Hverdag

I en dagdrøm vandrer vi side ved side over viddene, lar øynene hvile i uendeligheten. Neste mål står som reisen selv. Øyeblikket der tid ikke er annet enn rytmen av pulsens hammerslag. Der ord ikke trengs.

Hverdagen som fest. Hva skal det være? Alle disse hyggelige rutinene som en bygger i ensomhet men ønsker å dele med noen. Lage mat. Lese seg bort i en bok og lese en setning høyt. Et blikk. Tilfredshet i å være komfortabel.

En venn, en spennende venn som får deg til å være bedre sammen enn alene. En venn, som kjenner deg så godt at du går naken selv med klær. En venn, som forstår. En venn, uredd for en diskusjon. Som våger si i fra. Som takler at alt ikke er perfekt og forventer det samme av deg.

Som kryper inntil deg og hvisker god natt.

You're innocent when you dream

Tom Waits får sagt det. Henrik Ibsen skrev i Vildanden de beryktede ord: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme. Jeg er langt mer optimistisk av meg. Ta livsløgnen fra meg og du gjør meg til et lettet menneske.

Jeg har drømmer som suser i sivet. Jeg tror på drømmer, på nødvendigheten av å følge dem. Det kan tross alt være en bøtte med honning i andre enden av den smale stil. Det er mulig jeg nå, etter å ha kommet frem til en lysning i skogen hvor det bare er helt tomt, er noe flau over å ha løpt hele veien. Samtidig virker det ikke som om noen har skadet seg på veien, og det er jo bra.

Forøvrig har det vært en fin helg. Kyllingjakt på Akershus slott i går og fotojakt på Gründerløkka i dag. Det ble da noe, selv om den fuktige kulda gikk gjennom marg og ben. Godt selskap. Vel hjemme igjen søker jeg selskap av god musikk og endelig den etterlengtede whisky. Får slå meg på flaska tenkte jeg. Alle må jo ha en hobby.

23:50 - ugla nedi skogholtet uler. Veldig glad for det. Jeg var redd for at den hadde flytta når de sagde ned nær alle trærne i fjor. Det er også et sikkert vårtegn.

Dramaking

Da jeg var fire år gammel brant huset vårt mens vi var i svømmehallen. Kaninen Kalle, som søsteren min hadde laget til meg, døde en smertefull død. Jeg husker glasset på soverommet i andre etasje eksplodere, mens jeg sto utenfor og hylte etter Kalle.

Kanskje er det også slik jeg tenderer å føle når jeg ser et ønske slå sprekker. Er det ikke det ene, så er det det andre. Samtidig, for å være løsningsdyktig, som jeg er, må en ha sans for å identifisere problemer. Eller utfordringer som blanke køllehoder alltid omtaler det som.

Rar sak - samtidig som jeg er vant til å takle det aller meste av sterke følelser, konflikter, liv og død, skygger og lys uten å røre på så mye som et øyenbryn - lar jeg meg også påvirke av de minste detaljer. Jeg er engasjert, la meg skrive det om til det.

Det har i det minste vært en engasjert uke, full av alt fra konflikt til sødmefylte tanker. Håpet og forpliktelsen består. Jeg er forpliktet til hva jeg føler. Om det ikke akkurat nå føles jordnært, er jeg så glad for innslaget av blå regnbuer at jeg gladelig slår alle rekorder i idioti for å komme nærmere.

Jeg er en sædcelle. Virre virre. Er det denne veien?