Været

Det er meldt 44 grader i Nagpur, India i morgen. Wenche Foss er død. Det er krigskorrespondanse fra Libya mer åpen enn jeg kan minnes å ha sett. Jeg ønsker et SIM-spill hvor en tar utgangspunkt i Google Maps og Facebook venner.

Hva med et spill hvor en tar utgangspunkt i kjente kilders ressursbeskrivelser og simulerer fremover fra et snapshot? Kanskje til og med presseklipp kan virke som politisk rådgivning. Ingen simulering trenger å speile virkeligheten, men en kombinasjon av solide modeller kan gjøre spillet klart mer avhengighetsskapende.

Tenk deg følgende scenario:
Du er gitt makten over jernbanenettet i Norge. Det finnes kjente aktører som kan påvirkes for å få til dine mål. Kanskje er du gitt til mål å øke andelen kollektivreiser til 90% av volumet på all persontrafikk mellom Drammen og Oslo innen 2050.

Litt Railroad Tycoon, hvor du bygger industri i Drammen, utdannings- og maktinstitusjoner i Oslo, høvler ned hundrevis av hus på strekningen Drammen-Asker-Sandvika-Lysaker-Oslo S for å gjøre plass til maglevbane, lager fartsdumper på E18 og gjør det til kulturvei. Typiske problemstillinger er å skape nok inntekt, sørge for nok kvalifisert arbeidskraft, dynamiske markeder, praktisere sosialdemokrati med hård hånd.

Det må være mulig for hver spiller å interagere med andres simuleringer. Dersom Ola Fjæsbok, som du kjenner fra barneskolen har en helt annen målsetting blir det to parallelle verdener, løpende i samme tid. Du kan komme på besøk og overlate dine ideer og investeringer i andres simuleringer.

Kanskje Ola kjøper alle eiendommer han kan komme over som per i dag ligger midt i asfaltstøvet, men som i morgen kan være verdt sin vekt i gull. Eller setter opp reklameplakater for Oslo Frp. Ingen har sagt at det skal være legg å bygge en sivilisasjon.

Jeg liker spill som Civilization eller Sim City (som jeg ikke har spilt siden versjon 1). Det er morsomt å se om en klarer å utvikle et lykkelig, naturvennlig og på alle måter velfungerende samfunn med et minimum av kriser. Det er i beste fall tankeeksperimenter, i verste fall et repetetivt arbeid av detaljfiksering.

Kattunger i vifta

Det er ingen vei utenom. Krigen mot Gadaffi har startet. Det var ikke pent å se massepsykose blant desperate tilhengere. -Vi skal ta på oss bombebelte og sprenge oss blant dere. -Vi skal dø for Libya og vår edle leder. Dette er mer eller mindre budskapet, og her sitter jeg på andre siden av slagmarken.

Opprørene i Nord-Afrika har kastet gnister i alle retninger. Gadaffi er en despot, en gærning, en sadistisk sosiopat. Han må ikke få lov til å kaste sitt folk under seg. Yemen, Bahrain - også de diktaturer, men det virker som de er styrt av et mer gjenkjennelig maktbegrep enn Gadaffi med sin grønne bok. Penger for eksempel, lydighet, men ikke den skumle onkelrollen til skikkelige diktatorer som Gadaffi, Papa Doc, Mugabwe.

Nord-Koreas nåværende arvelige galskapsrekke spiller i en hel annen liga. Libya er et grønt teppe av sikkerhet og fasade i betydning forretningsforbindelser. Taktisk uunngåelig for en diktator som ønsker å overleve. Nord-Korea sulter sine innbyggere, fra toppen av pyramiden og nedover til de mest basale behov. Gadaffi har tjent seg med en annen styreform, bygget på falske profetier og ekstrem manipulering gjennom førti år.

Hvordan alt dette utvikler seg er neimen ikke lett å si. Det er litt naivt å tro at noen fly, cruise-missiler og fjernstyrte anslag vil være nok til å vinne en krig. Bakkemannskap er neppe noe godt alternativ, med de skjøre følelsene av kontroll over sitt eget land et undertrykt folk forståelig nok har. Det er ikke paranoia å tro at store stygge Vesten er ute etter Libyas olje. Det er et faktum.

Denne gangen er jeg likevel, tvilende og rådvill, på inngripernes side. FN's resolusjon 1973 er en symbolsk seier etter to uker med bare rot og nølen i det internasjonale samfunn.

Jeg mistenkte at det grusomme skjelvet, tsunamien og atomkatastrofen i Japan ville føre Libya nord og ned under Gadaffi. Det kan hende at det fokus som ble satt på Japan, kan ha tatt fokus bort fra Libya, forsinket det internasjonale samfunnets besluttsomhet. Likevel, kanskje er det akkurat det som trengtes for å komme til det resultat som nå er. Jeg sier det slik fordi jeg mener inngripen var uunngåelig, uansett hvor farlig fremover det kan bli eller hvor grusom en krig er - uansett om den er drevet av en despot eller diplomatiske sammenkomster.

Vårsol

Therese Johaug, vinner.

To dager på rad har jeg vært i Holmenkollen og sett på VM. I går med ski på beina fra Sognsvann, og fant ut at jeg ikke er i så verst form. Med litt bedre feste under skiene kunne jeg hoppet oppover bakkene. Sammenlignet med de som løp 30 og 50 km er jeg derimot sølle et geriatrisk våroffer.

Det var mest for den gode stemningen, alle de rare menneskene som var samlet på ett sted. Med en så stor tetthet av nikkers i skogen kan det fort gå galt, men alle var blide og smilte det de hadde. Det var flere enn meg som gikk og glante på folkemassene like mye som på idrettsutøverne. En felles fascinasjon for en identitet vi ikke helt bekjenner oss, men som vi er villige til å gå fullt og helt opp i.

Vi heiet. I beundring og oppmuntring til noen som er villige til å trekke inn til dyret sitt og ta ut det de har. Fullt og helt. Store mennesker som vi speiler oss i. Uten refleksjon skriker vi HEIA, gå på - det går bra! selv til en sliten japaner med jævlig dårlig glid.

Stemmen fra hundre og femti tusen som dytter fremover må være en god opplevelse. Uansett hvor fort du kunne gått i skogen uten publikum, tror jeg det både kan være berusende og nær skremmende. Hvis en idrettsutøver løper i skogen og ingen ser det, har han da løpt?

En god helg i godt selskap, når jeg endelig fant det i all vrimmelen og kaos. Tok meg en øl på Frognerseteren rett etter målpassering 30 km for kvinner. 80 kroner takk. Og jeg som bare var tørst.

Lydbok

Jeg lytter Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón og har oppdaget noe ved meg selv. Mine ører faller ut i forgiftelse og innenfor faller mer enn én ledning ut av sine trygge kontakter. Det er som sjelen svinner hen og jeg drømmer meg bort, gjerne i noe helt annet enn hva boken handler om. Det er leit, for jeg har lest den før og husker den som en god historie.

Han kledde seg i sitt navn. Det var knapt igjen av hans rykte, likt sine loslitte klær og ubarberte ytre. Svømmende avsted i lengsel og forkortede minner fant han endelig en dag ut sin skjebne. Han led av motsatt dysleksi, uten fordelen av å ha god hukommelse for muntlige overleveringer.

Det er selvsagt ikke helt sant. Det finnes alltid en rekke formildende omstendigheter og brudd i en hver tradisjon. Ti-tolv CDer høytlesning er dog for mye for en som ikke klarer å konsentrere seg om lesestunden mer enn tre setninger om gangen. Lydbok er ikke for meg.

Når det gjelder bølgen av diskrete endringer for at alt som endres vil forbli det samme, folkeopprør og revolusjon i Nord-Afrika, har jeg valgt å utvide en av mine favoritter: Makt er å definere en sannhet. Nei, snarere er det: En diktators makt er å definere sannheten. Folkets makt er å avsløre løgnen.