Noen ganger finner jeg det best å bare holde kjeft. Særlig når de eneste tankene er i formen: Hun går som en øst-tysk kulestøter og bussholdeplassene viser at bussen kommer ca nå, nå og nå.
Det har vært mye stillhet her de siste månedene. I dag oppnevnes Barack Obama som den 44. amerikanske president. Om bare noen få timer. En fabelaktig dag. Jeg ønsker ham lykke til av hele mitt hjerte. Redselen for at han vil bli forsøkt tatt liv av ligger og skurrer i bakhodet.
Lik Sergio Vieira de Mello, FNs utsending som ble drept under obskure omstendigheter i Irak 19. august 2003 - er Barack Obama en av disse menneskene som inspirerer til å bli noe mer enn hva vi er i øyeblikket. Lik Jonas Gahr Støre er Barack Obama et av disse supermenneskene som ser ut til å ha så mye potensiale at de formelig renner over av veltalenhet og gode intensjoner.
Det er ikke alltid muluig å virkeliggjøre sine moralske imperativer til å bli en del av spillereglene mellom mennesker over alle slags grenser. Det er få forunt å ha en slik styrke at man er der når det gjelder, at man kan handle og gripe inn i nøkkelprosesser.
Så klart, det å være president i USA gir en litt spillerom. Jeg håper bare at Barack Obama makter å spille etter reglene på en slik måte at han bidrar til varige endringer i våre forventninger om morgendagen.
I stedet for en pessimisme om morgendagen, om hvilken retning høna sparker, er jeg nå optimistisk om de lange historiske linjene fremfor oss.
