Det handler om alt fra kjærlighet til å evnen å finne veien. En venninne ga meg en link til Vimeo som handler om en nye måte å lage digitale bøker på, Ideo. Kort fortalt blir en tekst man leser forsterket med tilleggsinfo plukket ut fra modeller om hva som har hatt størst gjennomslagskraft, for å gi et klarere bilde av et emne.
Jeg tenkte at dette er omtrent som en diskusjon omkring hva som er bra TV. Produksjonsselskaper og reklameselgere kan argumentere med at dette og dette vil være en suksess, da dette er noe som har vist seg å lykkes før. Formater utvikler seg, men en sitcom er en sitcom.
I går leste jeg en artikkel i New Scientist om en ny app hvor hele poenget er å fjerne noe av forutsigbarheten ved GPS. Ved å blindt følge GPSen går man den samme veien fra a til b hver eneste gang. I en ny by vil man oppleve akkurat det samme som tusen andre har opplevd før og vil oppleve igjen. Det tilfeldige forsvinner, bakgaten med det bemerkelsesverdige treet eller den rare butikken forblir uoppdaget.
En ny trend innenfor medierådgivning er neuromarketing, hvor forskning innen kartlegging av nevrologiske reaksjoner på stimuli søker å finne hva som er den perfekte salgsreklame, trailer, oppbygning av en historie. Ved fMRI finner en ut om et publikum reagerer på denne scenen eller denne. Slik håper man å finne "salgs-knappen" - å kunne forutse og dermed lage en målrettet reklame vi ikke kan motstå. Bare må, bare må ha det.
Jo nærmere en kommer utopien om forutsigbar respons, jo nærmere er en hverdag hvor vi ikke stoler på våre egne ressurser. Vi bli ikke dummere, bare mer avhengig av at noe utenfor oss selv gjør sterke anbefalinger om hvordan vi skal handle.
Jeg husker knapt et telefonnummer i hodet lenger. Derimot kan jeg enkelt finne nord uten å ha noen GPS. Noen ganger tenker jeg -Herregud, gi meg en pris i geiter, så blir dette avgjort her og nå. Alt annet enn denne rådvillheten. Er det bra nok, er dette riktig vei, finnes det noe annet som er bedre?
