Wikileek

Wikileaks er en av de store fenomenene de siste to årene. Jeg mener det er riktig å gjøre informasjon åpent tilgjengelig. Det kryr av så kalte hemmelige informanter og mindre enn ærlige måter å skaffe seg tilgang til informasjon på. Innhenting av informasjon har aldri vært et rent spill, men mangel på ærlig kommunikasjon er mest provoserende - å vite at noen ikke snakker sant.

– Den italienske utenriksministeren har kalt dette 11. september for verdensdiplomatiet. Hva tenker du om det?

– Hvis man bruker et så sterkt språk, har du ikke noe igjen når det skjer noe virkelig alvorlig.

Jonas Gahr Støre til NRK, 291110

Jeg tror ikke på et samfunn som er fullstendig åpent og ærlig, hvor vi alle spiller med åpne kort til enhver tid. Alle har sine måter å tenke på som ikke er egnet å transkribere. Hva man sier over forhandlingsbordet er ikke nødvendigvis slik man tenker.

Hvis en til en hver tid gir uttrykk for den minste lille tanke har en ikke lenger noen kort å forhandle med og andre kan utnytte ens frykt for å miste makt. Det er en utopi å tro at nasjonalstater eller andre store og sammensatte instituasjoner vil være uegennyttige.

Politikk vil vanskelig kunnevære hva hva et godt menneske streber etter - åpen, ærlig, villig til å vise sin sårbarhet, ikke sette seg som dommer overfor andres tresplinter, gi klart uttrykk for sine behov i ydmykhet. Det er riktig å tilstrebe åpen dialog, uansett om det kan virke konfronterende. I møte med utfordringer er det viktig å tilkjennegi at man har dem, ikke late som om en er ett med hverandre.

Det er fint at ambassadører gir uttrykk for de menneskelige inntrykkene de sitter igjen med i møte med andre profesjonelle. Det er en motvekt til det forflatede og innfløkte språket som normalt benyttes. Et eksempel på skuffende ikke-kommunikasjon er Stoltenbergs fantastiske evne til å si absolutt ingenting, til å ikke forplikte seg til noe som helst og ikke gi uttrykk for noe som helst som kan knyttes til en beslutningsprosess.

Robert Mugabwe er den gale gamle mannen. Det er mulig å se uten å møte ham over en kopp te. Derfor er det i det tilfellet bare frustrerende å se at politikere ikke våger å være klarere på det. Klare ordelag overfor Muwabwe eller den epileptiske og psykotiske lederen av Nord-Korea vil kunne ha varm krig som effekt. Noe annet enn unnfallenhet eller aggresjon må tilstrebes. Det har aldri vært lett.

Ambassadører bør kunne lære litt av byråkratiet. Det er mulig å gjøre vurderinger som gir grunnlag for videre handling uten å omtale noen i frekke ordelag. Jeg trodde faktisk det var det utdannelsen til en ambassadør gikk ut på. På den annen side er det ønskelig for USA, som for oss alle, å ha tilgang til så mye råmateriale som mulig, med så mange "myke" inntrykk som mulig, for å gi en forståelse, en erfaringsoverføring som inneholder noe mer enn tørre data.

Følelser og inntrykk bør bearbeides før de går inn som handlingsgrunnlag. Det er lov å reflektere litt. Det er noe mindre sympatisk med å konsentrere seg om personkarakteristikk fremfor mulige forslag til samhandling. Fastlåste situasjoner finnes. Det finnes grunner til at konflikten med Nord-Korea er så anstrengt, ja. Det finnes ingen absolutter, men hvis så Kim Jong har epilepsi og er lettere psykotisk - hvordan ville en psykiater uttalt seg? Ut fra et ønske om klinisk behandling og sitt kunnskapsområde, ikke om noe han ikke har kompetanse til å vurdere.

Det ligger mye risiko i å ikke til en viss grad være selvsensurerende. Spørsmålet jeg ikke har noe svar på er når er denne risikoen til fellesskapets beste? Avsløringer av motsetninger mellom et offisielt USA og det administrative og utøvende USA vil kunne gi et press om å operere mer i det åpne. Lenge etterlengtet og et viktig valgargument for nåværende president. Samtidig kan en risikere å såre sarte sjeler. Jeg er helt sikker på at Berlusconi ikke snakker pent om de han i dagslys slikker oppover ræva.

Det er for tidlig å si hva slags dokumenter, hva slags ubehagelige sannheter som er beskrevet i Wikileaks' siste frislipp. Kjør på. Gi oss en diskusjon, en purre vi kan skrelle og komme til noe mykt i midten.

Intimspaserende

Jeg har lyst til å bite meg selv i armen. Bare en liten bit. Kanskje skjære av en flik, steke den og lage litt god sjy. Nei. Det blir havregryn. Det finnes litt frustrasjon her, men det finnes også gode måter å få den ut på. Dessuten er det noen andre som har monopol på temaet "smake menneske". Blir neppe en Jeopardy kategori (eksisterer det ennå?) med det første, men det er mye spennende kunnskap å hente. Et eller annet sted.

Uansett. Jeg finner det veldig utfordrende å ikke tråkke på intimitetsgrenser. Grenser jeg føler er der, men som det er vanskelig å helt få oversikt over. Det bunner selvsagt i et ønske om å ikke trå inn i andres liv uten at de inviterer. Om å ikke bli en handelsreisende og ikke være noen som hele tiden må ha mer enn det som ligger så åpenbart i luften.

Livsglede.

Samtidig ønsker jeg ikke å være vampyr heller. Vampyrer er tross alt sosialt utstøtt. For uansett hvor sjarmerende og mektige de kan være, må de alltid føye seg etter makten som finnes i et hjem. De kommer ikke over terskelen uten at de er eksplisitt gjort velkomne. I tillegg er de blodsugere.
Uansett har jeg lyst til å gripe fatt i en nakke og bite til. Bare et lite, ørlite bitt. Mer et gnafs egentlig.

Med de tankene noterer jeg meg at det utenfor fortsatt snør. Gjennom den delen av vinduet som fortsatt kan kalles gjennomsiktig. Minus åtte grader og det har kommet snart 40 cm i dag. Det var godt å ta årets første snømåking. Frisk luft. Lydisolert himmel av hvit glede.

Tilbake

Julebordsjåfører har mulighet til å besøke gamle tomter. Eventuelt tomter fra før i dag. I går.

Når jeg gikk en liten tur på Høvik lørdag formiddag, tenkte jeg på hvor fint lys det må være på kvelden her ute med disse fantastiske skulpturene. Siden jeg ikke hadde med skikkelig kamera på dagtid, ble det sånn passe banan i dagslys.

På kvelden ble det figurparkteater.

Fyffes bananer

Synden søker kun seg selv, ikke det felles beste. Jeg vet ikke hvem som sa det, men spørsmålene fra Sokrates hjørne på P2 i dag handlet om synd og Dante Alighieri. En ting han absolutt sa i sin berømte bok er "Fra en liten gnist kan komme stor flamme". Den liker jeg.

Å si at jeg søker mitt eget beste gjennom å være for andre, vil det være synd? Uansett definisjonen av tro og synd, finnes ting for hver enkelt av oss som anses som galt. Synd forutsetter en filosofisk betraktning omkring moralske rammeverk. Det er ikke noe mer dyptliggende begrep enn det jeg går ut fra.

Dernest: er det noe forskjell i flammen om det er en eller to som heller bensin på bålet? Det er på tide å sitere en gammel favoritt:

Eu gosto dos que têm fome
Dos que morrem de vontade
Dos que secam de desejo
Dos que ardem 

- Adriana Calcanhoto - Senhas

"Jeg beundrer de som har sult, de som dør av lengsel, de som tørster av begjær, de som brenner."

Om jeg ikke har gudetro, har jeg klokketro. Jeg brenner inne med min tvil, nører den og overbeviser meg selv om at ørkenen kan krysses, sulten, tørst og infernalsk varm. Om jeg forstår noe eller ikke har liten eller ingen betydning.

Fyffes Bananer har ingenting med temaet å gjøre. Jeg er klar over det, men bananer er en veldig god kilde til energi. Etter gårsdagens julebord med medlemmer av NAV (Norske Akevitters Venner) på Håndverkeren har jeg gått en liten tur rundt Henie-Onstad Kunstsenter og fant til min store glede den håndsveisede bananen som før i tiden sto på taket av Coop-bygget på Filipstadkaia. Hurra. Litt overrasket er jeg likevel at Fyffes Bananer er et selskap som fortsatt eksisterer med en årlig omsetning på 725 megaeuro for Fyffegruppen.

Tristesse superpostei

Jeg legger meg i usikkerhet og savn, men vil drømme om å gjøre det beste ut av hva jeg er og være større i meg selv enn hva jeg er. Lyden av minnet om å smile høyt forsterker vissheten om at det stadig er noe verdt å hige etter.

Det er hyggelig å stå opp og være fylt av drømmer og sprett i trinnene.

En god venn av meg sa til meg nylig: "du reflekterer, søker og har behov for at det ikke er fullstendig harmoni og ro på ethvert sted du beveger deg." Er jeg da kranglevoren? Tar jeg drømmen fra noen andre når jeg påstår at det kan finnes noe godt ved å bli med meg et stykke på veien? Er jeg en kronglete sti i en mørk skog?

I kveld kan jeg ikke svare, bør jeg ikke svare på mine egne spørsmål. For å overleve med troen i behold tror jeg at det stadig er noe å ta seg til, et lysglimt rundt neste sving. En slette hvor vi kan nyte hvert åndedrag og vite at i evige drømmer finnes den største ro.

Jeg skal sove på det.

Kampanjearbeid

For første gang på så lenge jeg kan huske, med mindre det har vært en og annen forglemmelse, reiste jeg i dag hjem uten sigaretter. En litt nervøs følelse, men stolt over at jeg har gjort det og sitter her uten suttebehov.

Det er en dårlig vane. Ingen unnskyldninger. Det er nok å henge tankene på om det ikke skal være å forestille meg når neste røykepause skal være. Det går bedre og bedre. Det er egentlig en liten detalj dette.

Uken har startet som uker flest gjør, med en mandag. Som mandager flest har den inneholdt selsomt kjedelige tiltagelser, men de er passert. Det har vært, og er, en fin mandag.

Jeg er og blir fårlig dårlig på å late som om jeg ikke bryr meg. Bæ. Det hopper og spretter av tanker og alt som vil ut men som kanskje bør stå på låven en liten stund til og godgjøre seg. Være tålmodig.

God natt verden

Jeg er glad for å være den jeg er. Tankene streifer. Kroppen sitrer i usikker forventning. Rundt meg kommer klikkelyder, her jeg sovner i en gymsal.

God natt verden.

Torsdag

Jamen er det torsdag. Dagen før fredag. Dagen etter onsdag. Onsdag var en fin dag. Torsdag var en litt rar dag. Fredag blir en bra dag. Lørdag?

I går så vi The Social Network. Om opphavsmannen og Facebook. Jeg sier det slik, for de to tingene var ikke separate. Vi fikk ikke et fullt dypdykk i personens psyke, annet enn som knyttet til Facebook. Kanskje ikke så rart, når en i løpet av noen få år har gått fra å være sandalhelt til å være mannen bak et fenomen verdsatt til 25 milliarder dullah.

Etter 4T6 får filmen mellom fire og fem. Et rettssalsdrama. Ikke at noe av handlingen foregikk i rettssalen, men i hovedsak består filmen av aggressive forhandlinger. Hovedpersonen fremstår som overmåte intelligent og et umettelig behov for å bli anerkjent i det anonyme. En arrogant drittsekk til tider med andre ord. Litt smålig.

Filmen har samme rammeverk som et historisk melodrama. Det er klassekamp, sterke individer, menn som behandler kvinner dårlig, kvinner som er gale, sykofanter, paranoia, barnslig oppførsel og som sagt: plastsandaler. Northface klokke. Justin Timberlake.

Verdt å se. Jeg ville aldri trodd jeg kunne la de tre ordene følge de siste to i forrige avsnitt. Hovedrolleinnehaveren gjør en perfekt jobb. Det må være vanskelig å gi uttrykk for skjulte følelser med et så arrogant ytre uten å ødelegge karakteren.

I natt drømte jeg at jeg var på leir for aleneforeldre. Altså for voksne som ikke har barn. Jeg lurer på om barna var sendt for å kolonisere universet, men det kan ha vært høytaleranlegget som spilte meg et puss. I halve drømmen var jeg ikke engang der. Jeg var observatør til hvordan George Clooney, i sin campingvogn under et digert nåletre ble nær slukt av overkøya. Hvordan veggen bare forsvant og det ble latter i salen.

Det var uendelig mye mer. Jeg tok pinnekamptimer ledet av en guru, skadet den beskjedne japaneren som var den eneste som ikke allerede var satt i par. Jeg kjente igjen japaneren. Det var han som fikk helt panikk under et dykk på Zanzibar (RL). -Neida, det gikk bra. Huden holdt, det gjorde bare litt vondt. -Unnskyld, det var et uhell. Noen drømmeminutter etterpå kommer han gående med en diger pappeske hvor blodet fra fingeren skvalper rundt.

Jeg verdsetter min drømmetid for det meste, men håper det ikke smitter over på hverdagen. Greit med dagslys.

Funksjonærdrøm

Drømmer som kommer og drømmer som går. Jeg har et livlig indre liv. Det er åpenbart etter nattens drøm. Som sedvanlig finner jeg ikke særlig hensikt i å forsøke å tyde den i noen særlig retning. Beskrivelsen vil kun favne små fliker.

Brura og jeg delte kontor. Det var stort som en idrettshall, overhodet ikke trangt. Tvert i mot var det åpent, fritt og behagelig. Vi snakket om de mest intime ting, løste de største gåter i hvert av våre liv. Mens telefonen ringte og jeg tok opp røret kom Anne I inn.

På telefonen var Stian F. Han lurte på hvilken rettssal det var han skulle møte i og om jeg kunne gi beskjed at han ikke ville på jobb. Rettssal? svarte jeg. Ja, jeg må stille som vitne i saken der kameraten min er tiltalt for å ha banket deg opp. Greit nok, tenkte jeg, det er helt tilforlatelig. Jeg plages ikke av å ha blitt banket opp, men mannen trenger virkelig hjelp. Det blir ikke noe bedre av å unngå det som er ubehagelig Stian.

Anne I ga Stian F klar beskjed. Han trengte aldri mer å møte på jobb. Så lo vi litt, mens vi drakk gløgg. Brura får også telefon, mens jeg må gå og sette meg på mitt egentlige kontor og ta samtalen som venter.

Mitt kontor er pitte pitte lite. Samtalen sitter innerst i et hjørne, bak et pitte lite bord dekket med lekeservise og regnemaskin. Jeg sitter der og skal gi råd om alderdom. Det blir litt gråt, men det er greit, hun får de svarene hun ønsker. Hun er gammel og litt surrete, har en gammel, liten hund ved føttene sine og lurer til slutt på utregningen.

Jeg reiser meg, har bare underbukse på meg, morrabrø som ikke plager meg nevneverdig før jeg er litt bortpå sletta der jeg er på vei for å hente utskriften. Tallene lyser grønt, sendt direkte fra regnemaskinen og printet med lys på mitt eget lem som ligger der borte på toppen av en liten treboks.

Au da, er jeg i underbukse? Det er kanskje litt vel lette antagelser som er ute og går om den gamle damens toleranse for avslappet stemning. Føl deg som hjemme, ja da. Jeg tar utskriften, tvinger den til å krympe, har klær på meg. Høy genser, glatt på håret, rak i ryggen.

Notat for ører og glansbilder

Tirsdag er ikke min favorittdag, men jeg skal gi den en sjanse. Selv om bussen gikk fra meg nå nettopp. Det positive er at jeg får skrevet ned et par ting om de siste dagene. En slags huskeliste.

Lørdag var det Herrelaget 2010. Søndag morgen var det 200 glass som måtte vaskes. Takk og lov at festen ikke var hos meg og at det er oppvaskmaskin der. Selvfølgelig hjalp jeg til! Hva tror du om meg? Festlig lag, et privilegium å få være med i Milos ritualer.

Søndag gikk jeg fra Milo til Emanuel Vigelands museum. Mausoleum. Så er det nevnt. For trøtt til å skrive noe fornuftig. Akkurat som jeg var for trøtt til å takle altfor høye lyder på søndag. Jeg gikk fra mausoleet til spillkveld hos M, med mine nyervervede Monster Turbine headset og nøt musikk som virket å komme fra midt inne i hodet.

Etter halvannen times gåtur ble det fantastisk godt selskap hos M.

Nattens drøm må skrives ut senere. IKEA rats er et stikkord. Det var ikke en rotte å se, men artig var det. IKEA, Meny, bonede gulv, Operaen, sklisokker, Magnum .45 og litt Las Vegas. Jeg mener å huske en liten affære fra A tale of Two Cities med noen strikkende damer også, men det er bare staffasje.

Det starter å bli lite grøt

Jeg er i hardtrening. Jeg liker ikke å gå rundt grøten, men er flink til det. Kanskje er det egenskap som heller bør dyrkes. Nei. Noen poetiske omskrivninger er lov, men en følelse er en følelse like så mye en spade er en spade. Kall en ting dets ekte navn.

I dag har jeg vært sint. Provosert. Uhyrlig frustrert over hvordan mitt arbeid saboteres av uforstandige sosialøkonomer. Det er som å snakke med en vegg. Kun fordreide ekko blir igjen.

Jeg er overbevist om at jeg gjør en hel del riktig i jobben min. Jeg er ikke særlig flink til å følge pålegg om stadig mer innfløkte omveier i arbeidet. Jeg får god respons for hvordan jeg behandler mine kunder. Jeg får en eller annen mellomleder inn på kontoret mitt for å be meg om å ikke reise kritikk i et offentlig rom, men ta det tjenestevei.

Gått av banen så sint jeg ble. Jeg er uendelig glad for at jeg ikke er ensom i min frustrasjon mot en leder som forsøker å kvele all kritikk via løpegutter, eller løpejenter som det er i dette tilfellet. Som aldri svarer skriftlig. Som holder all informasjon dekket til.

Heldigvis har jeg selv mer enn en mellomleder jeg stoler på. Min egen avdelingsleder er lett å lese, en åpen bok. Jeg kan se at hun ikke føler seg komfortabel. Jeg har til og med sett henne mer irritert i dag enn på mange mange år. På de samme tingene jeg har reagert på i dag.

Ingenting av dette er bra. Det eneste som er bra er at jeg føler at jeg har rett. At det ikke er det samme å spre dårlig energi som å våge å kritisere. At våre kunder ikke er tjent med at vi innad nikker og godtar at vår egen organisasjon sitter i et hjørne og slikker seg i skrittet.

Bakgrunnen for dagens sinne er at vi fikk en presentasjon i stedet for avdelingsmøte. -Hei, jeg er kontaktperson på overordnet nivå for dette tiltaket som er veldig spesielt og fullt av regler. En kollega av meg spurte om epostadressen hennes, slik at vi kunne vite hvor vi skulle henvende oss. -Nei, dere kontakter ikke meg. To av oss snøftet. Ved siden av meg ble det uttrykt at dette var nokså typisk og håpløst.

Å ikke klare å forstå at det føles rimelig idiotisk å bli presentert for en kontaktperson en ikke kan ta kontakt med er mer enn jeg klarer å holde inne. Det bare plumper ut et snøft, som av en smakløs vits. Senere på dagen kom lokal kontaktperson, og nå sidelengs sjef, inn på kontoret mitt og lurte på hvordan jeg kunne være så negativ. Det var ikke et åpent spørsmål.

Min side av saken er at situasjonen i seg selv var ubetydelig men symptomatisk for stadig innførsel av skiller og hindre i effektiv og utviklende kommunikasjon. Hennes side av saken er at vi alltid har vært et byråkratisk hierarki og at ingenting har endret seg. Hun lurte på om grunnen til at jeg var sånn i dag er at jeg er del av KF-prosjektet innen mitt fagfelt. KF står for kontinuerlig forbedring, LEAN-metodikk.

Det var nær jeg klikka i vinkel og hev henne ut av kontoret mitt. Det jeg sa, som jeg aldri har sagt til noen kollega før er: Vi er sterkt uenige om dette, og det er greit. Nå må jeg gjøre jobben min. Jeg var varm i en time etterpå.

Den grøten vasser jeg rett gjennom, uten tvil. Uten anger. Etterpå er jeg i stand til å nyte en bolle grøt jeg ennå ikke vet hvordan jeg skal spise.

Lagerplass

Mens jeg ser et program om ny solcelleteknologi starter jeg å tenke på batterier. Jeg tenker oftest på energi som noe vi må skape eller fange, men det er kritisk å kunne lagre den. Regner det lite er det godt å ha en dam med regnet fra i går. Det er år 2010. Vi forstår fortsatt ikke hvordan vi skal kunne lagre solenergi på noen effektiv måte.

Vi må lagre energi fordi tilgangen til energi ikke samspiller med behovet for energi, lokalt og over tid for systemet som hele. Det siste er litt vesentlig. Ressurser er endelige. Energi kan ganske lett flyttes fra ett sted til et annet, men det blir aldri mer av den.

Hvordan virker et batteri? Spør noen andre. Slik jeg ser på et batteri er det lagring av energi i en form vi forstår å benytte oss av. Et batteri som lagrer elektrisitet er mest relevant videre i min lille nerding.

Til syvende og sist er Solen vår største leverandør av energi, her vi holder til. Vi har olje i bakken, som til og med vil bli fornyet dersom en gir systemet lang nok tid. Vi har passe med sol til at klimaet er innenfor hva vi takler. Det går litt opp og ned med tiden, men som menneske foretrekker jeg å forholde meg til horisonter jeg kan se.

Jeg trenger energi like mye som min neste. Hva jeg foretrekker er en sak, hva jeg faktisk har behov for et annet. Jeg, med andre, ønsker å kunne utvikle vårt nytelsespotensiale. Greit nok, den største nytelsen jeg vet om kommer ikke ut av stikkontakten, men det er enklere å skrive om elektrisitet enn kroppsvarme. All nytelse kommer i pakket energi.

Jorda er et stort batteri. Det er tanken jeg startet med. Det er ikke nødvendig å takle klimadiskusjonen for å finne frem til noe svar på hvorfor det er så viktig å holde et lokalt system relativt stabilt og i stand til å lagre eller kvitte seg med den energien det ikke forbruker. Jorda har et lite tilleggsproblem i forhold til andre planeter vi vet om. Vi bor her rett og slett. At vi bor her gjør at det er lite ønskelig å utnytte Jordas potensiale som batteri fullt ut.

Mekanismene i jordas opptak og utveksling av energi er komplekst, men det virker. Jorda kan ta opp uhorvelige mengder energi. Det er bare en liten del av energien fra solstrålene som treffer oss som blir tatt opp i systemet. Jorda er nesten selvgående, men trenger en tilførsel av energi for å opprettholde aktivitet i systemet.

Greit, så skal jeg skrive videre om batterier senere. Dette blir for tørt nå. Enkelt og greit: Hva må et batteri være for å være så effektivt og stabilt som mulig?

Golf og andre tildragelser

På kommoden sto en liten eske Titleist golfballer. Med bøkene The complete idiot's guide to golf og The Complete Idiot's Guide to Amazing Sex stående ved siden av hverandre i bokhylla har du tatt et standpunkt.

Jeg er ikke så opptatt av golf. Jeg tenker ikke mer på betydningen av plasseringen enn jeg gjør på hvorfor vann kommer som snø. Det finnes noen prosesser, men det er langt enklere å bare godta det. Det er ikke noen stor sak. Interessant, verdt å forfølge, men konsekvensene er langt mer fremmed enn årsakene eller mangelen på sådan.

I dag sitter jeg i sukkerbakrus. For en som ikke er vant til å spise så mye sukkertøy var gårsdagen som å dra på Plata, kjøpe en neve smådrops i ulike farger og svelge dem i et jafs. Vondt i hodet, lemster, varm, lyst på mer sukker. Niks, får ikke noe her! Slutt, utsolgt for godteri.

I forigårs drømte jeg at en bil kjørte over meg med eneste konsekvens at jeg fikk pikkdekkmønster i panna.

En venninne av meg fortalte hvordan hennes venninne i helgen hadde røsket en fremmed kar inn fra gata til nachspiel. Min venninne våknet i morges med samme fyr hos seg, forelsket. Ufattelig.

Enkelt mellomspill

Det er så som så med inspirasjonen om dagen. Det kommer tilbake. I mellomtiden vil jeg bare si at det jeg forsøkte å si her om dagen er: Jeg takler ikke mennesker som mener det bare finnes én løsning og bare én måte å oppnå et mål. Skjerpings. Mennesker er ikke pappesker som uten omsyn kan stables rundt og fylles med hva som helst. Det er ikke å trykke på en knapp og forvente at det virker.

Det er langt morsommere å søke reelle endringer.

I dag har jeg hatt en lang veiledningssamtale. Nå har det blitt oppfølging hver tredje uke ca i det siste. Grunnen at det er mulig og ønskelig er at det foregår uhyrlig god kommunikasjon i en kritisk fase. Jeg sitter ikke med noen løsninger, men kan til tider være ganske flink til å stille spørsmål, bite meg fast i rotasjonspunkter. Så må jeg passe på at ikke atmosfæren blir for slakk. Jada jada. Stille krav og slikt. Prrt.