Snowfall!

Hurrah! Cold weather and the first real snowfall of this coming winter. About time too. I don't know If I can take more of this dreadful darkness and fog.

In less than a month I'm going to have a photo exhibition at a local gallery. I've bought an Epson R3000 - my first photo printer and am very satisfied with it. Now I've got to select photos to exhibit. Tough job. Expensive too, but hopefully it is a start to get a part-time profession going.

These last weekend I've taken photos of the employees at my current job. Never been much of a portrait photographer, but so-so content. Learned a lot about skin-tones... Some get pretty, some cannot be helped. Not by a single flash indoors anyways.

Now it is snowing though. Very happy about that.

Wordfeud

Jeg må vel innrømme at jeg har spilt litt Wordfeud i det siste. For en som aldri har spilt Scrabble, er det veldig engasjerende i perioder.

I dag tenkte jeg dog en liten tanke om nytt brett: Polare koordinater var stikkordet. Hva om brettet er som en globus? Perfekt for smarttelefoner - rulle den rundt for å plassere bokstaver og ord som kan risikere å møte et annet i halen.

Men nå - Alien.

Søvnsykkel

God morgen. En lang morgen. Plutselig og brutalt.

Jeg våknet 04:55 i dag. Av meg selv. I følge søvnmonitoren var jeg våken. Flott tenkte jeg, men kan vel forsøke å hvile litt før dagen starter for fullt.

Det var ikke ukens beste avgjørelse er jeg redd. Neste gang klokka var synlig var den halv åtte.

Hvile på nedadgående puls har bare ett resultat: forsinket til jobb.

Book read, never again

It so happens that I am liable to read a good book more than once. That is why I have bookshelves. After three weeks of intense struggle, I have finished Atlas Shrugged by Ayn Rand. Let me assure you and myself - I will not read it again in at least twenty years.

Don't get me wrong, it is a very good book. Long and thorough in its philosophy. As the author states in her postscript, I am sure there exists men like those in the book. However, I am none of them and don't adhere to her way of objectivism in any manner. In fact, the book shows such a lack of faith in social structures in such a perverted way I cannot even begin to tell you how fed up I was at moments while reading the book.

It contains litanies of such length and scope, filled with a denigration, defamation of the need for common social structures and perverts social responsibility into bleak and idiotic morons. One such PART of a chapter ran for close to a hundred pages - a radio speech made by one of the supermen in her book. It has taken me more than a week to just read that part due to repeated arguments of irrefutable truth but little value.

How to sum up a book of 650 thousand words? It is a good book, a good story - but completely fantastic and not the least - bitter and full of defeatism.

Yes, I believe in taxes. Yes, I do believe that we all have a responsibility to give, freely to a common cause - with no immediate or even probable gain for our own good. No, the state must be more than protection to do your best. Of course our society fails horribly sometimes in giving the individual free reign for our creativity and ability. However - I do not agree on the premise that the laborer who "just lends his muscles"does not return more than his hours to society than an investor who "does not get paid for his ideas in proportion to their values".

And the view of women? Hah. Dagny Taggart might be a main character, but she is led by her womanly feelings and inability to detached of them. She is beautiful in all her evening dresses, so simple they flow around her body in action, as she run from crisis to crisis. She is a supporting character in her own struggle and must always be explained why she is insecure, why she must call them - the three great students of physics and philosophy - to rescue her love at the altar of destruction.

Those three men, like sons of a great mind are supermen - a Norwegian pirate, a South-American nobleman, a prodigy of invention.

How can you claim that you are free to get as high up as any other just by your ability? No - ability is not enough and it is naive to think that one should start anew - rip open society, kill off all those who are slaves just because they are slaves. And how about the land you use as an industrialist? Is that yours? How about an education system that is open for all? How about the libraries that let man be free to pursue his thirst for knowledge? How do you propose to finance it? By donations from someone lives by the tenet that he only gives away what is no importance?

I do not adhere to a full relativity of values. There are things we must firmly put as truth, as good. However, an objectivism stated on the individual knowledge of what makes him happy? Reality only as what one can produce by the singular mind, by stating that nothing else than the utilization of natural resources is of import? That there is no value in culture? Calling thousands of years of culture flawed, stating that only Aristotle had SOMEthing right and can be forgiven for his few faults? No.

Yes, society is flawed. Yes, a planned economy is very seldom good. But I really think there are too many flawed premises in the book to take it serious as a model of how society is, could be, should be.

Pitiful. Naive. Hateful.

Finanser

Det er rett før jeg stuper uti arbeidsledighet. Det er en selvpåført arbeidsledighet som fører til at jeg ikke er berettiget dagpenger de første åtte ukene. Dette vil ha konsekvenser for min økonomi. Samtidig krangles det for fullt i USA om finanser. Det er en komplett brist på tillit mellom politiske leire, store banker og i det hele et tegn på at de økonomiske modellene vårt samfunn tillater ikke er velfungerende.

Jeg er helt enig i Obamas uttalelser om at skatteleggingen må forskyves mot de rike fremfor å verne særinteresser. Det er overhodet ingen rettferdighet eller noen moralsk holdbare argumenter ved dagens status. Avstanden mellom hva et menneske trenger for leve i frihet og hva enkelte faktisk samler i sine fete armtak uten å gi noe som helst tilbake er hinsides all medmenneskelighet. Dessuten er det dårlige forretninger i slikt.

Det er også åpenbart at verdens dyreste helsesystem må dekkes med sparkel her og der.

Krisen i finanssystemene og økonomien som helhet er nødvendig for at vi skal finne bedre måter å forvalte våre ressurser. Våre ressurser, mine og dine ressurser består ikke av kroner og øre. Selv skal jeg på meditasjonskurs for å finne ut litt mer om hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Loss of virgin status

Today, at 15:26 GMT +1 one or several bombs were detonated in and/or around the Norwegian Government Headquarters. A little bit later there came reports of shootings at a political youth camp. An asshole dressed up as a police man was shooting kids with an automatic.

As of 19:31 local time, there has been two confirmed deaths and many injured in Oslo. At Utøya, five people are reported as injured. The perpetrator caught.

It will certainly affect us. I do hope not too many have been traumatized and that our common reaction is not one of destructive behaviour.

On the train from Hamburg to Copenhagen I met a bipolar, bisexual submissive who had visited her dominatrix in Germany.

There are still things that can surprise me. Little shock me very easily though. I can of course be withdrawn and not be very emphatic at moments being told something I have a hard time relating to.

My gut feeling: bomb brought in by cleaners. Highly syncronized and professional. Connected to our involvement in Libya. Political rather than religious. As to the size of the the damage, my venture is a low cloud cover pushing the shockwave down and blowing away windows far away from the bomb site.

Update as of 19:52
Unconfirmed reports from SMSes sent by frightened youths at Utøya telling of execution style shooting. If all perpetrators are caught is still unclear. Seven people in Oslo confirmed dead. Two at Utøya, but still to early to say for sure. Many more expected dead in Oslo.

20:05
Prime minister Jens Stoltenberg emphasizing keeping our lives and values intact and not succumb to fear. Good words.

20:16
30+ kids sighted by an eyewitness as dead and floating in the water around Utøya by an eyewitness. :(...

23:00
10 confirmed dead at Utøya.
Quote by the prime minister Jens Stoltenberg: "If we withhold our opinions violence will gain ground." Democracy and active participation must be upheld. Good words, even if I think he is a somewhat detached leader.

23.07.2011
84 dead at Utøya. Both attacks seems like a nutcase job by a right-wing extremist. Fucking retard.

My theory was crap. It was a right-wing extremist. I as many others have become accustomed to thinking of all threats as external. The only thing I had right was that it was political rather than religious. A lone fuck-up of a mentally retarded psychopath is nothing we can protect against. We just have to continue our lives, be happy about our freedom and open society. Anxiety is no solution.

I feel very sorry for all the victims, their relatives and all others experiencing fear and trauma.

Markjordbærvær

Samme tittel som i fjor, men været er ikke helt på topp akkurat nå som jeg sitter her og noterer meg at markjordbær allerede er å finne i de beste sørskråningene.

Litt tidlig i år. De har ikke rukket å bli riktig søte. Det ser likevel ut til å bli en god sesong. Det har blomstret flere ganger allerede og det er masse kart på vei.

Det er ikke de festligste dager dette, men det er bare å komme seg ut. Jeg sitter da ikke her og noterer meg markjordbær når jeg har de rett utenfor døra.

God kveld.

Monday madness

Det er ikke alle dager hvor jeg gir etter for regelmessig forekommende innfall om å forlate jobben, gå ut i solen, snuse på trærne, la leppene vandre og generelt være ubundet av tanker om plikt og norm. Litt ble sittende av pliktfølelse, men jeg kastet den ganske godt fra meg.

I ettermiddag ble jeg intervjuet om mine snart ikke-eksisterende arbeidsforhold. Det var vel mer to rebeller som pratet over noen øl og litt mat enn et strukturert intervju, men likevel er jeg ganske sikker på at det blir noe fruktbart ut av det. Bildene kan han gjerne kaste.

Enden på dagen blir å sove lenger enn i går. God natt.

En helt vanlig onsdag

I går sa jeg opp min jobb. Litt vemodig, men helt riktig slik som ting har utviklet seg. Etter åtte og et halvt år i dette arbeidet er det dessuten på tide å gjøre noe annet. Kanskje noe som kan gi meg like stor glede og tilfredshet som veiledning.

Venner har respondert på en hyggelig måte. Fem personer oppmuntret meg til å gjøre mer med fotografi. Jeg tror ikke jeg kan leve av å ta bilder. Jeg er ikke teknisk god nok og jeg er ennå ikke stødig nok i utsnitt og komposisjon. Men øyeblikk fanger jeg til tider ganske godt, det syns jeg. Å få solgt noen bilder - om det så er til fotobyråer eller gjennom en lokal utstilling, hadde føltes godt. Det innrømmer jeg glatt, men å gjøre noe med det er en utfordring jeg ikke er vant til.

Jeg har ingen ny jobb å gå til, men på en eller annen måte ordner det seg med inntekt. Dagpenger er neppe noe alternativ. I verste fall blir det kortere vikaroppdrag, kanskje miljøarbeider på en psykiatrisk klinikk eller et eller annet for å holde hjulene i gang mens jeg får en jobb over tid. August tror jeg skal nytes i stillhet.

Det er mye som faller sammen i tid av hendelser og inntrykk. Jeg har en definitiv følelse av at jeg må gjøre noe annet enn jeg gjør nå, at nye muligheter vrimler rundt meg. Det er bare litt vanskelig å snurre rundt, peke i en retning og gjøre et valg.

I flere år har jeg utsatt noe jeg lenge har hatt lyst til: Å gå pilgrimsleden nord i Spania. Jeg har igjen veldig veldig lyst til dette og i år vil jeg gjøre en større innsats for å få det til. Oktober.

På ønskelisten står vidvinkelobjektiv. Det er dog altfor dyrt det jeg ønsker meg, så jobb må det bli for å spare. Dersom jeg skal gjøre en investering nå blir det i en god fotoprinter. Jeg tenker på en Epson R3000 og får lese meg litt opp nå.

Been thinking

Det var deilig med ferie. En uke i Spania, besøk hos venner på Costa del Sol. Det er nesten så jeg tenker meg som pensjonist.

I dag har det vært vårmarked på Ekebergsletta. Et evig kaos av merkelige mennesker, veterandeler, antikviteter, snurrepiperier, pølser og skrot. Veldig fint å være der noen timer.

På Ingierstrand lyste stupetårnet i kveldssola. Det gjorde forsåvidt også damen som sto på toppen, men det var mer et spørsmål om overdreven blitzbruk, solreflektorer og kamera.

Det skjedde selvsagt mye i ferien.

Dagen før dagen

I morgen reiser jeg til Spania en uke. Akkurat nå har jeg ikke lyst til å reise noe sted, i dette fantastiske været og nydelig vår. Likevel, det blir helt sikkert bra å komme seg av sted en liten stakket stund. Jeg får kanskje pakke litt.

På en annen note: Jeg er nok definitivt mer et kattemenneske. Hyggelig å gå tur med hund, men det er også alt.

En liten oppsummering

Det er ikke av ond vilje jeg ikke har festet mine innfall her i det siste. Tvert i mot. Nei, det har vært nok annet å finne på. Været lurer med sommertemperatur midt i april, lyset er overveldende varmt, aktiviteter skyter som ekorn opp av busker og kratt.

I noen uker, inntil torsdag som var, har jeg passet en katt for en venn. Veldig hyggelig, og det er fortsatt slik at når jeg nå kommer hjem forventer jeg at det sitter en langhåret og ivrig firbent en på vent. Jeg vil ut mjauer innekatten - og ut går vi. Det gikk greit etter hvert som vi lærte å stole på hverandre. Vi gikk både tidlig og sent over jordet og i skogholtet, opp i trær og hoppet over hauger.

Når eieren av katten så kom hjem, ble det Afrikabursdagshjemkomstvårfest helgen som var. Helgen før det var det XO-fest. Sistnevnte, jo mindre snakket om jo bedre. Hyggelig, for all del! Begge helger har vært hyggelige. Begge søndager har vært harde å komme gjennom.

I dag er nok en dag som jeg sjelden sier, men ofte tenker. Av en eller annen grunn kom jeg fra jobb i dag med avtale i morgen med noen jeg ikke kjenner og aldri har møtt. Gåtur med godt selskap og dobrador/labradober/labraman i bånd. Hvordan skjedde det tenker jeg i mitt kaotiske sinn og legger det vekk til øyeblikket.

Det er noen mennesker en møter som utmerker seg med sitt fantastiske vesen. Takk til dere få som gjør livet vårt så verdifullt.

Gemal

Prinsessegemal i kvinneklær der, altså.

- programvertens teaserkommentar på NRK1 om Ari & Per.

Nok et program jeg går glipp av. Ikke trist.

Været

Det er meldt 44 grader i Nagpur, India i morgen. Wenche Foss er død. Det er krigskorrespondanse fra Libya mer åpen enn jeg kan minnes å ha sett. Jeg ønsker et SIM-spill hvor en tar utgangspunkt i Google Maps og Facebook venner.

Hva med et spill hvor en tar utgangspunkt i kjente kilders ressursbeskrivelser og simulerer fremover fra et snapshot? Kanskje til og med presseklipp kan virke som politisk rådgivning. Ingen simulering trenger å speile virkeligheten, men en kombinasjon av solide modeller kan gjøre spillet klart mer avhengighetsskapende.

Tenk deg følgende scenario:
Du er gitt makten over jernbanenettet i Norge. Det finnes kjente aktører som kan påvirkes for å få til dine mål. Kanskje er du gitt til mål å øke andelen kollektivreiser til 90% av volumet på all persontrafikk mellom Drammen og Oslo innen 2050.

Litt Railroad Tycoon, hvor du bygger industri i Drammen, utdannings- og maktinstitusjoner i Oslo, høvler ned hundrevis av hus på strekningen Drammen-Asker-Sandvika-Lysaker-Oslo S for å gjøre plass til maglevbane, lager fartsdumper på E18 og gjør det til kulturvei. Typiske problemstillinger er å skape nok inntekt, sørge for nok kvalifisert arbeidskraft, dynamiske markeder, praktisere sosialdemokrati med hård hånd.

Det må være mulig for hver spiller å interagere med andres simuleringer. Dersom Ola Fjæsbok, som du kjenner fra barneskolen har en helt annen målsetting blir det to parallelle verdener, løpende i samme tid. Du kan komme på besøk og overlate dine ideer og investeringer i andres simuleringer.

Kanskje Ola kjøper alle eiendommer han kan komme over som per i dag ligger midt i asfaltstøvet, men som i morgen kan være verdt sin vekt i gull. Eller setter opp reklameplakater for Oslo Frp. Ingen har sagt at det skal være legg å bygge en sivilisasjon.

Jeg liker spill som Civilization eller Sim City (som jeg ikke har spilt siden versjon 1). Det er morsomt å se om en klarer å utvikle et lykkelig, naturvennlig og på alle måter velfungerende samfunn med et minimum av kriser. Det er i beste fall tankeeksperimenter, i verste fall et repetetivt arbeid av detaljfiksering.

Kattunger i vifta

Det er ingen vei utenom. Krigen mot Gadaffi har startet. Det var ikke pent å se massepsykose blant desperate tilhengere. -Vi skal ta på oss bombebelte og sprenge oss blant dere. -Vi skal dø for Libya og vår edle leder. Dette er mer eller mindre budskapet, og her sitter jeg på andre siden av slagmarken.

Opprørene i Nord-Afrika har kastet gnister i alle retninger. Gadaffi er en despot, en gærning, en sadistisk sosiopat. Han må ikke få lov til å kaste sitt folk under seg. Yemen, Bahrain - også de diktaturer, men det virker som de er styrt av et mer gjenkjennelig maktbegrep enn Gadaffi med sin grønne bok. Penger for eksempel, lydighet, men ikke den skumle onkelrollen til skikkelige diktatorer som Gadaffi, Papa Doc, Mugabwe.

Nord-Koreas nåværende arvelige galskapsrekke spiller i en hel annen liga. Libya er et grønt teppe av sikkerhet og fasade i betydning forretningsforbindelser. Taktisk uunngåelig for en diktator som ønsker å overleve. Nord-Korea sulter sine innbyggere, fra toppen av pyramiden og nedover til de mest basale behov. Gadaffi har tjent seg med en annen styreform, bygget på falske profetier og ekstrem manipulering gjennom førti år.

Hvordan alt dette utvikler seg er neimen ikke lett å si. Det er litt naivt å tro at noen fly, cruise-missiler og fjernstyrte anslag vil være nok til å vinne en krig. Bakkemannskap er neppe noe godt alternativ, med de skjøre følelsene av kontroll over sitt eget land et undertrykt folk forståelig nok har. Det er ikke paranoia å tro at store stygge Vesten er ute etter Libyas olje. Det er et faktum.

Denne gangen er jeg likevel, tvilende og rådvill, på inngripernes side. FN's resolusjon 1973 er en symbolsk seier etter to uker med bare rot og nølen i det internasjonale samfunn.

Jeg mistenkte at det grusomme skjelvet, tsunamien og atomkatastrofen i Japan ville føre Libya nord og ned under Gadaffi. Det kan hende at det fokus som ble satt på Japan, kan ha tatt fokus bort fra Libya, forsinket det internasjonale samfunnets besluttsomhet. Likevel, kanskje er det akkurat det som trengtes for å komme til det resultat som nå er. Jeg sier det slik fordi jeg mener inngripen var uunngåelig, uansett hvor farlig fremover det kan bli eller hvor grusom en krig er - uansett om den er drevet av en despot eller diplomatiske sammenkomster.

Vårsol

Therese Johaug, vinner.

To dager på rad har jeg vært i Holmenkollen og sett på VM. I går med ski på beina fra Sognsvann, og fant ut at jeg ikke er i så verst form. Med litt bedre feste under skiene kunne jeg hoppet oppover bakkene. Sammenlignet med de som løp 30 og 50 km er jeg derimot sølle et geriatrisk våroffer.

Det var mest for den gode stemningen, alle de rare menneskene som var samlet på ett sted. Med en så stor tetthet av nikkers i skogen kan det fort gå galt, men alle var blide og smilte det de hadde. Det var flere enn meg som gikk og glante på folkemassene like mye som på idrettsutøverne. En felles fascinasjon for en identitet vi ikke helt bekjenner oss, men som vi er villige til å gå fullt og helt opp i.

Vi heiet. I beundring og oppmuntring til noen som er villige til å trekke inn til dyret sitt og ta ut det de har. Fullt og helt. Store mennesker som vi speiler oss i. Uten refleksjon skriker vi HEIA, gå på - det går bra! selv til en sliten japaner med jævlig dårlig glid.

Stemmen fra hundre og femti tusen som dytter fremover må være en god opplevelse. Uansett hvor fort du kunne gått i skogen uten publikum, tror jeg det både kan være berusende og nær skremmende. Hvis en idrettsutøver løper i skogen og ingen ser det, har han da løpt?

En god helg i godt selskap, når jeg endelig fant det i all vrimmelen og kaos. Tok meg en øl på Frognerseteren rett etter målpassering 30 km for kvinner. 80 kroner takk. Og jeg som bare var tørst.

Lydbok

Jeg lytter Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón og har oppdaget noe ved meg selv. Mine ører faller ut i forgiftelse og innenfor faller mer enn én ledning ut av sine trygge kontakter. Det er som sjelen svinner hen og jeg drømmer meg bort, gjerne i noe helt annet enn hva boken handler om. Det er leit, for jeg har lest den før og husker den som en god historie.

Han kledde seg i sitt navn. Det var knapt igjen av hans rykte, likt sine loslitte klær og ubarberte ytre. Svømmende avsted i lengsel og forkortede minner fant han endelig en dag ut sin skjebne. Han led av motsatt dysleksi, uten fordelen av å ha god hukommelse for muntlige overleveringer.

Det er selvsagt ikke helt sant. Det finnes alltid en rekke formildende omstendigheter og brudd i en hver tradisjon. Ti-tolv CDer høytlesning er dog for mye for en som ikke klarer å konsentrere seg om lesestunden mer enn tre setninger om gangen. Lydbok er ikke for meg.

Når det gjelder bølgen av diskrete endringer for at alt som endres vil forbli det samme, folkeopprør og revolusjon i Nord-Afrika, har jeg valgt å utvide en av mine favoritter: Makt er å definere en sannhet. Nei, snarere er det: En diktators makt er å definere sannheten. Folkets makt er å avsløre løgnen.

Helvetes forgård, nå på Facebook

Jeg sitter og tenker, helt for meg selv og uten noen forpliktende svar å avgi. Jeg tenker - hva om jeg opprettet en persona på Facebook av mitt offisielle jeg. Om ikke det går, hva med vår lokale avdeling av Helvetes Forgård AS. Jeg har sjekket, firmanavnet er ikke på brreg.no. Ikke at det er det som ville vært utfordringen.

På denne siden kan du finne svar på og kommunisere direkte med din lokale leverandør. Siden er opprettet for å kunne yte deg bedre service og for å bygge opp en kunnskapsbase. Vi mangler kunnskap forstår du vel. Det er vel ingen annen grunn til at du ønsker å bli venn med Helvetes Forgård AS.

Helvetes Forgård AS spesialiserer seg på bistand til deg som trenger det. Vis oss at du trenger det. Overbevis oss om at nettopp dine pinsler kvalifiserer til Fortapelsen (TM pending).

Nei, det er selvsagt ikke slik. En Facebook-gruppe ville kunne gjøre mye godt, men jeg tror ikke det er noen idé som vil la seg gjennomføre på noen år.

I dag mistet jeg tre kolleger når kontraktene deres gikk ut. En fjerde har levert oppsigelsen i dag. En er sykemeldt over lenger tid og kommer nok ikke tilbake. Det gjør meg trist. Samtidig føler jeg at jeg trives med noe av arbeidet jeg gjør. Det er ingen mestring å føle, men følelsen henger ved at jeg fortsatt gjør noe nyttig.

Ellers, nja, det skjer vel egentlig ikke allverden. Våren nærmer seg, verden starter å få klarere farger.

I shall wear midnight

Terry Pratchett er fortsatt en knallgod forfatter. I shall wear midnight, med sterke Tiffany, bringer nok en gang frem det beste i troen på hver enkelt av oss. Med nok humor til å få en hest til å knegge, og fotnoter. Jeg liker bøker med sterke jentehelter, som jeg liker kvinner med bein i nesa som fortsatt har jente i seg.

Det er mye likt mellom Tiffany og Daphne i Pratchetts Nation. Begge leker de med språk og headology - makt i å skape en historie. De lykkeligste og mest dramatiske slutter med bryllup, begravelse, forenklinger av hele liv. Metaforer er vel og bra, men på et tidspunkt trenger verden klar tale.

Det er en veldig hyggelig historie om hvordan en bekjemper møkkamannen. Tvilen som får oss mistenksomme, ute av stand til å se andres gode intensjoner. Hva er lyden av kjærlighet? Jeg lukker øynene og prøver å føle lyden, verden holder pusten og alt er et øyeblikk i luften, ubevegelig og evig.

Det har vel skjedd en del siden forrige gang jeg skrev. Akebakkefest. Hyttetur i helgen med selskap jeg ønsker mer av.

En venn spurte meg i kveld om jeg tror på den store kjærligheten. Det er ikke så lett å svare. På et tidspunkt trodde jeg på den, og det var et godt øyeblikk. Jeg visste hva jeg ville, hvor jeg skulle og hvor jeg var. Så hvis jeg mente det var godt da, tror jeg ennå på den.

Vi er vel alle mer eller mindre begeistrede for å tro på det vi vet er sant. Terry Pratchetts bok ble lest samtidig som det er forhåndsreklame på NRKs Spekter med spørsmålet: Hva skal til for at en revolusjon skal lykkes?

Dagens lydspor, nok en gang: Gil Scott-Heron - The revolution will not be televised.

Film bakpå

Det var en hyggelig kveld i går. Planen var en helt annen og ja, jeg skulle gjerne sett et par personer jeg er veldig glad i. Det ble noen nye bekjentskaper i stedet, drevet av champagne og lettelse over arbeidsukens slutt. La meg to i natt, sto opp klokken seks. Av en eller annen grunn.

Det er både og å se film når alkoholen brytes ned. Et fint tidspunkt å se følelsesbelastede filmer. Sippet som bare det til Temple Grandin, Mick Jackson 2010. Claire Danes som autist med interesse for kyr. Basert på sann historie, men holder fint som film. Terningkast 4.

The Great Outdoors, John Hughes 1988. John Candy og Dan Akroyd, mine to favoritter fra Chigaco. Ikke blant de beste filmene til noen av dem. Terningkast 3.

I love you man, John Hamburg 2009. Paul Rudd, Jason Segel. Fornøyelig om male bonding. Terningkast 4.

You don't mess with the Zohan, Dennis Dugan 2008. Adam Sandler, John Turturro. Gad ikke å se denne om igjen i dag. Terningkast 3.

Bortsett fra det, butikken, vært ute i solen. Ski i morgen.

Familiær oppdatering

Jeg tenkte jeg skulle ta en liten oppdatering på filmer sett i det siste. Kort og greit. Skriving er visst ikke min sterke side om dagen.

Rambo - Sylvester Stallone, 2008
Må ikke forveksles med Rambo, First Blood, som var en strålende film. Denne er skikkelig skikkelig dårlig. 2

Robocop: Prime Directives Part II: "Meltdown" - Julian Grant, 2000
Milde himmel. Må innrømme at jeg var litt til og fra under "visningen". Ikke verdt et eneste knappehode av et glansbilde. Fortellerteknisk - krapola, visuelt - lite givende, skuespillere - følelsesladet lilla skjerf-teater fremført av Hitlerjügend. 0 - null

The Sorcerers Apprentice - Jon Turteltaub, 2010
Coveret til DVD gjør dette umiddelbart gjenkjennelig som tilhørende samme klasse som Night at the Museum, National Treasure og lignende vomfyll. Fin søndagshvile.
Jeg syns Nicholas Cage så litt sliten ut. Han har vel vært med i en del eventyrfilmer de siste årene og er kanskje nær en yrkesskade. Jay Baruchel, som er læregutten, har en spesiell stemmeprakt og fremstår litt falt ned fra månen. 3


Avatar - James Cameron, 2009
Det ble to ganger på kino. Første gang jeg ser den hjemme i stua denne helga, og jeg så den første halvtimen to ganger. Det er en imponerende film på alle måter. Det er bra definerte karakterer, en historie som virker, et troverdig univers - og nok detaljer til å sluke deg hel. Fornøyelig, engasjerende. Et par detaljer er det alltid å plukke på, men - En stor film. 5


Det er godt mulig jeg har sett et par filmer til siden sist. Burde kanskje ha skrevet opp hvilke det var. Det er mye amerikansk på listen denne gangen og det er fortsatt bildefritt. Tegnet litt før jul, men neppe noe å legge ut.

Svømmekurs

Det er travle dager. Merkelige dager. Endring er på vei, sa den gamle spåkona mens hun stirret på været.

I går var det svømmekurs for andre gang med lille C. Første gang turte hun så vidt å putte ansiktet ned i vannflaten. Da vi gikk ut i bassenget i går var det første hun gjorde å dyppe hele hodet. Bravo. Ennå ikke helt trygg i vannet, litt svelging av vann, men hele tiden prøvde hun ut.

Hun sparket frem og tilbake over bassenget, sto på skuldrene mine, ikke så klengete, dykket hodet under. Vi var på bunnen av bassenget fire ganger til slutt. -Se nå, sa hun til svømmelæreren, trakk pusten, gjorde trutmunn og plopp dro jeg oss ned slik at bena hennes var på bunnen. Ikke dypt for meg, men en meter dypere enn hun noensinne har vært.

Kjempemoro. Hun var sliten som en klut etterpå. Jeg var fornøyd og håper det blir flere ganger på kurs fremover. Dette er bare starten. Nå skal det lekes og prøves ut grenser. Tilbakefall og engstelse skal overvinnes sakte men sikkert.

I dag var det LEAN arbeidsmøte på jobben. Slitsomt, ikke så veldig mye løst i dag, men en start. Og jaggu, den gale sjefen roste meg offentlig i kontormøte i dag fordi jeg "gjør en spesielt god jobb" i prosjektet. En fremstrakt hånd, en vennlig gest.

Det fremstår for meg noe falskt når det parallelt er skriflige irettesettelser å få. Hun forsøkte, det skal hun ha, og hun tror på det hun sier. Derimot stoler jeg ikke på henne lenger enn jeg kan kaste henne. Det gjør ikke måten hun styrer på bedre, med sin tilbakeholdelse av informasjon, manipulasjon og komplette undertrykkelse av kritikk.

Grunnen til at jeg er så flink i LEAN-gruppen er at jeg ikke eier skam. Jeg ser sammenhenger i små detaljer og vil være med på å endre små ting som alltid har vært forstyrrende, som jeg alltid har snakket opp om. Som jeg har fått skriftlig irettesettelse for å påpeke. Det er smått ironisk.

Den muntlige påskjønnelsen i dag tar jeg med meg. Snart blir det vel ratt bilder her igjen. Jeg føler at jeg er på vei over influensaen fra jula.

Sekretær

Secretary - Steven Shainberg (2002)
Eller - How to come out as a dominant submissive. En fin 5.
Herlige Maggie Gyllenhaal som utslippet fra et kort opphold på psykiatrisk, rett i jobb som sekretær for riktig person. Veldig morsom og samtidig litt sår (skinke).

Ytringsfrihet

Joda, det er artig på jobb om dagen. Leder har besluttet å trekke tilbake referatet fra et møte hvor jeg ble truet med disiplinærreaksjoner dersom jeg åpnet kjeften min. I stedet for gis jeg direkte en skriftlig tilrettevisning.

Flott. I tillegg trekkes frem nytt forhold - at jeg skal ha svart på en epost med svar til alle som fikk tilsendt eposten. Jeg har god forståelse for at slikt må tråkkes ned på - en kan ikke ha undersåtter som våger å uttale seg.

Ærlig talt blir jeg litt deppa av dette. Jeg må finne meg en ny jobb. Det nytter ikke å jobbe under en sjef som finner på ting for å gjøre livet mitt plagsomt. Jeg kommer uansett aldri til å slutte å uttale meg, å ha en mening. Jeg føler meg flau over å ha fått skriftlig reprimade, men jeg unnskylder ikke hvem jeg er - at jeg faktisk har en mening. Meninger trenger ikke være populære, men jeg trodde jeg levde såpass trygt at jeg ikke trengte å bekymre meg for å bli straffet for å ha andre meninger enn personer i maktposisjon.

Politiet i Pennsylvania har nå fått beskjed om at de ikke lenger skal bøtelegge folk som sier faen.

Godt nyttår

Det er lite å melde slik på starten av året. Et langt lerret foran oss, klar til å fylles.