Mening, løs

I natt drømte jeg intenst. Jeg vandret mørkt og stille gjennom vårnatten og lyttet til en melankolsk vakker konsert av cello, kontrabass og bratsj.

Musikerne var kledd i sorte kjortler. En der i en alkove, en cellist der på en trapp, en bassist på en balkong. Bak hver og en står menn og kvinner i sort med fløyel i nedslåtte øyne. Et usynlig kor klager, uten anklage eller bebreidelse i en resonant harmoni slik engler burde synge.

Jeg våkner klokken kvart over fem dyvåt av svette og febrilsk anspenthet. Jeg sender epost til sjefen og sier jeg blir hjemme grunnet sykdom. Så sovner jeg og våkner først fire timer etter av telefon fra en bekjent som syns coveret jeg har skissert til hans voldsroman er bra.

Det er på tide å stå opp. Jeg kjenner meg ikke syk, men vandrer urolig rundt og klarer ikke å fokusere.

På Facebook får jeg vite at en i min nære bekjentskapskrets, kjæreste til Aiai, er død.

Trist som ingen ord.

Påskemorgen

I natt drømte jeg om tiggeren som bor i skogen på Bygdøy, men som normalt sitter rundt på Frogner. Han bodde vel i et rede på Blinderen før. Smart fyr, men gal som en eske sulten papp.

Jeg gikk en tur i skogen, som jeg ofte gjør. Det er sommer og Bygdøys skoger er nær tom for mennesker. Uansett er det ingen der jeg trår. Jeg kommer til en stor elv (jada, det er ingen elv på Bygdøy, men det er tross alt en drøm). Den flyter stille forbi blant steile klipper og myk skogbunn. Brått går jeg gjennom et ullteppe og står midt i en slags stue - sovepose, bokhyller, lerretstol, myke fargerike puter og flere tepper som lukker rommet mellom elven og klippene full av naturlige steinsofaer.

Det er en kattunge som ligger bedagelig og soler seg på en haug med ull. En annen kattunge svømmer i elva med øyne så store som tallerkener. Jeg får litt dårlig samvittighet over å ha invadert en fremmeds bosted, men det er midt i skogen og allemannsretten rår meg i fem minutter i nytelse over all varme, markblomstene som vokser i hyllene og fiskene som smiler i elva.

Jeg går ut gjennom et kremhvitt ullteppe og går inn på Shell for å slå av en prat med lokalbefolkningen. Det er ettermiddag og stille. Utenfor vinduet kommer Kona med ei venninne. Kona er 18-19 år for anledningen og litt loffhode. Jeg lener meg inntil fasadevinduet ved siden av døra som er stengt og gir henne et vinduskyss, kanskje for å erte henne siden hun bommet på døra. Hun kjenner meg ikke igjen, så jeg må ta opp iPhonen og vise henne Wordfeud. Venninna er helt blåst og trekker tyggemien i lange remser.

Så kommer han som har tilhold i villmarksrommet jeg syns var så trivelig. Han smiler og er snakksalig, lener seg inntil hyllene med hermetikk mens han snakker med damen bak disken. Jeg hilser på ham og han sier: "Sosialkomiteen var på besøk og sier de vil tvangsinnlegge meg. hehehe". Jeg stusser litt, han er jo usedvanlig  oppegående, lukter nær ingenting annet enn kattunge og bark. "Men, har ikke du akkurat vasket deg da?" uttrykker jeg overrasket.

Law of diminishing returns

If you carry a backpack too big, the effort is not worth the food in it. If you carry a backpack full of food, you will have too little of it when your strenght is gone. When we have little, we get hungrier.

I am rereading The Hobbit by Tolkien. Of course it is because the film by Peter Jackson is coming soon. Stephen Fry has been all over Twitter with his experiences in New Zealand, without giving anything else than a positive feeling. Yes, and the occasional outburst. Very energic he is. I really enjoy watching Stephen Fry on the screen. I have read two novels by him as well - The Liar and The Stars' Tennis Balls. I think I would like to read Moab is my washpot as well. Reasons to avoid reading books with strange titles: none.

Feeling hungry can be good. Mostly bad and possibly your death, but it sharpens the senses supposedly. Which reminds me of the Vipassana meditation course I took last fall. It remains an open question whether a general food situations most gently described as critical resource management sharpened me in any way.

Last night I dreamt a dream full of pillows, carpets, dunes, chairs, cupboards and small doors. It was a very cosy dream which left me unharmed yet intrigued. As dreams go, it is now sudden fragments in a seemingly chronological order. There might have been some hints of travel through time, but as there still is no great idea in me that compels me to build one, they must have been pretty discreet. Harry Potter might have been involved, even if I cannot imagine how his career is now.

I had rented Harry Potters old cupboard for the night. It was the only place I could lie down and sleep in for the night. I must have gone early to bed, because when I crawled out from under my dune, opened the little door and walked bare foot on a thick carpet while draping a woollen blanket everybody but a manic couple in a big bed in the middle of the living room. They t jumped up and down while cheering, but soon enough collapsed with a critical piece of information I needed to get on my way.

There was no other solution than to crawl into a double mattress and watch some television while there was a beautiful woman sleeping next to me, buried under a thick light brown blanket under a earthy, coarsely woven light cover. Her silent breath and safe posture made me feel relaxed and well.

Anyways, the law of diminishing returns is applicable to everything from medical research on the prevention of gender specific cancer to statistics showing how little massive screening projects has helped in reducing the prevalence and mortality rate of these diseases. That's the slightly less emotional side of humanity. Important nonetheless.

In the end, The Hobbit is a moral story. There and back again. They have a mountain of dragon gold and magic armour, untold riches seemingly being the ultimate goal, but then it is not. The fight is much more turned inwards, with inner demons manifested in ones surroundings. A dragon is a pretty scary lizard. 'oh, the humanity'! This is certainly not Ayn Rand.

Similar points between Atlas shrugged and The Hobbit: Great storytelling. Both put up money as a wonderful reward for daring the impossible. Both describes a world where the great and just are far between.

Dissimilar points: everything else basically. Tolkiens book exposes the danger of power vacuums after the glorious façade of too powerful entities dissappear from the land. Rand promotes the active demolition of the national state and a morality of every man for himself (with the occasional woman 'managing' to join the Fortune 500). Hank Rearden is not the goblin king - he seems like a man that have endured much emotional hardship. He might have offered a bed for the night, in his interest of course, as a part of the Dragons lair would then be morally obliged to him. I digress.

The law of diminishing return strikes. This has become so long that it probably made you use more energy reading it than you gained in insight.

Drømmehagen, hvit

I natt drømte jeg at jeg jogget. Å si at jeg misliker å jogge er litt som å si at et knivstikk er ubehagelig.

Det var en drøm å ikke lykkes, men der det er håp. Den første kilometeren var som å være 90 år og forsøke å krysse sydpolen med rullator. Beina lød så vidt beskjeder om å løfte seg.

Etter å ha akseptert at, ja vel, jeg må vel bare trene litt da, kom det seg. Lett og fin inn for landing ved vekkerklokkens ankomst.

Funksjonærdrøm

Drømmer som kommer og drømmer som går. Jeg har et livlig indre liv. Det er åpenbart etter nattens drøm. Som sedvanlig finner jeg ikke særlig hensikt i å forsøke å tyde den i noen særlig retning. Beskrivelsen vil kun favne små fliker.

Brura og jeg delte kontor. Det var stort som en idrettshall, overhodet ikke trangt. Tvert i mot var det åpent, fritt og behagelig. Vi snakket om de mest intime ting, løste de største gåter i hvert av våre liv. Mens telefonen ringte og jeg tok opp røret kom Anne I inn.

På telefonen var Stian F. Han lurte på hvilken rettssal det var han skulle møte i og om jeg kunne gi beskjed at han ikke ville på jobb. Rettssal? svarte jeg. Ja, jeg må stille som vitne i saken der kameraten min er tiltalt for å ha banket deg opp. Greit nok, tenkte jeg, det er helt tilforlatelig. Jeg plages ikke av å ha blitt banket opp, men mannen trenger virkelig hjelp. Det blir ikke noe bedre av å unngå det som er ubehagelig Stian.

Anne I ga Stian F klar beskjed. Han trengte aldri mer å møte på jobb. Så lo vi litt, mens vi drakk gløgg. Brura får også telefon, mens jeg må gå og sette meg på mitt egentlige kontor og ta samtalen som venter.

Mitt kontor er pitte pitte lite. Samtalen sitter innerst i et hjørne, bak et pitte lite bord dekket med lekeservise og regnemaskin. Jeg sitter der og skal gi råd om alderdom. Det blir litt gråt, men det er greit, hun får de svarene hun ønsker. Hun er gammel og litt surrete, har en gammel, liten hund ved føttene sine og lurer til slutt på utregningen.

Jeg reiser meg, har bare underbukse på meg, morrabrø som ikke plager meg nevneverdig før jeg er litt bortpå sletta der jeg er på vei for å hente utskriften. Tallene lyser grønt, sendt direkte fra regnemaskinen og printet med lys på mitt eget lem som ligger der borte på toppen av en liten treboks.

Au da, er jeg i underbukse? Det er kanskje litt vel lette antagelser som er ute og går om den gamle damens toleranse for avslappet stemning. Føl deg som hjemme, ja da. Jeg tar utskriften, tvinger den til å krympe, har klær på meg. Høy genser, glatt på håret, rak i ryggen.

Bro over nedlagt elv

I natt, som normalt er når jeg sover, drømte jeg om deg. Du bodde i Frognerveien, bortsett fra at det virket litt som Marken i Bergen, kuperte, trange gater. Det var visst karneval. Utestedene stengte, bokstavelig talt kastet ut feststemte gjester. Brosteinen var full av syngende menn, kvinner og barn arm i arm. En varm og lang sommernatt hvor lyset var blågult, denne umulige fargen som bare sjelden kommer om natten.

Jeg kom langveis fra, skulle låne et sted å sove for natten. Skreppe på en pinne over skulderen. Litt overraskende kanskje at det var noen i leiligheten jeg skulle sove i, helt på toppen oppunder taket med bjelker mildt duftende av tjære hengende over stua. Hun hadde langt blondt hår som klebret seg til ansiktet mitt mens hun bablet i vei, hengende over armlenet på sofaen, der lå jeg nedenfor og leste på et hvitt teppe. Litt isbjørn foran peis skal jeg være ærlig, men boken var interessant. Håret distraherende.

Før du kom hjem snakket vi lenge på telefonen. Jeg hadde på meg sentralbordheadset, en slik med en fleksibel pinne til å snakke i hengende ut av øret. Mikrofonen kravlet inn i munnen min, dyttet tunga hit og dit i munnen. Den sonderte terrenget lenger innover, forsøkte å ta over hjernen. Alt jeg sa ble en annens ord, ord jeg ikke husker, ord jeg ikke kan ha ytret, ord jeg ikke ville turt. Et opprør.

Du var på strålende humør, rev av deg klærne og spradet rundt i undertøyet mens du bablet i vei. Vi danset. Det kan ha vært tango, men det virket mest som en blanding av dans og kiropraktorøvelser. Jeg husker spesielt hvordan beinet mitt ble satt bak deg, hvordan jeg vridde litt, holdt deg trygt bak ryggen, dyppet deg bakover til kroppen din svevde bare noen centimeter over gulvet.

- Igjen, uttrykte du i skrekkblandet fryd, som om du ikke trodde at det var mulig å gjøre trygt, men ønsket opplevelsen, intensiteten. Bare én gang til.

Steketermometer

- Jaså, du steker de på den engelske måten? sa jeg, i det jeg tok en solid bit pølse i snurrebrød. Den gamle dama hadde nettopp tatt ut langpannen, hvor saftige, smakfulle pølser lå i saus fra vannet hun hadde hatt oppi etter en god bruning.

Jeg nøster meg tilbake i drømmen. Ingenting har noen åpenbar betydning og skal jeg tolke dette vil det kun ende med varig opphold på distriktspsykiatrisk. Drømmer bør nok ikke tolkes altfor langt. Jeg nyter absurditeten og blir sjelden redd, har sjelden mareritt lenger. Det er bilder, bearbeidelse av hverdagens galskap spilt ut i et pantagruelsk festmåltid full av gjøglere, innvoller, rare dyr og masker. Frihet til å lage en historie ut av tilfeldige forbindelser.

Hver eneste kveld tenker jeg på at jeg må legge blokk og papir på nattbordet, slik at jeg kan skrive opp bildene med en gang, rekkefølgen mens den fortsatt eksisterer. Hver kveld ender med at jeg er for trøtt til å huske det og jeg vandrer uten bekymring inn i drømmeteppet.

Det startet med at jeg jobbet for trygdekontoret og var sendt ut i det vide land for å fostre morgendagens arbeidere i trygdens magi. Vår felles kulturarv. Vår trygghet i at noen vil ta vare på oss avhenger av en vilje hos hver enkelt til å ofre noe for en annen.

Derfor hadde jeg sykkel med dårlig krank. Min medarbeider, vakker, bebrillet og med langt duftende hår vaiende i vinden til musikk fra Delicatessen over humpete grus, klaget aldri. Når vi kom frem til låven med en stråtyggende kæill som så tomt på oss, spurte jeg om det var her barna ventet. Og hadde han en fastnøkkel til å skru sammen sykkelen? Jau, kom inn.

I andre etasje satt barna på halmballer. En uregjerlig gjeng som var lite interessert i å høre om arbeidets moral. Derværende lærer brast sammen i gråt mens barna spilte Pong på sine iPads og ikke brød seg ett fnugg om hva han hadde å si. Klokken klang og fort de sprang, ut i solen etter regnets synd. Nå, tenkte jeg, nå må vi forme dem.

Jeg og frøken fra bagasjebrettet gikk ut og lekte med barna. I lagelig tid skysset vi dem mot klasserommet igjen. Alle løp glad og fornøyd over grassbakken. Så skjer det som bare skjer i Trøndelag på regnfulle somre. Hele leirsiden raser. Alle barna klarer seg over til låven. Den ukjente kvinnen dras med ned i bakken etter at hun har kastet det siste barnet i sikkerhet. Bare hendene hennes stikker opp av banedekket på Bislett.

Jeg og barna graver henne frem og trekker henne opp. Vi får fastnøkkel til sykkelen, reparerer den, heiser flagget, deler ut trygdepins til alle tilstede og sykler inn i soloppgangen. Deretter er det noen ærlige hull i drømmeland før jeg står på kjøkkenet til den gamle kona.

Hun er ikke snill. For et øyeblikk sto også mannen hennes der, som var en skikkelig kødd. Jeg sier han stod der nettopp. Mens vi står og snakker, parterer kona ham sakte opp, systematisk og trent. Trekker på ham pølseskinn og steker ham på den engelske måten.

Jeg nyter maten. Jeg spør om hun har en saks, sier takk i det hun rekker meg en, studerer den. Så stikker jeg den målrettet og kjølig ned i halsgropen hennes. Sånn, tenker jeg. Det var det. Ikke særlig pent, men det begrenser jo pensjonskostnadene.

I morges våkner jeg, greit humør, fredfylt og glad i mine medmennesker. Jeg kjenner meg godt nok til å vite at jeg ikke farer med ressurser eller kjølighet nok til å gjøre hva jeg gjorde. Jeg lurer dog på om jeg må bytte jobb snart. Helt sikker at jeg foretrekker rare kuer i drømmene fremfor dette.

Greveling

I går natt drømte jeg om grevlinger, store og små. Jeg var på et fagforeningskurs, og som sedvanlig var det mye festlighet. Litt for sent på kvelden gikk jeg til rommet mitt, som var på loftet selfølgelig. Vet aldri hva en får på slike tilstelninger. Rommet var i mønet, med et vindu mot nord rett bak senga, skrått tak og lave vegger ut mot krypeloftet.

Jeg kunne høre at lydene startet å bli mer dempet. Mennesker gikk til ro. I samme tid hørte jeg noe sniffe rundt og kravle opp inne i veggen, på vei mot kryploftet. Nysgjerrig og litt spent gløttet jeg mellom plankene til kryploftet. En diger grevling kom tassende. Jeg forsøkte å stenge den lille døren og håpet at den gikk forbi rommet mitt. Grevling i taket får Knutsen og Ludvigsen ta seg av.

Neida, grevlingen brydde seg mye om at den i teori er mindre dyktig med dører enn et menneske som forsøker å holde døren stengt. Den brøytet seg inn, så fornærmet på meg, gled forbi armene mine uten så mye som et lite gnafs og styrte mot baksiden av sengen min.

Der lå det jammen meg en liten grevlingunge. Kjempesøt. Etter litt melk fant den ut at den ville opp i sengen og hilse på. Jeg tok fram fotoapparatet, for dette måtte jeg forevige, samtidig som jeg småsnakket med den og klødde den på magen.

Jeg syns blitzen på kameraet oppførte seg mindre enn snilt. Det var så rare lyder. Som en vekkerklokke faktisk.

Ble urimelig skuffet over at jeg ikke fikk tatt bilde av grevlingen, der jeg lå og forsøkte å kare meg ut av sengen i det jeg hadde slått av den forbannede klokka.

Etter å ha fortalt denne lille historien fikk jeg følgende tilbake:

"Badger - Being Comfortable and Safe With Anger, Healthy Expression of Anger, Passionate Self-Defense, courage."

Det er ikke det at jeg tror på noen enkel definisjon av drømmedyret, men det passer fint. Etter å ha drømt om snåle oksekalver i vår, elk, ekorn og jaguarer siden studietiden - passer det fint med et lite sjarmtroll som en trenger koks i støvlene for å være sikker på.

Litago

I natt igjen var det en oksekalv med i drømme. I et tau, som jeg slepte ham rundt med. Det er litt småvanskelig å få tak i hva alle disse, eller eventuelt den samme, kalvene gjør i drømmene mine. Morsomt selvfølgelig, men det kan da ikke være meningen å våkne opp forvirret etter hver drøm?

En barndomsvenninne var TV-produsent. Når jeg så kom med en kalv, måtte hun ta den i øyesyn - den var ment å være med i TV-showet "Jakten". Kalven så på meg med store øyne. Vi var begge litt bekymret.

Det var mer i drømmen også, men det var dette bildet jeg husker klart.

Barndomsvenninnen er virkelig hun, og kommer fra gård.  Denne barndomsvennen bodde - på virkelig - på gård. De drev med Hereford (kumerke). De fikk fire kalver en vår: Hannibal, Kannibal, Lector og Pål. Det siste er selvfølgelig et fiktivt navn. Det er hyggelig å få noen kalt opp etter seg, for all del, men jeg hadde litt nervøsitet omkring hans fremtid: slakteriet eller som avlsstut.

Jeg ønsker ikke å være avlsstut! Jeg ønsker ikke å bli sendt rett til slakteriet! Det må være en mellomting. Det som er bra med kalver er at de spretter rundt og gleder seg i leken.

Jeg tror alle disse oksekalvene har noe med meg selv å gjøre.  Jeg tror det har noe med at jeg føler at jeg har blitt leid rundt, "ku"et - selv om det er meg selv som har dratt ham rundt. Om det så er at jeg har latt meg forlede av min fascinasjon eller om det er bare en glitrende glede i å oppleve absurditet vet jeg ikke. Det var uansett ok å tenke litt over alle kyr i verden her når jeg våknet.

Det er påske, men hvorfor drømmer jeg ikke om kyllinger?

Og en ting til: Jeg er født i oksens år.

I natt jag drömde något som

Dette tok kaka. Fire drømmer på én natt. Første gang våknet jeg 01:20 med Led Zeppelins Stairway to Heaven dundrende i pannebrasken. Lurer til og med om det var Far Corporations versjon. De neste tre drømmene foregikk mer eller mindre i Drammen, av ALLE steder.

Hun og jeg har vært på campingtur i natt. Slo oss ned på toppen av noe som var en blanding av St.Hanshaugen og Stensparken. En fin benk i solnedgangen. Hun i fjellsko, tights, hvit kortermet skjorte og blomstrete pannebånd. Jeg i snowboots og sort t-skjorte. Det er godt mulig jeg hadde på meg Fjellrävenbuksa, men hvem vet hvor mye som utbroderes i minnet. Hennes blå øyne, myke smil og blomstrete pannebånd husker jeg godt med sikkerhet. Musefletter?

Litt etter jogget en hel del bekjente forbi. Jeg kan ikke si jeg enset det så veldig mye mer enn som skygger farende forbi, men hun kjente dem tydeligvis. En stoppet opp for å prate, mens han løp på stedet. Gymlærer Pedersen hadde løpt i forveien og snart kom lyden av pipa. Gymlærer Pedersen, tenkte jeg, er det sprit i sekken?

Det var helt klart viktig med en liten sprint før leggetid -for å myke opp kroppen, som hun sa i det hun spurtet avgårde og lokket med pekefingeren. Jeg så meg om, tenkte et sekund tilbake i tid og spratt avgårde i mine superflotte snowboots. Beina trommet avgårde, lett som en fjær.

Det lille løpet sluttet i bunnen av en kort bakke, rett nedenfor lekestativene. Der sto gymlærer Pedersen (merk, jeg har hatt en gymlærer Pedersen som sendte oss ut på løpetur mens han satt i garderoben og drakk øl), Pål - en venn av henne med brede skuldre og hodet høyt over de fleste andre, og to-tre andre karer i riktig så godt humør. Alle hadde et smil og det kom det heftig musikk fra alle kanter. Vi må løpe mer!

Vi spurtet opp bakken, jeg i mine snowboots - igjen må jeg nevne dem. Han er kjapp, sier noen bak meg. Vi møtes ved lekestativet - et slikt ment å gå armgang i - og bretter det sammen til en spiralmasse av stål i takt med musikken. O hoi, o hoi, o hoi. ved siden står tre av gatas tøffe bolere og måper.

Når politiet så kommer, er det bolerne som blir tatt med bort. En særdeles høy politimann knepper opp skjorta, stryker to fingre over en av muskelbuntenes svette rygg og sier mørkt og sonort: - Du blir her med meg du, mens han kjærtegner fløyta han har rundt halsen.

Hun og jeg går til sengs i campinghytta som har dukket opp. En veldig veldig liten hytte. Vi småprater litt mens smilene går trill rundt.

Litt senere - det er tidlig morgen og jeg har våkten før henne. Jeg må gå meg en tur. Jeg går ned til senteret av campingplassen for å se om jeg finner en do. Her er det en flott sandstrand og nybygd administrasjon med kiosk, dusjer og alt som skal til på en campingplass. Jeg må på toalettet, noe så veldig. Jeg går inn der det er bilde av en mann, men første gang er bom, dette er køen til kiosken. Neste - her er det dusjer. Neste - tror det er personalinngang, men det er umulig å vite, for det er så mange ganger som leder ingensteds mens hylende barn sprinter forbi med vannpistoler.

Toalettet, når jeg finner det, er bare forvirrende. Her står jeg med et pappbekken og fem-seks ulike stakeinnretninger og en maskin som tydeligvis forventer en kombinasjon av min innsats og disse verktøy. Jeg får nå på en eller annen måte gjort opp for meg og tatt meg et morgenbad.

I mellomtiden vet jeg at hun har våknet og at hun tenker på noe. Jeg må tilbake til hytta. Mobilen faller fra hverandre, men det er heldigvis ikke så krise.

Da våkner jeg, men Stairway to Heaven. Ikke må jeg på do heller. Bare helt forvirret og lattermild.

De neste drømmene er også noe absurde, men henger i det minste sammen seg i mellom.

Jeg har vært i medarbeidersamtale i natt, med to av avdelingslederne. De hadde noe vanskelig å drøfte med meg, men til syvende og sist handlet det om ikke-godkjent bijobb i påsken. "Hvordan er det å holde en hemmelighet?", hadde noen sendt som melding til en av min leder. Etter denne forvirringen ser mine avdelingsledere på hverandre og uttrykker fortrolig: "Vi har besluttet oss for å si opp".

Etter at påskejobben var kartlagt ok hoppet det til neste drøm. Hun skaffet meg et sted å sove i natt. En rød og hvit bygning ble det sagt. Det var litt anstrengende å komme seg dit, i og med at jeg hadde en ettårig oksekalv på slep. Jeg åpnet grinda til sletten som lå mellom meg og låven. Å nei, hester, tenkte jeg, de ser ikke ut til å like denne lille oksen.

Det var et slit å få slept med seg en pesende og snøftende oksekalv forbi en gjeng med halvagressive hester. What - er du dobermanokse? I låven var det ei ku som heller ikke likte oksen og styrtet ut i et langt mø. Hun derimot stod der og gjorde rommet varmt, fullt av mykt høy og sollys i striper inn fra høye vinduer.

Et rent mysterium hvorfor dette var et sovested, men det hadde visst noe med at huset var litt vanskelig tilgjengelig. Prospektet for tomta i Drammen beskrev eiendommen som "avgrensningsstomt" - midt mellom en motorvei og ei elv. Myrlendt i ene hjørnet var en underdrivelse, en meter vann i kjelleren var mer presist.

Deretter var jeg på kollokvie med både henne, et par kolleger og en venn eller to fra studiedagene, i en sørøstvendt villa oppe i høyden. Vi satt i et åpent kjøkken med god plass rundt et passelig høyt bord i lyst ubehandlet treverk. Det ble sagt kloke ord, selv om jeg bare husker blablabla, det var salater og ellers god mat.

I pausene, på terrassen for oss røykere, og vel unna døra - fikk jeg se at det sto en magnumflaske whisky i et vitrineskap. Vi snakker om en alvorlig stor flaske. Flasken hadde sorte og hvite småkuer på seg. Inne i flasken var en bunte sigarer - for at de skulle holde på røyksmaken.

Jeg er sliten i dag. Det var mye kino på en gang.

I dag har jeg tenkt på

Fiat justitia ruat caelum - rettferd skje fyllest om så himmelen skulle falle. Et juridisk sitat, trolig først sagt av Gaius Calpurnios fra Piso i det han smidde sine renker mot keiser Nero. Det er lite trolig jeg har mye til felles med Gaius.

1. Drømmene jeg hadde i natt

2. Bilder
3. 70-tallet

4. Buddha

5. Dykking
6. Kvinnedagen

7. Håp

8. Sex

Punkt 8 er bare å sette som sløyfe rundt alt annet. Daglig foreteelse. For øvrig er ingen av de andre punktene i noen nødvendig kronologisk rekkefølge.

Hva angår 1, husker jeg ikke drømmen jeg hadde i natt, bare at det var to sekvenser. Den første hadde med vedkommende som også var med i drømmen jeg hadde natt til lørdag. Natt til lørdag drømte jeg at jeg gikk til fotobutikk for å se på kompaktkamera. Det må ha vært opphørssalg der. I hyllene lå fire par solbriller, noen glasskuler (turkisblå, rød med gull), noen stygge rammer og tre kameraer, alle Ixus. Hun gikk for å se på OnePieces. Mens jeg fikk forklart at denne modellen med vidvinkel til 4395,- var en ny modell uten batteri, prøvde hun OnePieces, inklusive ganglag. Hun måtte finne en som passet i både farge og modus.

I går printet jeg ut noen bilder. I dag har jeg sviktet ved å ikke være i stand til å lage en bildemontasje i avskjedsgave til tidligere sjef. Det er kanskje fordi jeg ikke er fullt ut engasjert i det og mer opptatt av andre ting i hodet nå.

"Jeg er like glad for at jeg ikke husker noe av 80-tallet." For meg født på 70-tallet er nok noe av det kjipe at jeg husker 80-tallet, inklusive Gro Harlem Bruntlands skjorter. Det er kanskje like greit å ikke huske 70-tallet. Hotpants har jeg ingenting i mot, helst røde - men, det er drøyt. Det er skikkelig drøyt. Røde hotpants og digre ovale solbriller, blomster i håret.

En kunde fortalte en historie i dag om hvordan han ble reddet av Buddha. Han gikk hjem, tok en snarvei gjennom bushen i et fremmed land. Han klarte å snuble i en betongkum og satt bom fast med det ene beinet. I et kvarter kjempet han, ropte etter hjelp og var på panikkstadiet. Så tenkte han: Hva ville Buddha gjort? Han roet ned situasjonen, tenkte seg godt om, og smått om sen fikk han løs beinet. Så slepte han seg til hotellet, hvor ti ansatte kom til rommet hans ved å følge blodsporet han etterlot seg.

Det var da jeg tenkte på dykking. Det er som Buddha skrev læreboken om hvordan håndtere en situasjon hvor man setter seg fast under vann. Jeg sa ikke det til kunden. Jeg sa heller ikke hvor vektløs og hvilken ufattelig rolig lykke jeg føler under vann. Det er lenge siden jeg dykket, men fornemmelsen kan ennå føles.

Kvinnedagen var ikke særlig overraskende. Det har vært skriverier om alt fra "Gjør det til en mannedag, gi ham en seksuell overraskelse" gjennom "Det er ingen feminisme" til "Kampen har feilet". Dessuten kommer jo dagen hvert år til samme tid, 8. mars. Likefullt tok jeg meg i å tenke: - Jøss, er det så mange damer som har bursdag i dag da? i det jeg gikk nedover Karl Johan og hørte det ble ringt gratulasjoner, ropt i roperter og hilst vennlig på gaten.

Så tilbake til innledningen. Det er håp i hengende snøre osv. Faen pokker i hælvete om det er. Det er fisk i hengende snøre, om noe. Og jeg snakker ikke om fisk, overhodet.

Det er bare å innrømme at det nok ikke er veldig fornuftig, eller store odds i, å håpe at kjærlighetens kjøtere denne gang har tenkt til å gjøre noe som helst annet enn å tørrhumpe meg. Hun er med noen andre, og det virker som det er greit. Derfor: rettferd skje fyllest om så himmelen skulle falle. Det som skjer, det skjer, om så det blir det ene eller andre. Bare hun blir lykkelig.

Håpet kjemper hardt. Håpet er egoistisk. Jeg er ikke Buddha. Hva søren vet vel jeg hva som er best av det ene eller andre? Ja, jeg unner alle, og nå i særdeleshet henne - et godt liv med plass til ømme tanker, godhet, familie, latter og eventyr. Det er mulig at jeg nå har blitt litt avslepet, ikke kynisk, men bevisst på å uttrykke det: Jeg ønsker noe for meg, i mitt liv.

Jeg ønsker meg et liv med plass til ømme tanker mellom to mennesker, godhet i å kunne gi og ta i like monn, en familie å næres av, latter som runger ut spontant og aldri er langt unna, kle-seg-ut-dag hver lørdag, strikkhopp, god mat. Ryddighet i livet.

Gårsdagens drøm

I natt hadde jeg en fin drøm. Virkelig hyggelig faktisk. Jeg drømte om ei jente jeg knapt kjenner. At en ikke kjenner noen forhindrer dog ikke at de kan være vakre mennesker og at en føler seg selvsikker i deres selvskap.

Det var en gruppe mennesker som møttes jevnlig. Jeg var med for første gang. Det var en litt rar ansamling. Ikke vet jeg hva vi holdt på med, om det var lesesirkel eller rett og slett en real fest. Vi var alle avslappede mennesker. Ikke alle hadde beina plantet på jorda, som nok var litt av foranledningen for hvordan det utviklet seg.

Jeg er ikke sikker på om dette er noe for meg, men føler meg likevel velkommen. Det var en gulbrun sofa fra 50-tallet. Slike som finnes på enkelte kafeer. Hun satt seg ved siden av meg andre gangen jeg var med. Vi har et godt øye til hverandre, som om vi har kjent hverandre siden liv før dette.

Det blir pause, stemningen er avslappet, vi har noe å drikke. De fleste går og henter seg litt mat, diskuterer det ene og det andre. Den fremmede og jeg sitter i sofaen, hun ser over kanten av et glass mens hun tydelig nyter kvelden. Jeg vet hun har kommet langt for å være her.

Hun ser på meg og sier helt uten blygsel eller som om hun skulle ha noen skjulte agendaer
- Jeg har ikke noe sted å sove i natt
- Da sover du hos meg da
- Ja

Det er først i etterkant av hva som blir sagt jeg reflekterer. Leiligheten min er rotete, jeg har ikke forestilt meg at noen skal komme dit. Jeg liker i utgangspunktet ikke at noen kommer på besøk når jeg har følelsen av å ikke ha kontroll over livet.

Nå er det ikke noen tanke som er annet enn en refleksjon, en pussighet. At det skal være så greit og likefremt.

Drømmedvergene sensurerte antaglig bort en del, men jeg våknet på ganske godt humør. Avslappet. Med feber, men avslappet.

Isbjørner

I natt drømte jeg at jeg gikk tur i vinterlandskap. Det nærmet seg vår. Jeg måtte over et vann med litt variabel iskvalitet.

Stedet krydde av isbjørn. En stykk isbjørn, men han var til gjengjeld overalt. Hm, tenkte jeg, det er litt anstrengende å føle at en må kikke seg over skulderen hele tiden. For som kjent er det ikke den isbjørnen en ser som er den farligste.

Da fulgte også tanker om at siden jeg ser denne isbjørnen, og han ser meg, da er han vel også en ganske real isbjørn. Jeg gikk i et lønlig håp om at også den respekterte at mitt blod har å holde seg på innsiden av mitt skinn.

Isbjørnen var i trøbbel virket det som. Det var tungt å gå i isødet. Hele verden falt nedover og vi befant oss begge i en klippevegg med ett eneste sted å klatre opp. Heldigvis var isbjørnen ganske liten der den hang i skotuppene mine. Faktisk ikke stort større enn en isbjørn er på en normal TV-skjerm.

Likevel, jeg gjentar det: Det er vanskelig å stole på isbjørn. Det var med nød og neppe jeg lot ham klatre opp til armene mine og opp fra avgrunnen. God pels.