Det er på tide å tenke litt høyt igjen. Lenge siden sist. Alt er ok, for all del, mye moro.
Det er nå likevel slik jeg er, at jeg må tenke høyt for å gjøre ting kanskje litt klarere.
I natt for eksempel. Jeg drømte en lang drøm om at jeg var i London og havnet skikkelig utpå. Ikke det at jeg ble full eller noe slikt, men alt tydet på at jeg hadde litt innabords. Det var relativt vanskelig å finne tilbake til hotellet.
Jeg var på disko, fisket i Thames, satt i en park og røkte. Jeg kikket på mennesker som gikk, danset, gråt og lo. Gangtunneler med grafitti, gamle damer med irriterende små hunder. Stemningen var rød, mørk og på vei hjem. Lydsporet var dramatisk og vel regissert. Hadde jeg kunnet nynne den, ville jeg vært en rik komponist.
På vei til hotellet droppet jeg innom en bar eller tre og klønet feil vei hele tiden. Ikke hit mot hotellet, men et eller annet sted i nærheten er det vel. I mellomtiden var det mange interessante småbarer og kiosker. Der stod også en kollega som jeg absolutt ikke ville møte.
"Faen, jeg vil ha brød!", skrek ei (åpenbart) norsk jente. Jeg trodde hun var forbannet fordi bakeren ennå ikke var åpen. Hun ble overrasket over at jeg hilste god morgen på norsk og ga meg et nuss. Loffhode, vi lar henne passere.
Vel tilbake på hotellet droppet virkeligheten meg i hodet og det viste seg at jeg var på en viktig konferanse med jobben. Heldigvis hadde jeg dressen fortsatt på meg og kom akkurat tidsnok til heisen med sjefen og en gravid kollega. Uheldigvis luktet jeg svett tennisspiller med et lite sniff av sprit. Litt vanskelig for min bollete kollega, men hun la slett mine for spill.
Jeg snek meg ut av konferansesalen - det vil si jeg sparket borti både mager, hoder og tråkket på mange ømme tær. I heisen våknet jeg av at musikken var så helt inni helvete irriterende.
Ikke nødvendigvis den beste starten på en uke, men det går seg til.
