Igjen sitter jeg her, uten noen klar idé om hvorfor jeg er her. Rundtomkring. Ikke egentlig tilstede mesteparten av tiden.
På swahili deler de inn verden i tingene som er her og de som ikke er her, i ulike grader av fjernhet. Hapa hapa er her her, umiddelbar tilstedeværelse. Ting skjedde her, ting skjer her, ting kommer til å skje her. Tiden er ikke så viktig. Det som har hendt gir rom for historiefortelling og utbroderinger. Det som ikke ennå har skjedd er ikke så vesentlig. Alt har et potensiale, men er ikke virkelig. Kun tilstedeværelsen er viktig.
Jeg kan gjøre alt her i verden som ikke krever at jeg går tilbake og skaper et nytt fundament. Jeg er det jeg er og gjør det jeg tillater meg. Omverdenens sensur er en sensus jeg ikke fullt ut kan forstå.
Hva gjør jeg i morgen som skaper en bedre verden? Ikke vet jeg. Hva gjør jeg i morgen som gjør min verden virkelig? Ikke vet jeg. Jeg må forsøke å være god. Jeg må forsøke å se godheten rundt meg.
Alt jeg har å være takknemlig for. Det er mye. Jeg kan ikke måle det mot hva andre har. Ingen kan forstå mitt ståsted andre enn meg selv.
Jeg er dog ikke særlig tilfreds med meg selv nå om dagen. Annet enn i øyeblikkene hvor jeg lever i nået og lar de rundt meg fortsette sin brokete sti. Min forvirring skal ikke smitte. Det er viktig og jeg vil kjempe mer enn hva jeg gjør nå.
Mitt liv er fullt av ufullendte oppgaver. Bordet som ikke har ben, bildet som ikke har himmel, men bare en skisse av en krokodille tegnet på seg. Drømmen om et legoslott som jeg ikke engang har bitene til.
Måtte jeg starte neste uke med et ønske om å fullføre i det minste én ting som vil bety noe.
