fredag, mars 30, 2007

Vitenskap


Vitenskap er et artig ord. Litt som medarbeiderskap. Det er et forråd av muligheter, eller snarere - man tager hva man haver. Trikset er å gjøre det beste ut av det og overbevise sine sponsorer om at denne boksen med suppe er hva man vil ha.

Vitenskapen må streve etter å gjøre seg usynlig, med en takknemlighet rettet mot seg som gjør dets væremåte uunværlig. En må fremme noen kraftprestasjoner. Kunden trenger slett ikke tenke bevisst omkring noe annet enn at dette er en nødvendig ressurs.

Jern for eksempel, har blitt brukt av menneskeheten forbannet lenge. 4000 år? Det er så lenge siden at det kalles prehistorisk tid, så det blir runde tall. Kunne like så godt sagt 5000. Du kommer til å leve omkring de hundre. To til to og en halv prosent. Ikke veldig lenge sett sånn over sikt. Vi har brukt et eller annet kastevåpen, også kalt spyd, i rundt halvannen million år, 1.500.000 år. Det allmenne bildet av hva som tilhører oss selv, inkluderer derfor menneskeheten lenge før en genetisk kan se noen likhet mellom dem og oss. Altså, de andre, de vi ikke regner som mennesker. Neanderthalere var nær moderne mennesker sammenlignet med Lucy. Fra det øyeblikket noen tilfeldigvis eller metodisk fant ut å bruke redskap av jern ble de konger over natten. Det kan godt være man måtte ta til takke med naturlig formede fragmenter i begynnelsen, mens en gikk og grublet på: hvordan i svarte banan skal jeg klare å forme noe så hardt?

Svaret er såre enkelt. Med enkle redskaper kommer en langt. En så abstrakt tanke er ikke noe en trenger å dvele over - en handler. I øyeblikket griper du noe lignende en pinne og deretter tester en om den har en knapp eller hette. Til slutt kanskje en må se etter om det virkelig er en penn. Snål greie.

Myten som har gått er at NASA en gang i tiden betalte voldsomt mye penger på å utvikle en penn som kunne skrive i vektløs tilstand. Mens russerne tok med en blyant. Hvis det virker, ikke bry deg med å forbedre det. Du bruker en blyant mens du går og grubler på hva som kunne være enda bedre. Det neste som skjer er at en har en eller annen tanke. En absurd tanke som griper om seg. Plutselig har en Tupperware.

Det enkle må følge det enkle. Det var bare det at det er jo så utrolig mange enkeltheter. Sivilisasjonen oppstår med en stadig mer omfattende kompleksitet. Det kan bli overveldende. Desto mer er en tvunget til å søke i marginene av fornuften for å finne noe enkelt å gripe fatt i. Hvis andre vil ha det, desto mer fantastisk.

onsdag, mars 28, 2007

Dagens produkt

Granbarolje. Nok av råvarer. Hva med et marked?
Norsk gran er kjent for sin rene aroma, og er derfor spesielt effektiv i ufortynnet tilstand. Granbarolje har blitt brukt på sår og verk, men skal også ha samme dempende effekt mot giktiske smerter som furunålsolje. Det er verdt å merke seg at granbaroljen er svært sterk og at noen mennesker kan reagere allergisk på den.
- Det Norske Skogselskap

Arten man snakker om er Picea abies, norsk villgran. Det må nevnes at europeisk skjære klassifiseres som Pica pica. Det er en rent sidespor i diskusjonen, men kan for all del komme godt med å vite. Pinus sylvestris er skotsk furu. Hvilket var hva Mono (Felis catus - Systema Naturae, 1758 eller villkatt Felis silvestris - von Schreber, 1775) satt oppe i. Teknisk sett er Mono Syllapus er en Felis catus silvestris.

Det blir ikke noen flere produkter av katter i furu, med mindre slike kan bli trent til å lukte ut kvalitetsnålene fra kvalitetstrærne. Picea abies. Det er litt vanskelig å finne noe informasjon om hvilke kjemiske egenskaper granbaroljen har, men jeg finner det vel. Oljen heter Abies Balsamea, naturlig nok, skal en tro taksinomistene. Bomylacetate er den kjemiske betegnelsen for det aktive stoffet, som består av en rekke monoterpener, blant annet pinener. Det begynner å samle seg nokså mange forvirrende begrep. I 1981 forsøkte en 49 år gammel mann å ta selvmord ved å drikke rundt en halv liter granbarolje. Slik bruk bør unngås.

Selgere av 200-liters fat med granbarolje kan finnes i Bulgaria. Men da av annen variant enn den s.k. norske grana. Men hva mer enn til parfyme og massasje kan den brukes til? Garantert finnes det kjemiske egenskaper som er interessante - for eksempel i blanding av lakk? Aner ikke. Et eller annet må det vel kunne brukes til? Næringsfaglig vurdering bør innhentes.

tirsdag, mars 27, 2007

Litt sint

Gamlemor under er hakke, spinn spenna gæren. Det er i det minste min mening. Hun presterer å si:
Oddmund hadde nå ei lita bikkje de siste åra. Jeg er gla'n døe før mann min.

Hun er omtrent like glad i dyr som Ludvig Næssa er i aborter. Johnny, naboen oppi gata og sønnen hans Mads på to, er i hagen og leker med Mono. Mono er helt med og hopper fra gren til gren i epletrærne. Tenk, ei dame på 83 i rød plysjsdress som roper utover hagen JEG SYNS DET LUKTER KATTEMØKK INNE JEG.

Mens jeg står ut av vinduet i andreetasje og snakker med Johnny, kommer gamlemor ut. Øyensynlig hverken ser eller hører hun meg. Hun begynner å snakke med naboen og forteller ganske snart at hun ikke liker dyr. At han blir vel kjørt over.

Det er nesten så jeg får lyst til å lyse en forbannelse over henne. Jeg må være såpass ærlig. Jeg liker ikke gamlemosr under særlig mye. Det er nok viktig å holde seg på godfot med henne, men ett sted må en skille mellom et mentalt friskt menneske, og et ikke fullt så funksjonsnyttig individ. Gamlemor har drevet egen butikk og postkontor hele sitt liv, vever vakre tepper, er høflig og beskjeden. Så høflig og beskjeden at alt hun sier nærmest blir til krav om om omverdenen må vite å glatte over enhver konflikt som om den ikke eksisterer. Vi bør i anstendighetens nav innfri alle hennes uuttalte forventninger om hva man skal og bør tenke. Det er nettopp der det glipper litt for meg. Jeg kan ikke helt si at jeg forstår hva hun tenker, like lite som jeg kan si noe klart om hvordan hun tenker.
- Han var inne hos meg her tidligære i dag. Forteller gamlemor henvendt til naboen, som henvendt til meg nettopp uttalte at Mono var ganske leken. Virker ikke noe redd.
- Du må ikke gi ham noe mat da gamlemor, skjøt jeg inn i en pause, etter at hun hadde sett meg og vi sa hei (igjen).
- Neida, han la seg under sofaen, så gikk han ut etter ei stønn. Mono hopper bortover plenen med Mads på innbitt jakt. Det er herfra det går litt skeis. Johnny er nødt til å løpe etter Mads som er overraskende kjapp i vendinga.
- Mer artig å væra sammen med katten enn far sin.
- hehe Klart det er artig med dyr.
- Jeg liker ikke dyr jeg.
- Nei, jeg har hørt deg si det, sier jeg, mens jeg også tenker på at jeg må holde mine ord "Du sa det for rundt ett minutt siden". Jeg begynner rett og slett og irritere meg, det er fristende å avmaske henne, men holder tonen vennlig. Uansett sklir vi hvert til vårt.

Jeg går ut på terrassen min, i andre enden av huset og småprater med Johnny litt igjen. Mads har funnet huska og det er vår. Hva skal en si da? Det er jo bare en fin dag, så det er egentlig ikke så mye å mase om. Litt småpjatt bare. Det er nå gamlemor gjenopptrer på sin terrasse og roper utover. Selv hører jeg ikke et kvekk fordi det er så langt unna, peker på ørene med hendene og roper -Jeg kommer ned og lukter jeg gamlemor. Så går jeg til vinduet igjen og spør hva hun sa og gir det samme svaret. Johnny får igjen høre at katten har vært under sofaen og at det lukter rart i leiligheten hennes. Aha, en mistanke, tenker jeg.
- Det er rart, sier jeg, han har aldri gjort fra seg inne. Jeg går nå ned likevel og banker på. Hun roper innenifra leiligheten sin, igjen så jeg ikke hører en skarva døyt. Jeg går inn og sniffer ivrig rundt, ser under sofaen og lukter ekstra grundig.

I en vag verden av forestillinger kunne det lukte om noe som minner om katt. Eventuelt kan det også skyldes 83 år gammel dame i rød plysjdress som har dører og vinduer igjen. Det luktet rett og slett innestengt. Hvis jeg tar feil, og Mono har gjort fra seg nede, skal jeg være den første til å innrømme det. Ikke noe problem. Nevnte jeg at jeg hadde med klut og Ajaxflaske ned? Det eneste jeg klarer å si er at det nok ikke har vært noen katt å gjort fra seg inne. Det lukter innestengt, mor, åpne et vindu, få inn litt friskluft.
- Ja, klart det lukter forskjell når du kommer utenfra og inn i leiligheten din.
Det er ikke så lett å få ut av henne om hun ikke liker dyr fordi hun er redd for dem eller hva det er.
- Nei nei, du er i all din rett til å ha katt her og jeg har ikke noen rett til å klage slik. Ingenting er gærnt.
Å jo da, du har all din rett til å uttale hva du misliker, slik at det er mulig å gjøre noe med det. Det er jo bare å si i fra.

Det jeg lurer på nå, er hvordan jeg skal klare å dressere Mono til å ikke besøke nabodama under.

tirsdag, mars 13, 2007

Springtime

Well well. Sure spring signs abound. The snowdrop (Galanthus nivalis) is flowering where the snow has let go. Mono is shedding his winter fur. It is light when I get home in the afternoon. Right around the corner, summer is.

I feel it in my self too. I am getting restless. I want to leap from stone to stone in the woods. My sap is rising, incidentally.

Things changing are much easier to notice when springtime comes. I am sure life is changing, in some ways dramatically, in others insignificantly and unnoticable. Profound none the less. I just wanted to drop in putting a few words down. To do things fully and whole, not in pieces and separated. Maybe I should write some more again. Not only focusing my inventiveness and solution focus towards job.