Pausefisk

Tja, hva skal jeg i det hele tatt si? Jeg synes jeg har sagt det som sies kan om både vær og vind. Jeg har ikke lyst til å snakke så mye mer. Jeg har lyst til å leve snarere enn å henge mitt liv på simple og forflatende ord. Jeg har lyst til å holde henne i mine armer, til å være der når hun trenger meg og føle at livet er noe mer enn å vente på dagen som kommer i morgen.

Klart jeg har valg. Valget om å gi opp - for skal ikke livet leves her og nå, snarere enn å vente på noe en ikke vet noe om? Det blir å tenke seg til blods hvis alle veier, irrganger og små stier skal tråkkes opp før en har gått de. Noen ganger må valget tas, slik at energien ikke tømmes helt i ventetiden.

Det skjønne været i helgen flyr forbi. Klart jeg gjør ting, klart det. Jeg ligger ikke i fosterstilling hele tiden, selv om ja, mobiltelefonen er rimelig nærme selv i dusjen. Men å ikke engang kunne ringe eller gi en oppmerksomhet, forsikre henne om at jeg er her, se henne smile og hente like mye energi som jeg brygger selv i hennes nærhet... det er et svart helvete med muggent syltetøy.

Men, denne gangen venter jeg. Denne gangen er det verdt det. Jeg er hellig overbevist. Patetisk? Lurer jeg meg selv og omverdenen når jeg er så sikker på at bare, bare vi får leve i nærhet og sikkerhet om hverandre, da - da blir alt fint. Selvsagt er det ikke så lett. Men da slipper vi i det minste å late som og gnage innover i tvilen til det er ingenting av oss selv igjen.

Grynt. Grynt er ordet. Fremover marsj, takle problemene når de dukker opp. Klart og tydelig vil jeg leve. Varmt og i håp. Ikke klamt og i tvil.

Kort tale

Bordet fanger. Ingen joker. Ess på topp.

Dronningen ligger åpen på bordet. Hennes ess i hjerter svelger min spader knekt.
Plutselig sitter en der, i drømmehuset på kløvergaten.

Det er godt livet ikke bare er kort, men også lunefult.

En havhest svømmer forbi.