Sauer

Jeg tok frem kameraet mitt og overførte bilder fra de siste dagene. Jepp, jeg tok bilder av sauer i ettermiddagssol for noen dager siden. På en fremmed kafé hørte jeg dagen etter fra nabobordet at ja, sauer har hale og at det er en fettklump. Noen sauer har enorme haler, tilpasset karrige forhold, for som kamelen å ha et vannreserve.

Jeg visste at sauer har hale. De har ikke alltid fått beholde den. Inntil når husker jeg ikke, men her i Norge kappet vi halene av dem allerede som lam. Inntil når er ikke lenge siden. Slutten av 80-tallet? Jeg blir litt lamslått av tanken. Tenk om kamelen hadde blitt husdyr her i Norge og hvor rare de ville sett ut. Det blir ikke en hest selv om du kapper av den kuplene.

En lærer noe nytt hver dag. Kanskje jeg skulle ha fulgt med litt mer i naturfag så hadde jeg fått med meg denne kunnskapen langt tidligere.

Barnlig miskun

Jeg misunner barnets umiddelbarhet. Det å ta opp en pensel, dyppe den raskt i farge og male uten et øyeblikks nølen. Barmhjertighet er å se i nåde, uten noen inngripen av sensur eller baktanke.

Vår sosialisering, fra mors bryst (eventuelt tåteflasken) til våre første møter med andre enn den som alltid har vært der, til å skape vår identitet - alt kan bidra til å forskyve det umiddelbare eller gjøre det til altoppslukende.

Jeg tror på det å ha en hobby, noe vi tillater oss å være umiddelbare i. Få av oss er flinke i alt. Det blir mer å tenke - hvilken pensel skal jeg ta opp for å ikke nøle ved fargen.

Interaksjonsdesigner. En kraftfull yrkestittel. Er det disse som bestemmer over hvordan vi skal oppføre oss i møtet med kunnskap rett over horisonten, eller er det disse som forsøker å forstå oss og legge verden til rette? Uansett fikk det meg til å tenke på barnets umiddelbarhet.

Vi bærer med oss en hel skog av kunnskapens trær. Vi vandrer rundt og har vanskelig for å beskrive skogen for bare trær. For å kunne fungere i noenlunde samtidighet med våre samtidige kan vi ikke stoppe og analysere hver eneste lille tanke vi har, hvert eneste spørsmål vi får. Det er langt enklere, og uunngåelig, å bare handle instinktivt.

En diskusjon rundt instinkt er vanskelig. Jeg ønsker å kalle alle handlinger vi utfører uavhengig av et rasjonelt øyeblikk for instinkt. Et skille mellom instinkt og rasjonalitet må til. For meg er rasjonalitet en overveid handling eller konklusjon, uavhengig av om den er korrekt i noen som helst betydning av ordet. Vi kan være så rasjonelle vi bare vil men kan likevel ta så uhyrlig feil. Verden kan godt være flat den, enn så lenge det ikke har noen særlig praktisk betydning i hverdagen.

Når vi lykkes med å gripe det umiddelbare ved overveide handlinger, er det kunst, kjærlighet, barmhjertighet. Men ikke uskyld. Den finnes ikke.

Sekretærens historie

Hvor langt tilbake har sekretærer eksistert? For meg er en sekretær en som skriver kongens historie. Fra den usle saksbehandler til den edle skald. Snorre Sturlason skriver sine kongers historie og er først blant likemenn. Som historieforteller var han kongen over sekretærer. I steinalderen, hvem var det da som tok på seg rollen å huske ting og ha en viss autoritet på et eller annet fagfelt, men ikke være leder?

Vitenskapens historie ble ikke først skrevet av vitenskapsmennene, ble den vel? Til og med Aristoteles hadde vel en eller annen sekretær?

Steinaldermennesker trengte reisebøker like mye som de trengte trillebår. En viss arbeidsfordeling utviklet seg vel basert på ferdigheter uttrykt gjennom kroppen, det er klart. Om det så var en god nese for neper eller et godt håndlag med mammuter. Når vikingalderen kom var skalden en som ikke passet inn til å transkribere latinske tekster. En opprører, men like fullt en sekretær og nåde om det var versefeil.

Jeg tror samfunnet helt siden steinalderen, helt siden vår biologiske fødsel har strevet etter å fordele de minst fysisk begavede til sekretærarbeid. Nå er selvsagt ikke det sant, men tenk om steinalderen hadde hatt våre bedrifters struktur? Avdeling for mammutjakt, Avdeling for våpen, verktøy og spisekar, Avdeling for matforsøk og gift, Avdeling for fysiopsykologi.

Det at avdeling for mammutjakt ble så spesialisert hadde selvsagt noe å gjøre med stor turnover i saksbehandlerleddet grunnet nedtrampinger. Fremfor tilrettelegging av arbeidsplassen ble kvalifikasjonskravene og smertetoleransen stadig større.

Det kan også være at sekretæren utviklet seg fra de som ikke hadde mage for mammutblod. Eller fra de som måtte beskyttes fordi deres tanker var verdifulle. Eller de som søkte systemer utenfor mammutens posisjon i forhold til første klippekant. Når en først starter å tenke fremfor å bare uttrykke seg med kroppen, skjer det alvorlig mye rart.

Sekretærer i dag finnes i alle typer. Fra den strategiske til den servile til den nysgjerrige til den med ønske om å gjøre noe annet men som syns det passer enn så lenge. Det har blitt valg innenfor det å være en som hever sin sjekk ved å bruke lite annet enn øyne, øre, fingre og hjerne. En sekretær kan notere ned nye forsøk med jaktforsøk, men er ingen jeger.

Et øyeblikk å forstå, en livsalder å forklare. Når jeg var liten levde jeg med forbilder om at hardt arbeid lønner seg, at lykken kan nås med hardt arbeid. Det er vanskelig å sammenligne dagens samfunn med steinalderen. Vi gjør ting i hverdagen som en steinaldermann aldri ville kunne fatte betydningen av. Hadde en mammut kommet gjennom kontorene våre, ville vi neppe visst hva vi skulle gjøre annet enn å overreagere og tilkalle vernetjenesten.

Det er selvsagt ingenting sant ved at sekretæren er den minst fysisk begavede. Det er bare den som får minst muligheter til å bruke kroppen i arbeid.

I dag er det en ny bevegelse av friskluft og friluft opp i trærne sykle på jobben mens en kjører ned barn. Det er noe anstrengt med det hele. Hvorfor i all verden skal jeg sitte å skuffe bokstaver hvis jeg uansett er trygg? Eller, jeg må ut i skogen eller så blir jeg gal.

Det kan godt hende at vi er i en ny evolusjonsfase, hvor vi utvikler strukturer som fullstendig er fjernet fra våre fysiske minner. Jeg er helt sikker på at det vokser opp de i dag som aldri har tatt i en hammer. Ikke bare det at fordelingen mellom hvem som er sjef og hvem som er sekretær teknisk sett er snudd på hodet i det lederen oftest er den med dårligst kunnskap om teknokratiets vesen.

Ja til anarki. Sekretærenes dag.

Bang!

Noen ganger. Noen ganger forstår jeg mindre. Det er selvfølgelig ikke mening i alt som skjer, og jeg må bli flinkere til å ikke se så mye mening i alt, men et eller annet sted er det en grense. Jeg tror den er passert. Fremmed land er å spore.

Når en står og ser utover fremmed land er det  litt enklere å se hva som er annerledes enn hjemme. En legger merke til det gjenkjennelige i det fremmede, snarere enn det fremmede i det kjente.

Noen ganger er bare alt fremmed. Jeg blir grenseløst nysgjerrig.

En av verdens største saltsletter ligger i Botswana. I Makgadikgadi Pan nasjonalpark finnes øya Kubu, en granittklippe uten særlig mye mer vegetasjon enn noen gigantiske baobabtrær. Fra alle steder slik kunnskap kan komme fra, kom det fra en reprise av Top Gear.

De tre herrer, ved sin småsyrlige manér, kjøpte bruktbiler på grensen til Zimbabwe og kjørte tvers over landet. Saltslettene var noe av det vanskeligste å komme gjennom, men øya i midten var et fantastisk vakkert omen om en videre god tur. En solnedgang som ikke bør beskrives som annet enn gylden. En natt med sodiumgul måne, av alt støvet fra saltslettene.

Ingen av de tre valgte bilene gjorde det særlig bra offroad. Straffebilen, den de måtte kjøre dersom deres respektive sluttet å fungere, var en boble. Den tuslet diskret etter og tok turen som en hver annen dag.

Et øyeblikk av evighet

- Så sto jeg og holdt en fugl! Hjertet dens slo med 200 varme slag i minuttet, og gjett hvem andre som fikk puls? Jeg sto der forvirret og nervøs mens hjertet hamret i mitt eget bryst. Jeg visste vel ikke hva jeg gjorde! Men jeg har jo sett naturprogrammer og tror at jeg vet litt om hvordan de gjør det.

Jeg holdt fuglen i hendene med to fingre rundt hvert ben mens den varme kroppen lå i hendene mine og skalv. Duras, som knapt har tatt i et kamera, tok opp gigantkameraet til Audun for å ta bilde av meg som kysset fuglen. Han så forelsket på meg i et lite sekunds drømmebilde. Det var magisk!

Et døgn etter at jeg hører historien står jeg selv med magi mellom fingrene, i hvert åndedrett, hver bølge av bevegelse som får hjertet til å hamre sterke, rolige slag. Evighet eksisterer i de få øyeblikk, timesvis av glede i et skarve sekund.

- Jeg fikk så dårlig samvittighet for fuglen som hadde fløyet inn i hytta og krasjet i vinduet gang på gang. Nå lå den i hendene mine, like vettskremt som jeg følte meg. Jeg måtte få den ut slik at den kunne fly igjen. Deretter tenkte jeg, men Duras skulle gått nærmere med kameraet, slik at det ble et bra bilde!

Av motsetningen i de siste sentimentene lo jeg høyt da jeg hørte historien. Først bekymret for at hun ikke var rask nok med å hjelpe fuglen raskt den siste veien. Deretter litt angerfull fordi bildene ikke blir bra nok. For henne spiller det neppe noen stor rolle, men så fint om også andre ser det! Deler gleden.

Selv gikk det hundre og én tanke gjennom hodet i det øyeblikket måtte legges ned i en skuff for kanskje å åpnes senere. Digre tanker og små tanker, hulter til bulter. Lekfullt og gledelig. En fantastisk dag. Om jeg kunne gjort noe annerledes? Helt sikkert, men som det var er det jeg har og evig glad. Føttene mine danser lett i tro på gjensyn.

Hva slags fugl var det?
- en liten brun en, sa brura.

Der avviker våre historier. Radikalt.

Å riste

Hunden Kiki har en morsom vane. Nå sommervarmen elsker hun å bade, hvilket hun også gjorde, med små klynk av velvære, mens vi sto og så på. Når hun hadde badet og kom opp igjen var hun dyvåt i all sin tykke pels. Først når hun står ved siden av eier og meg rister hun seg i en tunnel av feite dråper.

Det gikk ikke å riste av seg alene. Denne besynderlige vanen går utover omgivelsene, men så går en ikke i semsket skinn på hyttetur heller. Vennskap i fred og krig, kledd til sol og regn.

Det er vanskelig å lufte fra seg enkelte ting uten å ha noen som kan nikke anerkjennende, gi motbør, nyte eller forakte sine handlinger og ord. Det er godt at noen er tilstede.

På veien

En god venn av meg har en innebygget refleks hva angår alle fiksjoner som er navngitt med noe inneholdende Road. Umiddelbart kommer det mørk skepsis hvis slikt blir nevnt. Det er en veldig interessant reaksjon som minner meg litt om et menneske jeg har møtt hvor en på forhånd ble advart mot å si tallet 12, da hun da angivelig fikk en sterk trang til å ville vaske.

Jeg har lest The Road av McCormac, og likte den. Min venn kommer aldri til å lese den og det er helt greit. En kan ikke dømme et menneske på bakgrunn av motstand mot forfattere. Det er uskyldig moro som ikke sier noe som helst. Selv har jeg sterke antipatier mot opptil flere forfattere, og ekte mennesker. Ingen av menneskene trenger å være dårlige for andre, men jeg forbeholder meg retten til å reagere med magen.

Man trenger ikke være postmodernist for å innse at virkeligheten kun er tilgjengelig via tolkning. Det er anstrengende å forholde seg til omverdenen  som fri for tolkning eller å hele tiden være objektive i møte med alt vi opplever. Det er langt mer tilfredsstillende, nødvendig til og med, å ha forutintatte meninger og holdninger hvorpå vi setter det nye i relasjon med det gamle. Vi kan ikke fungere uten en forventningshorisont, reflekser, biologi.

Å frigjøre seg fra sine holdninger er vanskelig. Ja, vi er alle forvirret og fulle av usikkerhet og motsetninger i våre meninger, men i hverdagen skyver vi det så mye til siden som vi kan. Det er få forunt å ha sjelsettende oppvåkninger hver gang vekkerklokken ringer. Det kreves mer. Det er på tide å ha et gjensyn med en av mine favorittbøker.

The second day everything came to me, EVERYTHING I'd ever done or known or read or heard of or conjectured came back to me and rearranged itself in my mind in a brand-new logical way and because I could think of nothing else in the interior concerns of holding and catering to the amazement and gratitude I felt, I kept saying, "yes, yes, yes, yes." Not loud.

- On the Road, Jack Kerouac

Det jeg liker med boken fra 1955 er dens tidløse beskrivelse av frenetisk livslyst i møte med en noe undertrykkende kultur som er i oppbrytning. Desperasjonen til det bestående blir avslørt som forsvarsmekanismer. Boken er jazz. Det er på tide å lese den igjen.

Sensommer

Det har regnet mye i dag. Syndig mye regn i strie strømmer over sensommerens kornduft. Det er fuktig. Melkevite av dugg slipper vinduene lyset inn i striper. Skyene ligger beskyttende rundt kirka nede i dalen. Myke bomullsdotter med trær stikkende opp som q-tips her og der. Solen lager kåte virvler av damp over bygg, hvete og havreåkre.

Det er ingen vits i å banke esler rundt grøten. Dagen har blitt i stadig bedring.

Léon

I kveld har jeg hatt et hyggelig gjensyn med Leon av Luc Besson, fra 1994. Natalie Portman som Mathilda gjorde sin karriere fra denne filmen -  ung, uskyldsren og vakker. Det er ingen tvil om at filmen leker med seksuelle overtoner mellom en Lolita og hennes verge.

Jean Reno som rengjøreren Léon er en innelukket analfabet under beskyttelse av og i arbeid gjennom New Yorks italienske mafia. Han er nær obsessiv kompulsiv i sin adferd, anonym og med traumer han ikke vil snakke om. En perfekt leiemorder. Stille og dødelig med sitt paranoide  forhold til nærhetens mange grader.

DEA-agenten Stansfield, en pilleknaskende og uhyrlig Gary Oldman er ansvarlig for å bringe den mishandlede Mathilda og Léon sammen. Han nynner Beethoven, kommer med smånedsettende kommentarer om Mozart og er i det hele usedvanlig skremmende.

Filmen er vakker, brutal, øm og humoristisk. Luc Besson har laget flere filmer som spiller på møtet mellom den brutalt avstumpede antihelten og dødelig skjønnhet. En av de få som også har klart overgangen fra nasjonal film i Frankrike til internasjonal suksess fra Hollywood. Mine favoritter er nok Subway med Christophe Lambert og Isabelle Adjani, The Big Blue, The Fifth Element med Gary Oldman, Bruce Willis og Milla Jovovich. Filmene står den dag i dag.

- Is life always this hard or is it just when you are a kid?
- It's always like this.

Jeg vil anbefale alle nevnte filmer. Nær obligatoriske dersom du har sans for visuelt sterke filmer som trekker på alt hva filmhistorien har å by på av sans for detaljer og fortellerteknisk håndverk. Luc Besson er en forfatter som lar historien skinne i all sin prakt.

På en annen note har det vært en absurd dag. Spøkelser dukker opp, spøkelser gjemmer seg. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av motsatsen mellom å være modig og feig. Jeg misliker sterkt at noen bryter sine løfter. Jeg har stor respekt for de som tør brenne for sin pasjon.

No women, no children. Utover det er visst alt tillat.

Koloni

Hankø Bad og Kystsanatorium ble startet i 1877. Der tilbød de blant annet kolde avrivninger, varme gjørmebad, elektriske bad, massasje med brennmaneter, overdreven crocket og heftige diskusjoner omkring bruk av badedrakt eller ikke.

Georg Apenes, en av de stolte innbyggerne på denne bilfrie øya, har skrevet en veldig fin bok om Hankøs historie. Av andre berømtheter på øya kan nevnes Harriet Backer (malerinnen fra 1800-tallet og hennes slektning som per i dag er berømt mosaikkunstner), brødrene Zwart, blant andre livsnytere.

Jeg kom nettopp hjem fra noen dager på denne bilfrie øya. Ja, det er ikke til å unngå at jeg føler meg priviligert som har hatt mulighet til å være på en bilfri øy i godt vær. Interessante diskusjoner med kunstnere, barn og andre tilfeldige. Selvfølgelig har jeg lest en bok. Slappet av i hengekøye. Badet. Gått tur og tatt bilder. Overrumplet til å lage mat til fire voksne og to barn. Plukket flyvemaur. Sett dådyr, grevling, havørn, mink. Sittet på natten og hørt på lyden av feststemte mennesker og gresshopper.

Note to self: Campari er ikke tørstedrikke.

Forøvrig har jeg våknet torturerende tidlig. Lørdag sto jeg opp før fem. Det hadde seg nå engang slik at mine drømmer ikke var av noen særlig søvndyssende eller lykkelig karakter. Jeg sto heller opp og fokuserte på en gåtur med tilhørende utfokusering bak kameraet i en varm soloppgang.

Sommeren er her fortsatt.

Innbytter

På tur i dag kom vi over denne lille tassen, sittende alene på en benk. Han sitter og smiler håpefullt, men hvem vet om noen finner ham igjen. Jeg håper det.

Det sies at når man faller av, skal en raskt opp på hesten igjen. Likefullt, hvis hesten har knekt et bein i prosessen, er det vel greit å la ham få hvile litt. Ikke noe vakkert bilde, men ingen dyr ble skadet i fremstillingen av det.

I mellomtiden drar jeg til internettfri sone for noen dager.

August

I morges danset to rådyr rundt i yr dans på gressenga nedenfor her jeg bor. Naturen er i sving. Fint for den.

Været startet ujevnt, men over 20 grader og etter hvert varm, mør sol. Etter en tur i skogen og litt husarbeid, syklet jeg meg en tur og badet. Slettes ikke verst å kaste kroppen uti et stille vann.

Og i natt tuter ugla.

Bolle

Kjemikere, ta dere ei bolle. Har dere tenkt over hvor vanskelig dere egentlig gjør våre liv? Sitte der og kødde rundt med feromoner og smøreost.

Her møter en et menneske som er på alle måter bra, så er det liksom noen som skal bestemme at kjemien ikke stemmer? Hva er det for noe liksom?

Brått har jeg en følelse av å ha mistet råderetten over min egen kropp og sjel. At det er noen andre, en tredjepart som ved sitt mindre elegante håndverk forhindrer oss fra å komme nærmere.
Er det slik?

På den annen side, hvorfor skal det utstråle lykke fra mennesker vi via fornuften er forhindret fra å bli ett med? Det skulle da ikke være nødvendig å føle glødende hud fra hvem som helst eller ingen. Litt mer forutsigbarhet hadde vært kjekt.

Nei.

Til syvende og sist er det å leve et liv. Usikkerhet, sikkerhet og en mør sjel blandet i passe forhold, sakte sydende over åpen flamme.

Nattfall

Vil du ha meg
ta meg
vil du gje deg
te deg