Krig i vår tid

Verden er ikke så vanskelig som det kan synes hvis en tenker etter. Jeg har lest Scientific American, med artikler om kartlegging av gener og håpet deri om å kunne gi målrettet terapi. Stephen Hawking om at ingen enkelt teori kan beskrive virkeligheten, at vi som observatører alltid vil være i bildet.

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å gjengi Hawkings ord. Hans tørre humor og stålskarpe observasjoner er gode. Samtidig tenker jeg den samme tanken som når jeg leste genartikkelen: Gammelt nytt. Fint at noen påpeker det. Fint at realfagene ikke er så selvsikre som de gir uttrykk for. Fint at det har begynt å skli inn.

Artikkelen om kartlegging av menneskets genmateriale tok utgangspunkt i den fremtidstro som fantes i 1990 og hvorfor vyene ikke har innfridd. Det har ikke lyktes å peke på noen en-til-en sammenheng mellom vårt DNA og sykdom. Vårt arvemateriale, fordelt på 23 doble kromosomer, hvorav 22 er kjønnsløse, består av over tre milliarder basepar (nukleotider). Dette er som kildekode å regne. Én unik sekvens av C, G, T, A uttalt gjennom rundt 19 tusen gener. Forbannet komplekst bare i en slik kort sammenfatning. Til og med upresist. Vi har ennå ikke teknologien eller teoriene til å fullt ut kunne kartlegge vårt DNA.

Uansett om en forstår det eller ikke er det et komplekst system av større og mindre enheter. Den enkleste måten å se det på, som jeg kommer på, er en sammenligning med informasjonsteori. Det er ikke mulig å ha fullstendig kontroll over et komplekst system i ukjente situasjoner. Det er alltid mulig å feilsøke, men langt enklere i etterkant enn på forhånd. Og ikke nok med at DNA samhandler med seg selv, det samhandler også med sine omgivelser på ufattelig kompliserte måter, med langtrekkende konsekvenser. Vi kaller det liv.

Det er klart våre omgivelser påvirker oss. Det er åpenbart at våre omgivelser, nære og fjerne påvirker også vårt arvemateriale. Noe annet er naivt å tro, men det kan like fullt være hensiktsmessig å søke å kartlegge funksjonen til samtlige linjer kode i programmet. Det dukker stadig opp nye funksjoner, nye sammenhenger, små biter vi har nytte av å forstå. Designermennesket er nærmere virkeliggjørelse enn det fullstendige og udødelige mennesket. Vi vil ikke bli friske over natta, men håper alltid på illusjonen om kontroll.

- Will the real Hunter Thompson please rise up?
Jeg ser på dokumentaren om Hunter S Thompson som gikk på NRK 281010 - Gonzo: The Life and Work of Dr. Hunter S. Thompson. Den ligger ute inntil 281110, på nett-TV i det minste.

Ekorn

Rett og slett. Hummer er fortært, ekorn snakket med. Forrige uke endte bra. Jeg sitter og tenker for mye nå.

Mandag tilbragte jeg på Bygdøy, i vakkert solskinn, vindstille og i selskap med lille C. En fire-åring setter det meste annet i skygge. Fantastisk å vandre der, over digre fjell, dype kløfter, små venner (sjøstjerne som jeg vasset for å få tak i) en gråter når en slipper dem ut i vannet igjen. Eventyrland. Hoppe i gyldent ettermiddagsløv.

Humre humre

Hummer er sjuke vesener. Av en eller annen grunn virker det som om de liker Billy Joel. Det er noe merkelig å kjøre med hummer i bilen (igjen, Yaris er egentlig ikke å regne som bil) og høre knatrelyder når Billy Joel kommer på radio.

P3 har live-sending i 72 timer. Veldig hyggelig program. Selv etter å ha hørt ti timer av det i dag. Tross Billy Joel. Der, jeg har nevnt ham tre ganger. Det får holde. God natt.

Første snøfall

Vel vel. Da var det på tide igjen. Første snøfall. Som i fjor, på denne tiden, skal jeg ned til Sørlandet og hente hummer. Kjørende i en Toyota Yaris, som strengt talt ikke burde vært lov å kalle bil. Kjøretøy, kanskje.

Det blir en fin tur. Så får alle hundene glede seg til å leke med snøen som snart blir liggende.

Litt mye jobb

I ferden mot dag følger også jeg stjernene som lyser kun et kort glimt. Den lille åpenbaring. Det er ingen stor ting, men en liten motsats. Ikke i seg selv fyllestgjørende, men en utmerket kommentar.

Jeg har en sjef som har har en lei tendens. Hun forstår ikke hva kommunikasjon innebærer, hvordan hennes egen stemme bæres rundt, men føles presset på. Hun forstår ikke nettikette. Sjefen har litt vanskelig for det, men for all del, hun gjør forsøk. Uavhengig av hva jeg mener en leder bør inneha av egenskaper, er det én ting jeg håper andre enn meg selv kan reagere på.

Som rosa, blå, fet, stor, kursiv tekst i eposter merket Viktig! må leses av alle. Hadde hun visst hvordan hun gjorde det, ville det helt sikkert vært blinkende stjerner og eksploderende ord.

Da foretrekker jeg fredagslotteriet, som bruker nøyaktig de samme virkemidlene, men som forstår sin plass. Det er humor når en invitasjon blir skrevet på nødrim i plakatskrift.

Et lite opprør. Karnevalets hellige plass og rettighet til å gjøre narr av, til å risikere ironi. Dette er tradisjon fra lensherrenes tid. Vi spiser ikke kjøtt i fasten. Fredag er vår udøpte bytting.

Salmer fra stua

I en periode var det veldig mye direktesalg av alarmer i hjemmet. Nokså pågående selgere støttet av uttalelser som pekte på at flertallet av ranede boliger var uten alarm. Hva om det bare er et komplott for å overvåke befolkningen?

Spørsmålet jeg reiste meg var hvilke interesser disse selskapene har som kan tilby installasjon til en slikk og ingenting? Det tilbys direkte tilknytning til alarmsentral mot et vederlag - hvis ikke har jo ikke en alarm noen betydning.

I Salmer fra kjøkkenet sender svenskene sine beste observatører til Norge for å kartlegge bevegelser i kjøkkenet. Umiddelbart går tankene til IKEA. Rasjonalisering av mønstre, hvor bør de ulike kjøkkenredskapene stå i relasjon til hverandre. Hva er normal og abnormal adferd i hjemmet?

Forestill deg hundretusenvis av hjem koblet opp til overvåkningssentraler. I hvert av disse hjemmene finnes det sensorer av ulik art. Hvilke data går til sentralen? Dersom en samler inn sanntids sensordata hele døgnet tar mulighetene helt av. En har nok data til å lage en 3D modell med kartlegging av bevegelser.

Jeg liker tanken. Det kan være mye god underholdning i en liten dose paranoia. En god idé til en science fiction historie. Min favorittgenre er nok near term science fiction. Ikke et godt begrep på norsk, men det får duge for nå. Historier hvor eksisterende samfunnsstrukturer ennå finnes og fungerer, men gjerne har gjennomgått en utvikling som er litt truende.

Greit, så får alarmsentralene utvikle seg til nettverk som er koblet til både kommersielle forskningsinteresser og etterretningen. Echelon er virkelig det store beistet som ser og hører alt vi foretar oss. Den komplette kontroll hvor bare de som har alarmsystemer i hjemmene sine er betegnet som trofaste undersåtter i et overnasjonalt prosjekt som sikter på den endelige løsning.

Postmannen ringer aldri

Noen ganger lurer jeg på hvordan det står til med folkehelsen. En eller nabo har en postkasse uten bunn. Det kan jo virke å være lite fornuftig. På den annen side kan en ikke forvente seg mange regninger eller reklame. Eller?

Joda, hver forbannede dag putter noen post i kassa. Hver eneste dag ligger det reklame på bakken, med mindre det er så mye at det holder seg i boksen av trykket. Om det er noen regninger der vet jeg ikke eller om naboen bare plukker det opp og går hjem igjen.

Jeg har gitt opp å putte bunnen tilbake i kassa.

Høst

Det går bare én vei. Høst. Så vinter. Jeg liker begge årstider, bortsett fra mangelen på lys om ettermiddagen. Meg og morgenfoto er sjelden passe sammen, men nå må helgene brukes litt for å utnytte dagslyset så godt som mulig.

Både lørdag og søndag gikk jeg småturer i dalen jeg bor i. Det er fine steder her. Alltid passelig for en liten eller lang tur.

Taking Woodstock

- Vilma, does my father know? I mean, does my father know what you are?
- Elliot, I know what I am. That makes it easier for everyone, doesn't it?

Vilma er spilt av Liew Schreiber, 191 på strømpelesten, kalt Huggy av sine venner. Ikledd rosa kjole med revolver i strømpeholderen, er han akkurat passe nedtonet til å fungere som familiens private sikkerhetsvakt.

Filmen har en liten bygd som åsted, har en gal mor, en innesluttet og apatisk far, og handler om Elliots (Demetri Martin) jakt på forsoning og selvstendighet i det hele. En ressurssterk ung mann som har gitt alt han makter til sine foreldres motelldrift langt ute på landsbygda. For å redde motellet får Elliot en dag ideen om å be Woodstock-arrangørene til bygda.

Takket være Tak Yasgurs (Eugene Levy) gjestfrihet finner de et sted å avholde det 20-århundres kanskje viktigste konsert. Hans suverene sjokolademelk fra egne kyr kan også være medvirkende.

Filmens styrke, i hvert fall slik jeg så den, var dens trofasthet til enkel ærlighet. En feelgood film, en komedie, som bryter ut av normer og bygger opp en ideologi. Foreldre med en despertat tiltro til at sønnen skal ta vare på dem, de satte småstedsinnbyggerne tror de kommende konsertgåerne kommer til å stjele alt som ikke er spikret fast, ødelegge - men viktigst av alt er nakenheten i følelser som ungdommen viser noe mørkt og skummelt for det etablerte.

Den var en veldig hyggelig film å se på. Kjempeartig til tider. Herlig i dynamikken mellom karakterene. Aldri dømmende, og nettopp der ligger kjernen i fortellingen. En fantastisk bra snekret historie om mennesker som gjennom fellesskap finner frihet både i seg selv og samhold.

Det er like greit å se den selv for å rett og slett ha en god opplevelse.

Bro over nedlagt elv

I natt, som normalt er når jeg sover, drømte jeg om deg. Du bodde i Frognerveien, bortsett fra at det virket litt som Marken i Bergen, kuperte, trange gater. Det var visst karneval. Utestedene stengte, bokstavelig talt kastet ut feststemte gjester. Brosteinen var full av syngende menn, kvinner og barn arm i arm. En varm og lang sommernatt hvor lyset var blågult, denne umulige fargen som bare sjelden kommer om natten.

Jeg kom langveis fra, skulle låne et sted å sove for natten. Skreppe på en pinne over skulderen. Litt overraskende kanskje at det var noen i leiligheten jeg skulle sove i, helt på toppen oppunder taket med bjelker mildt duftende av tjære hengende over stua. Hun hadde langt blondt hår som klebret seg til ansiktet mitt mens hun bablet i vei, hengende over armlenet på sofaen, der lå jeg nedenfor og leste på et hvitt teppe. Litt isbjørn foran peis skal jeg være ærlig, men boken var interessant. Håret distraherende.

Før du kom hjem snakket vi lenge på telefonen. Jeg hadde på meg sentralbordheadset, en slik med en fleksibel pinne til å snakke i hengende ut av øret. Mikrofonen kravlet inn i munnen min, dyttet tunga hit og dit i munnen. Den sonderte terrenget lenger innover, forsøkte å ta over hjernen. Alt jeg sa ble en annens ord, ord jeg ikke husker, ord jeg ikke kan ha ytret, ord jeg ikke ville turt. Et opprør.

Du var på strålende humør, rev av deg klærne og spradet rundt i undertøyet mens du bablet i vei. Vi danset. Det kan ha vært tango, men det virket mest som en blanding av dans og kiropraktorøvelser. Jeg husker spesielt hvordan beinet mitt ble satt bak deg, hvordan jeg vridde litt, holdt deg trygt bak ryggen, dyppet deg bakover til kroppen din svevde bare noen centimeter over gulvet.

- Igjen, uttrykte du i skrekkblandet fryd, som om du ikke trodde at det var mulig å gjøre trygt, men ønsket opplevelsen, intensiteten. Bare én gang til.

Eidetisk

I dag så jeg på The Invention of Lying med Ricky Gervais (i hvert fall inntil True Blood startet). I en verden hvor ingen vet hva løgn er, får hovedpersonen en åpenbaring i sin mørkeste time og finner den opp. Det finnes ingen ord for løgn eller sannhet i en verden hvor alle til en hver tid sier hva de tenker. Ingen oppfinnsomhet. Lite glede.

Hovedpersonen skal på date. Ringer på døren og hun åpner. Beklager, jeg masturberte. Kom inn. Du er ikke særlig vakker, litt feit. Nei mamma, jeg kommer ikke til å kysse ham og i hvert fall ikke ha sex med ham. Hvordan har du det? Å, ikke så bra. Jeg satt oppe og leste på selvmord ved kvelning. Virket som en god idé. Eldrehjemmet heter A sad place for old useless people.

På en annen kant  streber Roland Barthes i sin fantastiske stil med å beskrive det særegne ved fotografiet. Det som gjør det til annerledes enn filmen, oljemaleriet, utenfor tekniske beskrivelser av komposjon, utenfor de kjemiske, optiske og fysiske prosessene det avhenger av.

Det han kommer frem til er at han fascineres av studium, vitebegjæret, forfølgelsen av mening, men at det i seg selv ikke er nok. Vi ser bilder hver eneste dag, men få av dem får oss til å begjære, tvert i mot. De fleste bilder er kun en scene vi setter det kjente i, vår politiske og kulturelle bevissthet. Men hva gjør fotografiet særegent? Hva er det ved det som har evnen til å gripe det eteriske, til å gjøre det flyktige bastant evig?

Det er som om Fotografiet altid bærer sin referent med sig, idet begge er ramt af samme forelskede eller dødbringende ubevægelighet midt i en verden i bevægelse: de kleber til hinanden lem for lem, ligesom den dømte under visse pinsler er lænket til et lig; eller som disse fiskepar (hajerne, tror jeg nok, ifølge Michelet), der svømmer sammen, som forenet i et evigt samleje.

Roland Barthes, Det lyse kammer s. 14 (Gyldendals Bogklubber, København 2004)

Det er først når det settes et punctum, et lite avbrudd som bryter med våre forventninger, med hva vi kan definere, at vi aner følelsen av begjær, sårbarhet, død og oppstandelsen i ett.

Slik er det også i en verden som ikke har begreper om hva som skiller sannhet og løgn. Tenkt hvilken makt en liten løgn har i en slik fortelling. Verden rundt kan manipuleres, eller bedre, skapes i vårt enkelte sinns bilde. Makt som det kan brukes til selvforherligelse, men også til å fortelle verden noe den ikke ville ha hørt, til å skape noe nytt. Forvirrende, fremmed kanskje, men vi nyter utfordringen i å drømme oss bortenfor hva vi håndgripelig kan forklare.

All god historiefortelling avhenger av evnen til å definere en sannhet ved å bruke bilder som gir en kvalitet av det fremmede. Det er ikke løgn. Det er tvert i mot å gjennom å definere noe før det eksisterer som sannhet. Noe vi ønsker skal eksistere. Om det så er en mytisk karakter ved et portrett av oss selv som lykkes i å gi tilskueren et ubesvart spørsmål som innbyr til nysgjerrighet, eller om vi lykkes gjennom vår opptreden å gi inntrykk av at vi kan være bedre enn vi fremstår.

Pakkeliste

Jeg hører på Tom Waits' hese, raspende og drivende sumpstemme. Hvis jeg fikk bare ta med meg én musiker på en øde øy, måtte det blitt han. Så er det opp til forsynet å forsørge et par kasser whisky.

Det er mye som taler for at her Waits ikke er den enkleste mannen å ha med seg på en øde øy. Ikke at jeg vet så veldig mye om han, men intervjuene hos Lettermann i sin tid er verdt et gjennomsyn. Ta et søk på YouTube for god musikk og et lite innsyn i hans offentlige bilde gjennom tidene.

Musikken hans står for seg selv, men som sagt, jeg kunne gjerne tenkt meg å tilbringe i hvert fall noen dager på en øde øy i hans selskap. Kanskje han er praktisk av seg. Helt sikkert en interessant samtale eller to.

Den første låta som grep meg, tilbake i de glade studentdagene, når jeg knapt hadde hørt annet enn Thin Lizzy, Dizzy Gillespie, Hank Williams og Hakkebakkeskogen, var Tom Trauberts Blues - "The piano has been drinking, not me". Han er særegen, sår, brutal og en av de få artistene jeg klarer å legge merke til tekstene hos.

Javel, så er det ikke veldig praktisk tenkt å velge å ta med seg en musiker av alle ting, når en først skal velge noe en kan ta med seg til en øde øy. Men slik er det bare. Når vanskelige valg står foran døra og banker på får en heller ta en avgjørelse raskt. Gjøre det beste ut av det. Tro på fascinasjonen som grep en fra første stund og være overbevist om at en har ressursene til å få det til å fungere.

Whip it on me pretty baby

Sporet jeg hører på akkurat nå er av Jessie Hill. Litt 60-talls musikk på slutten av kvelden gjør seg godt. Det har ikke vært noen spesiell bra dag, for å si det moderat. Lærer kanskje litt, eller kanskje ikke. Noen ganger er det bare rett ut kjipt å være naiv. Ikke minst for andre.

Første episode, sesong fem av Dexter er fortært. En kar som jobber med blodsprutanalyser har andre yrkesskader enn de fleste risikerer. Eller så er det hans personlighet som fra begynnelsen av bragte ham til yrket. Serien er en noe utenom det vanlige politiserie, men det som gjør den bra er hvordan den følger observasjonene til en svært følelsesskadet mann som gjør sitt beste for å holde trådene samlet. Som forsøker å unngå å tape den nærheten han makter å føle for andre. Det er jammen ikke lett.

Denne uken gikk episode seks i sesong tre av True Blood. Nok en serie som abstraherer død, hvor karakterene sliter med å forsone seg med vanskelige følelser av tap, umiddelbare følelser og et ønske om å beholde sin menneskelighet i konfrontasjon med evighetens umulighet.

Den tredje serien jeg ser litt mer tilfeldig er Treme. Livslyst selv i de mørkeste timer, tap av selvverd, kampen for å overleve på en meningsfylt måte etter at alt er tatt fra en. Opprør mot det bestående og en subkultur som definerer frihet fra sine egne svakheter, viljen til å ikke legge bånd på seg. Fantastisk musikk, som tidligere nevnt.

Jeg har tenkt litt på alle inntrykkene jeg sitter igjen med, både fra dramaturgien i disse seriene og meg selv som person. Ikke det at jeg har noe kjølig forhold til døden slik som Dexter og vampyrene har eller utpeker meg som traumatisert med ønsker om hevn. Tvert i mot, jeg er et gjennomsnittsmenneske som verken har mer eller mindre bagasje enn min neste.

Like fullt er jeg fascinert til de grader av en god historie og lar meg vanskelig sjokkere. Gjør det meg følelseskald? Er jeg i stand til å vise så mye glede og takknemlighet som situasjonen tilsier? Er jeg ikke ydmyk nok overfor livet? Kanskje forventer jeg for mye med for liten innsats, og jeg bekymrer meg litt for det. Hvis det er noe som kommer helt klart frem i seriene jeg kort har nevnt, er det at ingenting kommer gratis. En er nødt til å møte en del blodsugere, danse løs i glede og være tilstede.

Det er enklere for meg å si at vi alle må gjøre en innsats for å nyte livet på generelt grunnlag enn å finne nøkkelen til lykke. Jeg er utrolig takknemlig for alle privilegiene jeg har. Jeg er fornøyd med dagene som kommer og går. Nøyer meg med bare et lite kakestykke og ønsker aldri å spise meg overmett. Jeg er tilfreds og nyter. Lykkelig? I øyeblikk.