Obamanation Peace Price

Today I saw President Obama and his wife Michelle. They waved from the bullet proof balcony at Grand Hotel, Oslo. The crowd was huge and shouted Yes, we can.

He deserves the Peace Price. I want to see a glass as half full. It is a good thing he got the Peace Price for his attitude, for his total renovation of the political climate of the world.

It was a bit over the top in Oslo today though. It started in the morning with snipers and spooks everywhere, choppers hovering a few meters above, thousands of police and everything fenced in. It was lively. Then he snook in the back door, the canniving man. No-one got to see him. Very disappointed, but not surprised.

There must have been tens of thousands waiting for his two minute wave from the balcony. It felt right to be there to greet him.

Jeg har fått meg kamera!

Hurra.

På mandag sa noen jeg stoler veldig på:
Du er flink til mye, men er det noe du virkelig kan er det å ta bilder. Du må få deg kamera. Tenk på alle bildene du ellers ikke får se.

I dag fikk jeg en fotobag med et gammelt Nikonkamera og to linser. En skrotlinse og en bra. Jeg fikk det av noen som hadde hatt det liggende i fem-seks år uten å bruke det og nå har fått seg Canon digitalkamera. Da var det gjort. Jeg ordnet i banken med en liten utvidelse av kreditt, gikk jeg rett til fotobutikken og kjøpte meg et kamerahus. Nikon D90. Økonomien tåler det.

På forrige arbeidsplass brukte jeg et D80. Dette er nesten det samme, bare med videoopptak og større oppløsning. En del fiksfakserier i programvaren, noe mer avansert, hundre egendefinerte innstillinger, men et godt amatørkamera. Jeg føler meg komfortabel med Nikon og det er et fantastisk pluss at en kan bruke også gamle objektiver.

Batteriet står på ladning og det er natt. Blir med i sekken i morgen for en ny og fotografisk hverdag.

Hurra.

Disorderly intoxication

Jeg har mine egne tanker om begrepet, men det er lovtekst i Florida som forbyr noen
å være beruset OG en plage. Definisjonen av å være en plage er å gjøre det i det
offentlige rom på en slik måte at det er til sjenanse. Tre ganger med brun pose og
du blir sendt rett til rehab.

Hvis man i tillegg har en kopiert håndjernnøkkel rundt halsen og et gram marihuana
bærer det i fengsel i fem år.

Isbjørner

I natt drømte jeg at jeg gikk tur i vinterlandskap. Det nærmet seg vår. Jeg måtte over et vann med litt variabel iskvalitet.

Stedet krydde av isbjørn. En stykk isbjørn, men han var til gjengjeld overalt. Hm, tenkte jeg, det er litt anstrengende å føle at en må kikke seg over skulderen hele tiden. For som kjent er det ikke den isbjørnen en ser som er den farligste.

Da fulgte også tanker om at siden jeg ser denne isbjørnen, og han ser meg, da er han vel også en ganske real isbjørn. Jeg gikk i et lønlig håp om at også den respekterte at mitt blod har å holde seg på innsiden av mitt skinn.

Isbjørnen var i trøbbel virket det som. Det var tungt å gå i isødet. Hele verden falt nedover og vi befant oss begge i en klippevegg med ett eneste sted å klatre opp. Heldigvis var isbjørnen ganske liten der den hang i skotuppene mine. Faktisk ikke stort større enn en isbjørn er på en normal TV-skjerm.

Likevel, jeg gjentar det: Det er vanskelig å stole på isbjørn. Det var med nød og neppe jeg lot ham klatre opp til armene mine og opp fra avgrunnen. God pels.

Wild Strawberries

Today the mosquitos have had ample opportunity and temporary visa to my legs and arms. I just saw the ocean of wild strawberries (Fragaria vesca and Fragaria moschata) before me.

It is very early this year. The vesca berries are very sweet and big. Excellent, bordering on perfect. I guess that saturating rain during moderate temperatures earlier this June, followed by intense heat (~30°C) and likewise sunshine (UV index 6-9 for a week now) have made them ripe in an instant.

This afternoon I picked half a liter in about half an hour. I didn't have any bigger container with me.

MAD

Every epoch in history is acutely aware of its own madness in the past. We all come from scizophrenic decisions that once were coherent. The concept of mutual assured destruction seemed seductively sane.

The magazine MAD was started in 1952. "Calculated to make you MAD" showed generations of teens how authority was a game as well as everything else. Everyone lies. The magazine vas rebellious up to the mid 1980s. After that, well, everything sort of went harmless. Clothes in the 80's though, wow that was something powerful. You had to be colourblind to miss the 80s. In MAD I found favorites such as Spy vs Spy and the drawings by Don Martin.

Oppenheimers nuclear fission bomb was part of ending the second world war and was a very big bang indeed. Scary stuff and much published suffering. More important, a loss of innocence. Still, a small sibling of the coming fusion bomb, the Hydrogen Bomb. A bomb so powerful it defies any sense. The only place for it is in deep space.
Ivy Mike was fired in 1952. I just saw images of its explosion, and then the Soviet bomb in 1955. The interesting thing is that they are so unlike each other. The Soviet over land, the Americans obliterating an entire island. The coulours and patterns in the explosions scared the living shit out of me. It looked like reality separated for a moment.

You don't have to actually hit what you aim for in order to obliterate it. As long as you compete, you win. It creeped up on people that to duck and cover was not necessarily enough. If nothing can protect you, why not rebell a little and start to feel free? Much good came out of the cold war. It was complete madness, but still it made us better people. Or did it?

It is too late to regret now. It is better to run in the mud than drag your feet. There sure are things that seems mad now, but as I get older they will seem even more so.

Noen ganger

Noen ganger finner jeg det best å bare holde kjeft. Særlig når de eneste tankene er i formen: Hun går som en øst-tysk kulestøter og bussholdeplassene viser at bussen kommer ca nå, nå og nå.

Det har vært mye stillhet her de siste månedene. I dag oppnevnes Barack Obama som den 44. amerikanske president. Om bare noen få timer. En fabelaktig dag. Jeg ønsker ham lykke til av hele mitt hjerte. Redselen for at han vil bli forsøkt tatt liv av ligger og skurrer i bakhodet.

Lik Sergio Vieira de Mello, FNs utsending som ble drept under obskure omstendigheter i Irak 19. august 2003 - er Barack Obama en av disse menneskene som inspirerer til å bli noe mer enn hva vi er i øyeblikket. Lik Jonas Gahr Støre er Barack Obama et av disse supermenneskene som ser ut til å ha så mye potensiale at de formelig renner over av veltalenhet og gode intensjoner.

Det er ikke alltid muluig å virkeliggjøre sine moralske imperativer til å bli en del av spillereglene mellom mennesker over alle slags grenser. Det er få forunt å ha en slik styrke at man er der når det gjelder, at man kan handle og gripe inn i nøkkelprosesser.

Så klart, det å være president i USA gir en litt spillerom. Jeg håper bare at Barack Obama makter å spille etter reglene på en slik måte at han bidrar til varige endringer i våre forventninger om morgendagen.

I stedet for en pessimisme om morgendagen, om hvilken retning høna sparker, er jeg nå optimistisk om de lange historiske linjene fremfor oss.