noe aggressiv oppførsel. Effekten av 10Gb/s på en nettserver er som oftest svært negativ for alle andre som forsøker å få ut noe data. En grei måte å hindre tilgang til dokumenter du ikke vil at noen skal lese før interessen avtar.

Sverige, hvor Wikileaks har en nettserver er strategisk plassert. Ikke bare er det et demokratisk samfunn eller annet tull, men også et av internettets viktigste knutepunkter her i Europa. En betydelig del av all internettrafikk fra Europa over atlanteren er avhengig av linjer som går fra Sverige gjennom SUNET. Mer om det senere, kanskje.

Det er krig, mellom mektige nasjoner og i hovedsak en knøttliten ideell organisasjon. Litt flaut.

Wikileek

Wikileaks er en av de store fenomenene de siste to årene. Jeg mener det er riktig å gjøre informasjon åpent tilgjengelig. Det kryr av så kalte hemmelige informanter og mindre enn ærlige måter å skaffe seg tilgang til informasjon på. Innhenting av informasjon har aldri vært et rent spill, men mangel på ærlig kommunikasjon er mest provoserende - å vite at noen ikke snakker sant.

– Den italienske utenriksministeren har kalt dette 11. september for verdensdiplomatiet. Hva tenker du om det?

– Hvis man bruker et så sterkt språk, har du ikke noe igjen når det skjer noe virkelig alvorlig.

Jonas Gahr Støre til NRK, 291110

Jeg tror ikke på et samfunn som er fullstendig åpent og ærlig, hvor vi alle spiller med åpne kort til enhver tid. Alle har sine måter å tenke på som ikke er egnet å transkribere. Hva man sier over forhandlingsbordet er ikke nødvendigvis slik man tenker.

Hvis en til en hver tid gir uttrykk for den minste lille tanke har en ikke lenger noen kort å forhandle med og andre kan utnytte ens frykt for å miste makt. Det er en utopi å tro at nasjonalstater eller andre store og sammensatte instituasjoner vil være uegennyttige.

Politikk vil vanskelig kunnevære hva hva et godt menneske streber etter - åpen, ærlig, villig til å vise sin sårbarhet, ikke sette seg som dommer overfor andres tresplinter, gi klart uttrykk for sine behov i ydmykhet. Det er riktig å tilstrebe åpen dialog, uansett om det kan virke konfronterende. I møte med utfordringer er det viktig å tilkjennegi at man har dem, ikke late som om en er ett med hverandre.

Det er fint at ambassadører gir uttrykk for de menneskelige inntrykkene de sitter igjen med i møte med andre profesjonelle. Det er en motvekt til det forflatede og innfløkte språket som normalt benyttes. Et eksempel på skuffende ikke-kommunikasjon er Stoltenbergs fantastiske evne til å si absolutt ingenting, til å ikke forplikte seg til noe som helst og ikke gi uttrykk for noe som helst som kan knyttes til en beslutningsprosess.

Robert Mugabwe er den gale gamle mannen. Det er mulig å se uten å møte ham over en kopp te. Derfor er det i det tilfellet bare frustrerende å se at politikere ikke våger å være klarere på det. Klare ordelag overfor Muwabwe eller den epileptiske og psykotiske lederen av Nord-Korea vil kunne ha varm krig som effekt. Noe annet enn unnfallenhet eller aggresjon må tilstrebes. Det har aldri vært lett.

Ambassadører bør kunne lære litt av byråkratiet. Det er mulig å gjøre vurderinger som gir grunnlag for videre handling uten å omtale noen i frekke ordelag. Jeg trodde faktisk det var det utdannelsen til en ambassadør gikk ut på. På den annen side er det ønskelig for USA, som for oss alle, å ha tilgang til så mye råmateriale som mulig, med så mange "myke" inntrykk som mulig, for å gi en forståelse, en erfaringsoverføring som inneholder noe mer enn tørre data.

Følelser og inntrykk bør bearbeides før de går inn som handlingsgrunnlag. Det er lov å reflektere litt. Det er noe mindre sympatisk med å konsentrere seg om personkarakteristikk fremfor mulige forslag til samhandling. Fastlåste situasjoner finnes. Det finnes grunner til at konflikten med Nord-Korea er så anstrengt, ja. Det finnes ingen absolutter, men hvis så Kim Jong har epilepsi og er lettere psykotisk - hvordan ville en psykiater uttalt seg? Ut fra et ønske om klinisk behandling og sitt kunnskapsområde, ikke om noe han ikke har kompetanse til å vurdere.

Det ligger mye risiko i å ikke til en viss grad være selvsensurerende. Spørsmålet jeg ikke har noe svar på er når er denne risikoen til fellesskapets beste? Avsløringer av motsetninger mellom et offisielt USA og det administrative og utøvende USA vil kunne gi et press om å operere mer i det åpne. Lenge etterlengtet og et viktig valgargument for nåværende president. Samtidig kan en risikere å såre sarte sjeler. Jeg er helt sikker på at Berlusconi ikke snakker pent om de han i dagslys slikker oppover ræva.

Det er for tidlig å si hva slags dokumenter, hva slags ubehagelige sannheter som er beskrevet i Wikileaks' siste frislipp. Kjør på. Gi oss en diskusjon, en purre vi kan skrelle og komme til noe mykt i midten.

Intimspaserende

Jeg har lyst til å bite meg selv i armen. Bare en liten bit. Kanskje skjære av en flik, steke den og lage litt god sjy. Nei. Det blir havregryn. Det finnes litt frustrasjon her, men det finnes også gode måter å få den ut på. Dessuten er det noen andre som har monopol på temaet "smake menneske". Blir neppe en Jeopardy kategori (eksisterer det ennå?) med det første, men det er mye spennende kunnskap å hente. Et eller annet sted.

Uansett. Jeg finner det veldig utfordrende å ikke tråkke på intimitetsgrenser. Grenser jeg føler er der, men som det er vanskelig å helt få oversikt over. Det bunner selvsagt i et ønske om å ikke trå inn i andres liv uten at de inviterer. Om å ikke bli en handelsreisende og ikke være noen som hele tiden må ha mer enn det som ligger så åpenbart i luften.

Livsglede.

Samtidig ønsker jeg ikke å være vampyr heller. Vampyrer er tross alt sosialt utstøtt. For uansett hvor sjarmerende og mektige de kan være, må de alltid føye seg etter makten som finnes i et hjem. De kommer ikke over terskelen uten at de er eksplisitt gjort velkomne. I tillegg er de blodsugere.
Uansett har jeg lyst til å gripe fatt i en nakke og bite til. Bare et lite, ørlite bitt. Mer et gnafs egentlig.

Med de tankene noterer jeg meg at det utenfor fortsatt snør. Gjennom den delen av vinduet som fortsatt kan kalles gjennomsiktig. Minus åtte grader og det har kommet snart 40 cm i dag. Det var godt å ta årets første snømåking. Frisk luft. Lydisolert himmel av hvit glede.

Tilbake

Julebordsjåfører har mulighet til å besøke gamle tomter. Eventuelt tomter fra før i dag. I går.

Når jeg gikk en liten tur på Høvik lørdag formiddag, tenkte jeg på hvor fint lys det må være på kvelden her ute med disse fantastiske skulpturene. Siden jeg ikke hadde med skikkelig kamera på dagtid, ble det sånn passe banan i dagslys.

På kvelden ble det figurparkteater.

Fyffes bananer

Synden søker kun seg selv, ikke det felles beste. Jeg vet ikke hvem som sa det, men spørsmålene fra Sokrates hjørne på P2 i dag handlet om synd og Dante Alighieri. En ting han absolutt sa i sin berømte bok er "Fra en liten gnist kan komme stor flamme". Den liker jeg.

Å si at jeg søker mitt eget beste gjennom å være for andre, vil det være synd? Uansett definisjonen av tro og synd, finnes ting for hver enkelt av oss som anses som galt. Synd forutsetter en filosofisk betraktning omkring moralske rammeverk. Det er ikke noe mer dyptliggende begrep enn det jeg går ut fra.

Dernest: er det noe forskjell i flammen om det er en eller to som heller bensin på bålet? Det er på tide å sitere en gammel favoritt:

Eu gosto dos que têm fome
Dos que morrem de vontade
Dos que secam de desejo
Dos que ardem 

- Adriana Calcanhoto - Senhas

"Jeg beundrer de som har sult, de som dør av lengsel, de som tørster av begjær, de som brenner."

Om jeg ikke har gudetro, har jeg klokketro. Jeg brenner inne med min tvil, nører den og overbeviser meg selv om at ørkenen kan krysses, sulten, tørst og infernalsk varm. Om jeg forstår noe eller ikke har liten eller ingen betydning.

Fyffes Bananer har ingenting med temaet å gjøre. Jeg er klar over det, men bananer er en veldig god kilde til energi. Etter gårsdagens julebord med medlemmer av NAV (Norske Akevitters Venner) på Håndverkeren har jeg gått en liten tur rundt Henie-Onstad Kunstsenter og fant til min store glede den håndsveisede bananen som før i tiden sto på taket av Coop-bygget på Filipstadkaia. Hurra. Litt overrasket er jeg likevel at Fyffes Bananer er et selskap som fortsatt eksisterer med en årlig omsetning på 725 megaeuro for Fyffegruppen.

Tristesse superpostei

Jeg legger meg i usikkerhet og savn, men vil drømme om å gjøre det beste ut av hva jeg er og være større i meg selv enn hva jeg er. Lyden av minnet om å smile høyt forsterker vissheten om at det stadig er noe verdt å hige etter.

Det er hyggelig å stå opp og være fylt av drømmer og sprett i trinnene.

En god venn av meg sa til meg nylig: "du reflekterer, søker og har behov for at det ikke er fullstendig harmoni og ro på ethvert sted du beveger deg." Er jeg da kranglevoren? Tar jeg drømmen fra noen andre når jeg påstår at det kan finnes noe godt ved å bli med meg et stykke på veien? Er jeg en kronglete sti i en mørk skog?

I kveld kan jeg ikke svare, bør jeg ikke svare på mine egne spørsmål. For å overleve med troen i behold tror jeg at det stadig er noe å ta seg til, et lysglimt rundt neste sving. En slette hvor vi kan nyte hvert åndedrag og vite at i evige drømmer finnes den største ro.

Jeg skal sove på det.

Kampanjearbeid

For første gang på så lenge jeg kan huske, med mindre det har vært en og annen forglemmelse, reiste jeg i dag hjem uten sigaretter. En litt nervøs følelse, men stolt over at jeg har gjort det og sitter her uten suttebehov.

Det er en dårlig vane. Ingen unnskyldninger. Det er nok å henge tankene på om det ikke skal være å forestille meg når neste røykepause skal være. Det går bedre og bedre. Det er egentlig en liten detalj dette.

Uken har startet som uker flest gjør, med en mandag. Som mandager flest har den inneholdt selsomt kjedelige tiltagelser, men de er passert. Det har vært, og er, en fin mandag.

Jeg er og blir fårlig dårlig på å late som om jeg ikke bryr meg. Bæ. Det hopper og spretter av tanker og alt som vil ut men som kanskje bør stå på låven en liten stund til og godgjøre seg. Være tålmodig.

God natt verden

Jeg er glad for å være den jeg er. Tankene streifer. Kroppen sitrer i usikker forventning. Rundt meg kommer klikkelyder, her jeg sovner i en gymsal.

God natt verden.

Torsdag

Jamen er det torsdag. Dagen før fredag. Dagen etter onsdag. Onsdag var en fin dag. Torsdag var en litt rar dag. Fredag blir en bra dag. Lørdag?

I går så vi The Social Network. Om opphavsmannen og Facebook. Jeg sier det slik, for de to tingene var ikke separate. Vi fikk ikke et fullt dypdykk i personens psyke, annet enn som knyttet til Facebook. Kanskje ikke så rart, når en i løpet av noen få år har gått fra å være sandalhelt til å være mannen bak et fenomen verdsatt til 25 milliarder dullah.

Etter 4T6 får filmen mellom fire og fem. Et rettssalsdrama. Ikke at noe av handlingen foregikk i rettssalen, men i hovedsak består filmen av aggressive forhandlinger. Hovedpersonen fremstår som overmåte intelligent og et umettelig behov for å bli anerkjent i det anonyme. En arrogant drittsekk til tider med andre ord. Litt smålig.

Filmen har samme rammeverk som et historisk melodrama. Det er klassekamp, sterke individer, menn som behandler kvinner dårlig, kvinner som er gale, sykofanter, paranoia, barnslig oppførsel og som sagt: plastsandaler. Northface klokke. Justin Timberlake.

Verdt å se. Jeg ville aldri trodd jeg kunne la de tre ordene følge de siste to i forrige avsnitt. Hovedrolleinnehaveren gjør en perfekt jobb. Det må være vanskelig å gi uttrykk for skjulte følelser med et så arrogant ytre uten å ødelegge karakteren.

I natt drømte jeg at jeg var på leir for aleneforeldre. Altså for voksne som ikke har barn. Jeg lurer på om barna var sendt for å kolonisere universet, men det kan ha vært høytaleranlegget som spilte meg et puss. I halve drømmen var jeg ikke engang der. Jeg var observatør til hvordan George Clooney, i sin campingvogn under et digert nåletre ble nær slukt av overkøya. Hvordan veggen bare forsvant og det ble latter i salen.

Det var uendelig mye mer. Jeg tok pinnekamptimer ledet av en guru, skadet den beskjedne japaneren som var den eneste som ikke allerede var satt i par. Jeg kjente igjen japaneren. Det var han som fikk helt panikk under et dykk på Zanzibar (RL). -Neida, det gikk bra. Huden holdt, det gjorde bare litt vondt. -Unnskyld, det var et uhell. Noen drømmeminutter etterpå kommer han gående med en diger pappeske hvor blodet fra fingeren skvalper rundt.

Jeg verdsetter min drømmetid for det meste, men håper det ikke smitter over på hverdagen. Greit med dagslys.

Funksjonærdrøm

Drømmer som kommer og drømmer som går. Jeg har et livlig indre liv. Det er åpenbart etter nattens drøm. Som sedvanlig finner jeg ikke særlig hensikt i å forsøke å tyde den i noen særlig retning. Beskrivelsen vil kun favne små fliker.

Brura og jeg delte kontor. Det var stort som en idrettshall, overhodet ikke trangt. Tvert i mot var det åpent, fritt og behagelig. Vi snakket om de mest intime ting, løste de største gåter i hvert av våre liv. Mens telefonen ringte og jeg tok opp røret kom Anne I inn.

På telefonen var Stian F. Han lurte på hvilken rettssal det var han skulle møte i og om jeg kunne gi beskjed at han ikke ville på jobb. Rettssal? svarte jeg. Ja, jeg må stille som vitne i saken der kameraten min er tiltalt for å ha banket deg opp. Greit nok, tenkte jeg, det er helt tilforlatelig. Jeg plages ikke av å ha blitt banket opp, men mannen trenger virkelig hjelp. Det blir ikke noe bedre av å unngå det som er ubehagelig Stian.

Anne I ga Stian F klar beskjed. Han trengte aldri mer å møte på jobb. Så lo vi litt, mens vi drakk gløgg. Brura får også telefon, mens jeg må gå og sette meg på mitt egentlige kontor og ta samtalen som venter.

Mitt kontor er pitte pitte lite. Samtalen sitter innerst i et hjørne, bak et pitte lite bord dekket med lekeservise og regnemaskin. Jeg sitter der og skal gi råd om alderdom. Det blir litt gråt, men det er greit, hun får de svarene hun ønsker. Hun er gammel og litt surrete, har en gammel, liten hund ved føttene sine og lurer til slutt på utregningen.

Jeg reiser meg, har bare underbukse på meg, morrabrø som ikke plager meg nevneverdig før jeg er litt bortpå sletta der jeg er på vei for å hente utskriften. Tallene lyser grønt, sendt direkte fra regnemaskinen og printet med lys på mitt eget lem som ligger der borte på toppen av en liten treboks.

Au da, er jeg i underbukse? Det er kanskje litt vel lette antagelser som er ute og går om den gamle damens toleranse for avslappet stemning. Føl deg som hjemme, ja da. Jeg tar utskriften, tvinger den til å krympe, har klær på meg. Høy genser, glatt på håret, rak i ryggen.

Notat for ører og glansbilder

Tirsdag er ikke min favorittdag, men jeg skal gi den en sjanse. Selv om bussen gikk fra meg nå nettopp. Det positive er at jeg får skrevet ned et par ting om de siste dagene. En slags huskeliste.

Lørdag var det Herrelaget 2010. Søndag morgen var det 200 glass som måtte vaskes. Takk og lov at festen ikke var hos meg og at det er oppvaskmaskin der. Selvfølgelig hjalp jeg til! Hva tror du om meg? Festlig lag, et privilegium å få være med i Milos ritualer.

Søndag gikk jeg fra Milo til Emanuel Vigelands museum. Mausoleum. Så er det nevnt. For trøtt til å skrive noe fornuftig. Akkurat som jeg var for trøtt til å takle altfor høye lyder på søndag. Jeg gikk fra mausoleet til spillkveld hos M, med mine nyervervede Monster Turbine headset og nøt musikk som virket å komme fra midt inne i hodet.

Etter halvannen times gåtur ble det fantastisk godt selskap hos M.

Nattens drøm må skrives ut senere. IKEA rats er et stikkord. Det var ikke en rotte å se, men artig var det. IKEA, Meny, bonede gulv, Operaen, sklisokker, Magnum .45 og litt Las Vegas. Jeg mener å huske en liten affære fra A tale of Two Cities med noen strikkende damer også, men det er bare staffasje.

Det starter å bli lite grøt

Jeg er i hardtrening. Jeg liker ikke å gå rundt grøten, men er flink til det. Kanskje er det egenskap som heller bør dyrkes. Nei. Noen poetiske omskrivninger er lov, men en følelse er en følelse like så mye en spade er en spade. Kall en ting dets ekte navn.

I dag har jeg vært sint. Provosert. Uhyrlig frustrert over hvordan mitt arbeid saboteres av uforstandige sosialøkonomer. Det er som å snakke med en vegg. Kun fordreide ekko blir igjen.

Jeg er overbevist om at jeg gjør en hel del riktig i jobben min. Jeg er ikke særlig flink til å følge pålegg om stadig mer innfløkte omveier i arbeidet. Jeg får god respons for hvordan jeg behandler mine kunder. Jeg får en eller annen mellomleder inn på kontoret mitt for å be meg om å ikke reise kritikk i et offentlig rom, men ta det tjenestevei.

Gått av banen så sint jeg ble. Jeg er uendelig glad for at jeg ikke er ensom i min frustrasjon mot en leder som forsøker å kvele all kritikk via løpegutter, eller løpejenter som det er i dette tilfellet. Som aldri svarer skriftlig. Som holder all informasjon dekket til.

Heldigvis har jeg selv mer enn en mellomleder jeg stoler på. Min egen avdelingsleder er lett å lese, en åpen bok. Jeg kan se at hun ikke føler seg komfortabel. Jeg har til og med sett henne mer irritert i dag enn på mange mange år. På de samme tingene jeg har reagert på i dag.

Ingenting av dette er bra. Det eneste som er bra er at jeg føler at jeg har rett. At det ikke er det samme å spre dårlig energi som å våge å kritisere. At våre kunder ikke er tjent med at vi innad nikker og godtar at vår egen organisasjon sitter i et hjørne og slikker seg i skrittet.

Bakgrunnen for dagens sinne er at vi fikk en presentasjon i stedet for avdelingsmøte. -Hei, jeg er kontaktperson på overordnet nivå for dette tiltaket som er veldig spesielt og fullt av regler. En kollega av meg spurte om epostadressen hennes, slik at vi kunne vite hvor vi skulle henvende oss. -Nei, dere kontakter ikke meg. To av oss snøftet. Ved siden av meg ble det uttrykt at dette var nokså typisk og håpløst.

Å ikke klare å forstå at det føles rimelig idiotisk å bli presentert for en kontaktperson en ikke kan ta kontakt med er mer enn jeg klarer å holde inne. Det bare plumper ut et snøft, som av en smakløs vits. Senere på dagen kom lokal kontaktperson, og nå sidelengs sjef, inn på kontoret mitt og lurte på hvordan jeg kunne være så negativ. Det var ikke et åpent spørsmål.

Min side av saken er at situasjonen i seg selv var ubetydelig men symptomatisk for stadig innførsel av skiller og hindre i effektiv og utviklende kommunikasjon. Hennes side av saken er at vi alltid har vært et byråkratisk hierarki og at ingenting har endret seg. Hun lurte på om grunnen til at jeg var sånn i dag er at jeg er del av KF-prosjektet innen mitt fagfelt. KF står for kontinuerlig forbedring, LEAN-metodikk.

Det var nær jeg klikka i vinkel og hev henne ut av kontoret mitt. Det jeg sa, som jeg aldri har sagt til noen kollega før er: Vi er sterkt uenige om dette, og det er greit. Nå må jeg gjøre jobben min. Jeg var varm i en time etterpå.

Den grøten vasser jeg rett gjennom, uten tvil. Uten anger. Etterpå er jeg i stand til å nyte en bolle grøt jeg ennå ikke vet hvordan jeg skal spise.

Lagerplass

Mens jeg ser et program om ny solcelleteknologi starter jeg å tenke på batterier. Jeg tenker oftest på energi som noe vi må skape eller fange, men det er kritisk å kunne lagre den. Regner det lite er det godt å ha en dam med regnet fra i går. Det er år 2010. Vi forstår fortsatt ikke hvordan vi skal kunne lagre solenergi på noen effektiv måte.

Vi må lagre energi fordi tilgangen til energi ikke samspiller med behovet for energi, lokalt og over tid for systemet som hele. Det siste er litt vesentlig. Ressurser er endelige. Energi kan ganske lett flyttes fra ett sted til et annet, men det blir aldri mer av den.

Hvordan virker et batteri? Spør noen andre. Slik jeg ser på et batteri er det lagring av energi i en form vi forstår å benytte oss av. Et batteri som lagrer elektrisitet er mest relevant videre i min lille nerding.

Til syvende og sist er Solen vår største leverandør av energi, her vi holder til. Vi har olje i bakken, som til og med vil bli fornyet dersom en gir systemet lang nok tid. Vi har passe med sol til at klimaet er innenfor hva vi takler. Det går litt opp og ned med tiden, men som menneske foretrekker jeg å forholde meg til horisonter jeg kan se.

Jeg trenger energi like mye som min neste. Hva jeg foretrekker er en sak, hva jeg faktisk har behov for et annet. Jeg, med andre, ønsker å kunne utvikle vårt nytelsespotensiale. Greit nok, den største nytelsen jeg vet om kommer ikke ut av stikkontakten, men det er enklere å skrive om elektrisitet enn kroppsvarme. All nytelse kommer i pakket energi.

Jorda er et stort batteri. Det er tanken jeg startet med. Det er ikke nødvendig å takle klimadiskusjonen for å finne frem til noe svar på hvorfor det er så viktig å holde et lokalt system relativt stabilt og i stand til å lagre eller kvitte seg med den energien det ikke forbruker. Jorda har et lite tilleggsproblem i forhold til andre planeter vi vet om. Vi bor her rett og slett. At vi bor her gjør at det er lite ønskelig å utnytte Jordas potensiale som batteri fullt ut.

Mekanismene i jordas opptak og utveksling av energi er komplekst, men det virker. Jorda kan ta opp uhorvelige mengder energi. Det er bare en liten del av energien fra solstrålene som treffer oss som blir tatt opp i systemet. Jorda er nesten selvgående, men trenger en tilførsel av energi for å opprettholde aktivitet i systemet.

Greit, så skal jeg skrive videre om batterier senere. Dette blir for tørt nå. Enkelt og greit: Hva må et batteri være for å være så effektivt og stabilt som mulig?

Golf og andre tildragelser

På kommoden sto en liten eske Titleist golfballer. Med bøkene The complete idiot's guide to golf og The Complete Idiot's Guide to Amazing Sex stående ved siden av hverandre i bokhylla har du tatt et standpunkt.

Jeg er ikke så opptatt av golf. Jeg tenker ikke mer på betydningen av plasseringen enn jeg gjør på hvorfor vann kommer som snø. Det finnes noen prosesser, men det er langt enklere å bare godta det. Det er ikke noen stor sak. Interessant, verdt å forfølge, men konsekvensene er langt mer fremmed enn årsakene eller mangelen på sådan.

I dag sitter jeg i sukkerbakrus. For en som ikke er vant til å spise så mye sukkertøy var gårsdagen som å dra på Plata, kjøpe en neve smådrops i ulike farger og svelge dem i et jafs. Vondt i hodet, lemster, varm, lyst på mer sukker. Niks, får ikke noe her! Slutt, utsolgt for godteri.

I forigårs drømte jeg at en bil kjørte over meg med eneste konsekvens at jeg fikk pikkdekkmønster i panna.

En venninne av meg fortalte hvordan hennes venninne i helgen hadde røsket en fremmed kar inn fra gata til nachspiel. Min venninne våknet i morges med samme fyr hos seg, forelsket. Ufattelig.

Enkelt mellomspill

Det er så som så med inspirasjonen om dagen. Det kommer tilbake. I mellomtiden vil jeg bare si at det jeg forsøkte å si her om dagen er: Jeg takler ikke mennesker som mener det bare finnes én løsning og bare én måte å oppnå et mål. Skjerpings. Mennesker er ikke pappesker som uten omsyn kan stables rundt og fylles med hva som helst. Det er ikke å trykke på en knapp og forvente at det virker.

Det er langt morsommere å søke reelle endringer.

I dag har jeg hatt en lang veiledningssamtale. Nå har det blitt oppfølging hver tredje uke ca i det siste. Grunnen at det er mulig og ønskelig er at det foregår uhyrlig god kommunikasjon i en kritisk fase. Jeg sitter ikke med noen løsninger, men kan til tider være ganske flink til å stille spørsmål, bite meg fast i rotasjonspunkter. Så må jeg passe på at ikke atmosfæren blir for slakk. Jada jada. Stille krav og slikt. Prrt.

Krig i vår tid

Verden er ikke så vanskelig som det kan synes hvis en tenker etter. Jeg har lest Scientific American, med artikler om kartlegging av gener og håpet deri om å kunne gi målrettet terapi. Stephen Hawking om at ingen enkelt teori kan beskrive virkeligheten, at vi som observatører alltid vil være i bildet.

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å gjengi Hawkings ord. Hans tørre humor og stålskarpe observasjoner er gode. Samtidig tenker jeg den samme tanken som når jeg leste genartikkelen: Gammelt nytt. Fint at noen påpeker det. Fint at realfagene ikke er så selvsikre som de gir uttrykk for. Fint at det har begynt å skli inn.

Artikkelen om kartlegging av menneskets genmateriale tok utgangspunkt i den fremtidstro som fantes i 1990 og hvorfor vyene ikke har innfridd. Det har ikke lyktes å peke på noen en-til-en sammenheng mellom vårt DNA og sykdom. Vårt arvemateriale, fordelt på 23 doble kromosomer, hvorav 22 er kjønnsløse, består av over tre milliarder basepar (nukleotider). Dette er som kildekode å regne. Én unik sekvens av C, G, T, A uttalt gjennom rundt 19 tusen gener. Forbannet komplekst bare i en slik kort sammenfatning. Til og med upresist. Vi har ennå ikke teknologien eller teoriene til å fullt ut kunne kartlegge vårt DNA.

Uansett om en forstår det eller ikke er det et komplekst system av større og mindre enheter. Den enkleste måten å se det på, som jeg kommer på, er en sammenligning med informasjonsteori. Det er ikke mulig å ha fullstendig kontroll over et komplekst system i ukjente situasjoner. Det er alltid mulig å feilsøke, men langt enklere i etterkant enn på forhånd. Og ikke nok med at DNA samhandler med seg selv, det samhandler også med sine omgivelser på ufattelig kompliserte måter, med langtrekkende konsekvenser. Vi kaller det liv.

Det er klart våre omgivelser påvirker oss. Det er åpenbart at våre omgivelser, nære og fjerne påvirker også vårt arvemateriale. Noe annet er naivt å tro, men det kan like fullt være hensiktsmessig å søke å kartlegge funksjonen til samtlige linjer kode i programmet. Det dukker stadig opp nye funksjoner, nye sammenhenger, små biter vi har nytte av å forstå. Designermennesket er nærmere virkeliggjørelse enn det fullstendige og udødelige mennesket. Vi vil ikke bli friske over natta, men håper alltid på illusjonen om kontroll.

- Will the real Hunter Thompson please rise up?
Jeg ser på dokumentaren om Hunter S Thompson som gikk på NRK 281010 - Gonzo: The Life and Work of Dr. Hunter S. Thompson. Den ligger ute inntil 281110, på nett-TV i det minste.

Ekorn

Rett og slett. Hummer er fortært, ekorn snakket med. Forrige uke endte bra. Jeg sitter og tenker for mye nå.

Mandag tilbragte jeg på Bygdøy, i vakkert solskinn, vindstille og i selskap med lille C. En fire-åring setter det meste annet i skygge. Fantastisk å vandre der, over digre fjell, dype kløfter, små venner (sjøstjerne som jeg vasset for å få tak i) en gråter når en slipper dem ut i vannet igjen. Eventyrland. Hoppe i gyldent ettermiddagsløv.

Humre humre

Hummer er sjuke vesener. Av en eller annen grunn virker det som om de liker Billy Joel. Det er noe merkelig å kjøre med hummer i bilen (igjen, Yaris er egentlig ikke å regne som bil) og høre knatrelyder når Billy Joel kommer på radio.

P3 har live-sending i 72 timer. Veldig hyggelig program. Selv etter å ha hørt ti timer av det i dag. Tross Billy Joel. Der, jeg har nevnt ham tre ganger. Det får holde. God natt.

Første snøfall

Vel vel. Da var det på tide igjen. Første snøfall. Som i fjor, på denne tiden, skal jeg ned til Sørlandet og hente hummer. Kjørende i en Toyota Yaris, som strengt talt ikke burde vært lov å kalle bil. Kjøretøy, kanskje.

Det blir en fin tur. Så får alle hundene glede seg til å leke med snøen som snart blir liggende.

Litt mye jobb

I ferden mot dag følger også jeg stjernene som lyser kun et kort glimt. Den lille åpenbaring. Det er ingen stor ting, men en liten motsats. Ikke i seg selv fyllestgjørende, men en utmerket kommentar.

Jeg har en sjef som har har en lei tendens. Hun forstår ikke hva kommunikasjon innebærer, hvordan hennes egen stemme bæres rundt, men føles presset på. Hun forstår ikke nettikette. Sjefen har litt vanskelig for det, men for all del, hun gjør forsøk. Uavhengig av hva jeg mener en leder bør inneha av egenskaper, er det én ting jeg håper andre enn meg selv kan reagere på.

Som rosa, blå, fet, stor, kursiv tekst i eposter merket Viktig! må leses av alle. Hadde hun visst hvordan hun gjorde det, ville det helt sikkert vært blinkende stjerner og eksploderende ord.

Da foretrekker jeg fredagslotteriet, som bruker nøyaktig de samme virkemidlene, men som forstår sin plass. Det er humor når en invitasjon blir skrevet på nødrim i plakatskrift.

Et lite opprør. Karnevalets hellige plass og rettighet til å gjøre narr av, til å risikere ironi. Dette er tradisjon fra lensherrenes tid. Vi spiser ikke kjøtt i fasten. Fredag er vår udøpte bytting.

Salmer fra stua

I en periode var det veldig mye direktesalg av alarmer i hjemmet. Nokså pågående selgere støttet av uttalelser som pekte på at flertallet av ranede boliger var uten alarm. Hva om det bare er et komplott for å overvåke befolkningen?

Spørsmålet jeg reiste meg var hvilke interesser disse selskapene har som kan tilby installasjon til en slikk og ingenting? Det tilbys direkte tilknytning til alarmsentral mot et vederlag - hvis ikke har jo ikke en alarm noen betydning.

I Salmer fra kjøkkenet sender svenskene sine beste observatører til Norge for å kartlegge bevegelser i kjøkkenet. Umiddelbart går tankene til IKEA. Rasjonalisering av mønstre, hvor bør de ulike kjøkkenredskapene stå i relasjon til hverandre. Hva er normal og abnormal adferd i hjemmet?

Forestill deg hundretusenvis av hjem koblet opp til overvåkningssentraler. I hvert av disse hjemmene finnes det sensorer av ulik art. Hvilke data går til sentralen? Dersom en samler inn sanntids sensordata hele døgnet tar mulighetene helt av. En har nok data til å lage en 3D modell med kartlegging av bevegelser.

Jeg liker tanken. Det kan være mye god underholdning i en liten dose paranoia. En god idé til en science fiction historie. Min favorittgenre er nok near term science fiction. Ikke et godt begrep på norsk, men det får duge for nå. Historier hvor eksisterende samfunnsstrukturer ennå finnes og fungerer, men gjerne har gjennomgått en utvikling som er litt truende.

Greit, så får alarmsentralene utvikle seg til nettverk som er koblet til både kommersielle forskningsinteresser og etterretningen. Echelon er virkelig det store beistet som ser og hører alt vi foretar oss. Den komplette kontroll hvor bare de som har alarmsystemer i hjemmene sine er betegnet som trofaste undersåtter i et overnasjonalt prosjekt som sikter på den endelige løsning.

Postmannen ringer aldri

Noen ganger lurer jeg på hvordan det står til med folkehelsen. En eller nabo har en postkasse uten bunn. Det kan jo virke å være lite fornuftig. På den annen side kan en ikke forvente seg mange regninger eller reklame. Eller?

Joda, hver forbannede dag putter noen post i kassa. Hver eneste dag ligger det reklame på bakken, med mindre det er så mye at det holder seg i boksen av trykket. Om det er noen regninger der vet jeg ikke eller om naboen bare plukker det opp og går hjem igjen.

Jeg har gitt opp å putte bunnen tilbake i kassa.

Høst

Det går bare én vei. Høst. Så vinter. Jeg liker begge årstider, bortsett fra mangelen på lys om ettermiddagen. Meg og morgenfoto er sjelden passe sammen, men nå må helgene brukes litt for å utnytte dagslyset så godt som mulig.

Både lørdag og søndag gikk jeg småturer i dalen jeg bor i. Det er fine steder her. Alltid passelig for en liten eller lang tur.

Taking Woodstock

- Vilma, does my father know? I mean, does my father know what you are?
- Elliot, I know what I am. That makes it easier for everyone, doesn't it?

Vilma er spilt av Liew Schreiber, 191 på strømpelesten, kalt Huggy av sine venner. Ikledd rosa kjole med revolver i strømpeholderen, er han akkurat passe nedtonet til å fungere som familiens private sikkerhetsvakt.

Filmen har en liten bygd som åsted, har en gal mor, en innesluttet og apatisk far, og handler om Elliots (Demetri Martin) jakt på forsoning og selvstendighet i det hele. En ressurssterk ung mann som har gitt alt han makter til sine foreldres motelldrift langt ute på landsbygda. For å redde motellet får Elliot en dag ideen om å be Woodstock-arrangørene til bygda.

Takket være Tak Yasgurs (Eugene Levy) gjestfrihet finner de et sted å avholde det 20-århundres kanskje viktigste konsert. Hans suverene sjokolademelk fra egne kyr kan også være medvirkende.

Filmens styrke, i hvert fall slik jeg så den, var dens trofasthet til enkel ærlighet. En feelgood film, en komedie, som bryter ut av normer og bygger opp en ideologi. Foreldre med en despertat tiltro til at sønnen skal ta vare på dem, de satte småstedsinnbyggerne tror de kommende konsertgåerne kommer til å stjele alt som ikke er spikret fast, ødelegge - men viktigst av alt er nakenheten i følelser som ungdommen viser noe mørkt og skummelt for det etablerte.

Den var en veldig hyggelig film å se på. Kjempeartig til tider. Herlig i dynamikken mellom karakterene. Aldri dømmende, og nettopp der ligger kjernen i fortellingen. En fantastisk bra snekret historie om mennesker som gjennom fellesskap finner frihet både i seg selv og samhold.

Det er like greit å se den selv for å rett og slett ha en god opplevelse.

Bro over nedlagt elv

I natt, som normalt er når jeg sover, drømte jeg om deg. Du bodde i Frognerveien, bortsett fra at det virket litt som Marken i Bergen, kuperte, trange gater. Det var visst karneval. Utestedene stengte, bokstavelig talt kastet ut feststemte gjester. Brosteinen var full av syngende menn, kvinner og barn arm i arm. En varm og lang sommernatt hvor lyset var blågult, denne umulige fargen som bare sjelden kommer om natten.

Jeg kom langveis fra, skulle låne et sted å sove for natten. Skreppe på en pinne over skulderen. Litt overraskende kanskje at det var noen i leiligheten jeg skulle sove i, helt på toppen oppunder taket med bjelker mildt duftende av tjære hengende over stua. Hun hadde langt blondt hår som klebret seg til ansiktet mitt mens hun bablet i vei, hengende over armlenet på sofaen, der lå jeg nedenfor og leste på et hvitt teppe. Litt isbjørn foran peis skal jeg være ærlig, men boken var interessant. Håret distraherende.

Før du kom hjem snakket vi lenge på telefonen. Jeg hadde på meg sentralbordheadset, en slik med en fleksibel pinne til å snakke i hengende ut av øret. Mikrofonen kravlet inn i munnen min, dyttet tunga hit og dit i munnen. Den sonderte terrenget lenger innover, forsøkte å ta over hjernen. Alt jeg sa ble en annens ord, ord jeg ikke husker, ord jeg ikke kan ha ytret, ord jeg ikke ville turt. Et opprør.

Du var på strålende humør, rev av deg klærne og spradet rundt i undertøyet mens du bablet i vei. Vi danset. Det kan ha vært tango, men det virket mest som en blanding av dans og kiropraktorøvelser. Jeg husker spesielt hvordan beinet mitt ble satt bak deg, hvordan jeg vridde litt, holdt deg trygt bak ryggen, dyppet deg bakover til kroppen din svevde bare noen centimeter over gulvet.

- Igjen, uttrykte du i skrekkblandet fryd, som om du ikke trodde at det var mulig å gjøre trygt, men ønsket opplevelsen, intensiteten. Bare én gang til.

Eidetisk

I dag så jeg på The Invention of Lying med Ricky Gervais (i hvert fall inntil True Blood startet). I en verden hvor ingen vet hva løgn er, får hovedpersonen en åpenbaring i sin mørkeste time og finner den opp. Det finnes ingen ord for løgn eller sannhet i en verden hvor alle til en hver tid sier hva de tenker. Ingen oppfinnsomhet. Lite glede.

Hovedpersonen skal på date. Ringer på døren og hun åpner. Beklager, jeg masturberte. Kom inn. Du er ikke særlig vakker, litt feit. Nei mamma, jeg kommer ikke til å kysse ham og i hvert fall ikke ha sex med ham. Hvordan har du det? Å, ikke så bra. Jeg satt oppe og leste på selvmord ved kvelning. Virket som en god idé. Eldrehjemmet heter A sad place for old useless people.

På en annen kant  streber Roland Barthes i sin fantastiske stil med å beskrive det særegne ved fotografiet. Det som gjør det til annerledes enn filmen, oljemaleriet, utenfor tekniske beskrivelser av komposjon, utenfor de kjemiske, optiske og fysiske prosessene det avhenger av.

Det han kommer frem til er at han fascineres av studium, vitebegjæret, forfølgelsen av mening, men at det i seg selv ikke er nok. Vi ser bilder hver eneste dag, men få av dem får oss til å begjære, tvert i mot. De fleste bilder er kun en scene vi setter det kjente i, vår politiske og kulturelle bevissthet. Men hva gjør fotografiet særegent? Hva er det ved det som har evnen til å gripe det eteriske, til å gjøre det flyktige bastant evig?

Det er som om Fotografiet altid bærer sin referent med sig, idet begge er ramt af samme forelskede eller dødbringende ubevægelighet midt i en verden i bevægelse: de kleber til hinanden lem for lem, ligesom den dømte under visse pinsler er lænket til et lig; eller som disse fiskepar (hajerne, tror jeg nok, ifølge Michelet), der svømmer sammen, som forenet i et evigt samleje.

Roland Barthes, Det lyse kammer s. 14 (Gyldendals Bogklubber, København 2004)

Det er først når det settes et punctum, et lite avbrudd som bryter med våre forventninger, med hva vi kan definere, at vi aner følelsen av begjær, sårbarhet, død og oppstandelsen i ett.

Slik er det også i en verden som ikke har begreper om hva som skiller sannhet og løgn. Tenkt hvilken makt en liten løgn har i en slik fortelling. Verden rundt kan manipuleres, eller bedre, skapes i vårt enkelte sinns bilde. Makt som det kan brukes til selvforherligelse, men også til å fortelle verden noe den ikke ville ha hørt, til å skape noe nytt. Forvirrende, fremmed kanskje, men vi nyter utfordringen i å drømme oss bortenfor hva vi håndgripelig kan forklare.

All god historiefortelling avhenger av evnen til å definere en sannhet ved å bruke bilder som gir en kvalitet av det fremmede. Det er ikke løgn. Det er tvert i mot å gjennom å definere noe før det eksisterer som sannhet. Noe vi ønsker skal eksistere. Om det så er en mytisk karakter ved et portrett av oss selv som lykkes i å gi tilskueren et ubesvart spørsmål som innbyr til nysgjerrighet, eller om vi lykkes gjennom vår opptreden å gi inntrykk av at vi kan være bedre enn vi fremstår.

Pakkeliste

Jeg hører på Tom Waits' hese, raspende og drivende sumpstemme. Hvis jeg fikk bare ta med meg én musiker på en øde øy, måtte det blitt han. Så er det opp til forsynet å forsørge et par kasser whisky.

Det er mye som taler for at her Waits ikke er den enkleste mannen å ha med seg på en øde øy. Ikke at jeg vet så veldig mye om han, men intervjuene hos Lettermann i sin tid er verdt et gjennomsyn. Ta et søk på YouTube for god musikk og et lite innsyn i hans offentlige bilde gjennom tidene.

Musikken hans står for seg selv, men som sagt, jeg kunne gjerne tenkt meg å tilbringe i hvert fall noen dager på en øde øy i hans selskap. Kanskje han er praktisk av seg. Helt sikkert en interessant samtale eller to.

Den første låta som grep meg, tilbake i de glade studentdagene, når jeg knapt hadde hørt annet enn Thin Lizzy, Dizzy Gillespie, Hank Williams og Hakkebakkeskogen, var Tom Trauberts Blues - "The piano has been drinking, not me". Han er særegen, sår, brutal og en av de få artistene jeg klarer å legge merke til tekstene hos.

Javel, så er det ikke veldig praktisk tenkt å velge å ta med seg en musiker av alle ting, når en først skal velge noe en kan ta med seg til en øde øy. Men slik er det bare. Når vanskelige valg står foran døra og banker på får en heller ta en avgjørelse raskt. Gjøre det beste ut av det. Tro på fascinasjonen som grep en fra første stund og være overbevist om at en har ressursene til å få det til å fungere.

Whip it on me pretty baby

Sporet jeg hører på akkurat nå er av Jessie Hill. Litt 60-talls musikk på slutten av kvelden gjør seg godt. Det har ikke vært noen spesiell bra dag, for å si det moderat. Lærer kanskje litt, eller kanskje ikke. Noen ganger er det bare rett ut kjipt å være naiv. Ikke minst for andre.

Første episode, sesong fem av Dexter er fortært. En kar som jobber med blodsprutanalyser har andre yrkesskader enn de fleste risikerer. Eller så er det hans personlighet som fra begynnelsen av bragte ham til yrket. Serien er en noe utenom det vanlige politiserie, men det som gjør den bra er hvordan den følger observasjonene til en svært følelsesskadet mann som gjør sitt beste for å holde trådene samlet. Som forsøker å unngå å tape den nærheten han makter å føle for andre. Det er jammen ikke lett.

Denne uken gikk episode seks i sesong tre av True Blood. Nok en serie som abstraherer død, hvor karakterene sliter med å forsone seg med vanskelige følelser av tap, umiddelbare følelser og et ønske om å beholde sin menneskelighet i konfrontasjon med evighetens umulighet.

Den tredje serien jeg ser litt mer tilfeldig er Treme. Livslyst selv i de mørkeste timer, tap av selvverd, kampen for å overleve på en meningsfylt måte etter at alt er tatt fra en. Opprør mot det bestående og en subkultur som definerer frihet fra sine egne svakheter, viljen til å ikke legge bånd på seg. Fantastisk musikk, som tidligere nevnt.

Jeg har tenkt litt på alle inntrykkene jeg sitter igjen med, både fra dramaturgien i disse seriene og meg selv som person. Ikke det at jeg har noe kjølig forhold til døden slik som Dexter og vampyrene har eller utpeker meg som traumatisert med ønsker om hevn. Tvert i mot, jeg er et gjennomsnittsmenneske som verken har mer eller mindre bagasje enn min neste.

Like fullt er jeg fascinert til de grader av en god historie og lar meg vanskelig sjokkere. Gjør det meg følelseskald? Er jeg i stand til å vise så mye glede og takknemlighet som situasjonen tilsier? Er jeg ikke ydmyk nok overfor livet? Kanskje forventer jeg for mye med for liten innsats, og jeg bekymrer meg litt for det. Hvis det er noe som kommer helt klart frem i seriene jeg kort har nevnt, er det at ingenting kommer gratis. En er nødt til å møte en del blodsugere, danse løs i glede og være tilstede.

Det er enklere for meg å si at vi alle må gjøre en innsats for å nyte livet på generelt grunnlag enn å finne nøkkelen til lykke. Jeg er utrolig takknemlig for alle privilegiene jeg har. Jeg er fornøyd med dagene som kommer og går. Nøyer meg med bare et lite kakestykke og ønsker aldri å spise meg overmett. Jeg er tilfreds og nyter. Lykkelig? I øyeblikk.

Hverdag

I en dagdrøm vandrer vi side ved side over viddene, lar øynene hvile i uendeligheten. Neste mål står som reisen selv. Øyeblikket der tid ikke er annet enn rytmen av pulsens hammerslag. Der ord ikke trengs.

Hverdagen som fest. Hva skal det være? Alle disse hyggelige rutinene som en bygger i ensomhet men ønsker å dele med noen. Lage mat. Lese seg bort i en bok og lese en setning høyt. Et blikk. Tilfredshet i å være komfortabel.

En venn, en spennende venn som får deg til å være bedre sammen enn alene. En venn, som kjenner deg så godt at du går naken selv med klær. En venn, som forstår. En venn, uredd for en diskusjon. Som våger si i fra. Som takler at alt ikke er perfekt og forventer det samme av deg.

Som kryper inntil deg og hvisker god natt.