You're innocent when you dream

Tom Waits får sagt det. Henrik Ibsen skrev i Vildanden de beryktede ord: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme. Jeg er langt mer optimistisk av meg. Ta livsløgnen fra meg og du gjør meg til et lettet menneske.

Jeg har drømmer som suser i sivet. Jeg tror på drømmer, på nødvendigheten av å følge dem. Det kan tross alt være en bøtte med honning i andre enden av den smale stil. Det er mulig jeg nå, etter å ha kommet frem til en lysning i skogen hvor det bare er helt tomt, er noe flau over å ha løpt hele veien. Samtidig virker det ikke som om noen har skadet seg på veien, og det er jo bra.

Forøvrig har det vært en fin helg. Kyllingjakt på Akershus slott i går og fotojakt på Gründerløkka i dag. Det ble da noe, selv om den fuktige kulda gikk gjennom marg og ben. Godt selskap. Vel hjemme igjen søker jeg selskap av god musikk og endelig den etterlengtede whisky. Får slå meg på flaska tenkte jeg. Alle må jo ha en hobby.

23:50 - ugla nedi skogholtet uler. Veldig glad for det. Jeg var redd for at den hadde flytta når de sagde ned nær alle trærne i fjor. Det er også et sikkert vårtegn.

Sail on silver girl, sail on by

Jeg har i hele ettermiddag sunget Sail on silvergirl, walk me by. Hukommelsen er ikke allverden når det gjelder sangtekster. I slike stunder som nå er det lett å legge inn egen virkelighetsoppfatning, uten at jeg tror det er særlig grensepsykotisk.

Jeg er på festhumør etter å ha sett Crazy Heart med Jeff Bridges. En flaske med whisky hadde fått et hardt liv i kveld med meg i nærheten. Jeg er derimot midt i blant ukjente tanker og Polet er stengt. Jeg vandrer anonymt gjennom byen til bussen. Alle rundt meg er skygger på vei mot ukjente mål de ikke selv vet om. Føttene mine vil ikke helt tro på mitt mål og danser protest. De vil snu, gå til ungdomskilden. Det de ikke vet har de ikke vondt av og hodet presterer å undertrykke de fleste tanker om blå øyne, herlig latter, vidunderlige historier, gode venner og klar til fest. Her skal man hjem!

En tidligere venn fortalte meg i går om hvordan hun syns det blir lagt for mye tolkning i ord hun sier:
- Men, blir det ikke for mye for deg å komme hit når du skal på familieselskap hele kvelden og på fest etterpå?
Han oppfattet det som: nnn vil ikke at jeg skal komme.
Hun irriterte seg over dette, for det var jo ikke det hun sa. Jeg forsøkte ikke engang å si til henne at jeg kjente igjen hans følelse - for hvorfor kunne hun ikke bare sagt: Jeg vil bli utrolig glad og begeistret om du kommer til meg.

Det er ufattelig umulig å gå gjennom et liv uten å legge sidetolkninger av tvil i samtaler, særlig med de man ønsker noe av - en bekreftelse, en stadig fornyelse av en kontrakt ingen har skrevet under på eller vil vedkjenne seg. På den samme måte er det like lett å ta noe til inntekt som ikke er der, å falle for redselen mot å gi for mye rom til bekreftelse og forpliktelse. Å bare være ingenting, som Harald Sverdrup skrev om, er den mest fantastiske følelse. Den kan ikke være permanent eller bestandig, men flyktig og i stand til å smelte alle tigre. Å bare falle for hvert ord som blir ytret, ta alt i beste mening uten å forplikte, å la smilets stille orgasme nytes uten skyld.

Noen ganger dog, må også jeg ta valg om å ikke delta i hva jeg så gjerne vil være del av, enn så mye som ta et valg om å delta i noe jeg så gjerne vil unngå. At jeg i det hele tatt har et valg om dette får meg til å føle meg priviligert. Uten at jeg har glemt at jeg trengte hjelp til å finne valget.

I dag har jeg tenkt på

Patches of frogs remained floating on the path where it skirted the stream, but the breeze carried them over to the steep flanks of a nearby mountain.

Så leste jeg videre et par setninger. Plutselig merket jeg at noe var galt. Hva i all verden gjør frosker i denne boken? Haruki Murakami tegner selsomme bilder, men dette var litt ute. Konsentrasjonsevnen flyter litt, jeg merker det.

1. Kontormøte, faen faen faen 
2. Sandaler 
3. Sikkert en bra kar, men jeg liker ham overhodet ikke 
4. Lille C 
5. En god mann har to dager igjen på jobb 
6. Hvordan takle mangel på kontroll 
7. Norwegian Wood 
8. 6 er et perfekt tall 

Ny leder, o akk og vekk. Hvor er hodet hennes? Kontormøtet var ille nok det, der hun i hver eneste uttalelse klarer å hinte at dette tallet er det som er viktig, og dette må dere gjøre bedre. Lærenytten av å få en halvtimes gjennomløpning av pensjonsutregning var lik null - antatt det samme jeg får i alderspensjon hvis jeg fortsetter å irritere meg. Jeg må gi velvilje og ikke være passiv agressiv. Kremt. Jeg syns ikke stemningen var så ille - det var bare dørganes kjedelig og meningsløst å tilbringe over en time på nok et håpløst møte for møtets skyld.

Det er mye å være fornøyd over, men det er så mye usikkerhet forbundet med det. For eksempel sandaler. Jeg er gal, ja. Uansett, det er noe som umiddelbart fenget meg, og det er gjort. Det bringer meg fra to til tre. Faen heller, gå og vogg, du bringer huleboertanker i hodet mitt. Jeg er glad og frustrert på en gang og jeg ønsker ikke å ha huleboertanker. Jeg ønsker å være bare meg og nok med det. Jeg er fornøyd med å være meg. Jeg er fornøyd med at jeg på impuls kan være litt utover forventningen. Ingen klarer å ødelegge den kimen av lykke. Det er muligens litt tøffel å tenke sandal, men det kommer fra hjertet.

Hvordan skal en håndtere mangel på kontroll? Jeg syns det er et supervanskelig spørsmål. I går, må jeg innrømme, satt jeg og glante i tomme luften nær en time. Jeg kunne vært mer effektiv og ikke så bakpå, men det skjedde altså ikke. Det var nødvendig for meg å stirre i tomme luften. Eller så var det noe jeg ikke hadde noe valg i. Jeg kunne ikke velge å ha kontroll.

Når jeg eller enhver annen gjør som best en kan - jobber systematisk, er fullt og helt tilstede, tar en ting av gangen, får det unna - og likevel opplever at mengden arbeid er større når vi går enn når vi kommer? Hva skal en da tro om sine egne evner? Som påpekt - det hjelper ikke at noen sier at en er flink. Det er vanskelig å tro på. Kanskje vet en at en har jobbet bra, men det holder ikke. Folk rundt en synes å ikke enses.

Hva tror jeg om meg selv og min innsats? Det kunne vært bedre, helt sikkert. Det finnes ingen grenser for hvor mye lenger jeg kunne strukket meg. Derimot har jeg fra før av opplevelsen av at strikken har røket i det jeg har strukket meg for langt. Jeg vet at jeg må tillate meg selv å stirre ut i luften. Jeg takler det, tross dårlig samvittighet.

Jeg vet at jeg kan ha kontroll, men på bekostning av hva? Jeg vet at jeg kan mestre oppgavene og at jeg stort sett kan få bunken arbeid til å holde seg nokså stabil. Noen ganger derimot, tross gode intensjoner, godt arbeid og god kunnskap, nytter ingenting. Det er helt grunnleggende at jeg ikke KAN ha kontroll på alt. Nå, som jobben er slik, forsøker jeg å kompensere ved for eksempel å lese en strålende god bok.

Jeg ønsker å være der for lille C. Noen hun kan stole på. Likevel kan jeg ikke oppfylle hennes ønske om å være der hele tiden. Det er ikke et valg, men det er slik. Heller ikke i dag kunne jeg besøke henne, selv ikke for en kort time. Det gjør meg litt lei meg. Men, så kan jeg også tenke at jeg er en bonusvoksen, at jeg tross alt er mer enn ingenting. Jeg vet hun har det bra og jeg bringer noe ekstra inn i livet hennes. Jeg kan tenke på ansiktet hennes som lyser opp av glede når jeg kommer på besøk, fremfor skuffelsen som synes når jeg ikke kan være lenge.

Haruki Murakamis Norwegian Wood er en fantastisk bra bok. Stemningen flyter frem og tilbake gjennom karakterer som hver håndterer sitt mest intime på fascinerende ulike måter. Alle karakterer i boken bringes sammen av hovedpersonens søken etter å være seg selv, uten å distansere seg, uten å love mer enn han kan holde. Han distanserer seg, han står maktesløs ved å involvere seg dypt og inderlig.

Jeg har en vane å eselmerke bøker på de sidene jeg finner noe verd å forfølge eller som taler sterkt. Enkelte kapitler i Norwegian Wood er eselmerket til det meningsløse. Særlig liker jeg den komplett bananas Midori. Hun sier akkurat det som står i hodet hennes til en hver tid og befrir alle tanker om hemmeligheter som noe mørkt og skummelt. Hun, som alle, har hemmeligheter og sier ikke til en hver tid den fulle sannhet. Hun taler i en strøm av ville fantasier, forestillinger og pågåenhet som er mer ekte og umiddelbar enn en rettfrem beskrivelse av seg selv og sitt liv.

Jeg vil ikke bruke mer tid på å snakke om boken. Den er vakker, enkel og treffer meg midt i mellomgulvet.

Et perfekt tall er et tall som er ... whatever. Slå det opp på Wikipedia. Det er uansett ikke hva jeg har tenkt på. Måtte bare erstatte 8 med noe litt annet.

En ny dag

Jeg sitter her på ruinene av et våkent menneske, pakker meg inn i jazz og kravler meg mot en ny dag.

Jeg er tom for (digital)bilder uten mennesker og derfor må det bli en byvandring med det første. Lørdag eller søndag, dersom været ikke er helt på bærtur.

Forøvrig. Noen har beskyldt meg for å være fraværende i hodet. Det er korrekt, neste spørsmål. Jeg trenger å skrive om noe annet enn hva som gjemmer seg i krokene av mitt lille hode. Derfor utfordrer jeg deg, kjære leser (det er ikke mange, det er sikkert og visst) til å gi meg noen idéer. Gi meg noe som får blekket til å sprute av ekstatisk forvirring.

Jeg tror det skal fungere med tilbakemeldinger. Dersom du klikker på overskriften til innlegg skal det komme mulighet for kommentarer.

Nattspråk

Det er mye overraskende som har kommet frem i dagens organisering som lenge ikke har hatt oppe i dagen. Jeg må ærlig innrømme at det er bøker her som jeg heller ikke har lest - som Hélène Cixous' "Nattspråk". Den må stå på listen en stund til. Jeg leser ikke ting med så liten skrift sent om kvelden.

Makt er å kunne definere en sannhet - har jeg sagt. I hyllene står ord som med sin sannhet demonstrerer sin makt over meg, om de så er gjemt blant tusen tomme tønner. Tegninger jeg knapt kan huske å ha tegnet har nå sin egen plass. Barndommens tenner får bli der de er, sammen med medaljer som aldri har betydd særlig mye annet enn som ankre for gode minner.

En tankes nærvær er som en elskedes nærvær. Vi mener at vi aldri vil glemme denne tanken, og denne elskede vil aldri kunne bli oss likegyldig. Men ute av øye, ute av sinn! Den skjønneste tanke står i fare for å bli ugjenkallelig glemt hvis den ikke blir nedskrevet, og den elskede for å bli forlatt av oss hvis vi ikke gifter oss med henne.

Schopenhauer, Om det gode og det slette § 268

Jeg må le.

Lobotomi

Dagen starter med Donkeyboy, kaffe, snø utenfor vinduet. Spillelisten inneholder PJ Harvey, Tom Waits og øker med 70-talls afrikafunk. IKEA står og venter på meg.

Det ble ikke noe besøk i helgen. Prioriterer å endelig få på plass resten av bøkene, og noen flere tegneseriealbum - hurra - med ny bokhylle og sorteringsbokser. Jeg har litt flere fagbøker enn hva jeg trodde. At jeg har lest mesteparten er nesten litt småskremmende. Færre science fiction meter enn hva jeg håpet, men det er alltid mer tid å lese nye.

Stakkars norske forfattere, jeg har visst ikke sponset norsk litteratur i nevnbar grad. Hm, det er ikke så lett å finne et system jeg kan sortere etter. Alfabetisk etter forfattere blir helt merkelig, for da blir det alt fra skit som Ildefonso Falcones - Havets katedral (skulle vært brent på bokbål 8. mars) til William Faulkner ved siden av hverandre.

Veldig fornøyd med disse utfordringene. Nå skal jeg få brent inn alle CD-ene og legge dem på loftet.

En alenesøndag gjør seg bra. Mens jeg rydder tenker jeg på myke lepper, mens snøfnuggene utenfor daler ned og smelter i møtet med mitt overopphetede hode.

I natt jag drömde något som

Dette tok kaka. Fire drømmer på én natt. Første gang våknet jeg 01:20 med Led Zeppelins Stairway to Heaven dundrende i pannebrasken. Lurer til og med om det var Far Corporations versjon. De neste tre drømmene foregikk mer eller mindre i Drammen, av ALLE steder.

Hun og jeg har vært på campingtur i natt. Slo oss ned på toppen av noe som var en blanding av St.Hanshaugen og Stensparken. En fin benk i solnedgangen. Hun i fjellsko, tights, hvit kortermet skjorte og blomstrete pannebånd. Jeg i snowboots og sort t-skjorte. Det er godt mulig jeg hadde på meg Fjellrävenbuksa, men hvem vet hvor mye som utbroderes i minnet. Hennes blå øyne, myke smil og blomstrete pannebånd husker jeg godt med sikkerhet. Musefletter?

Litt etter jogget en hel del bekjente forbi. Jeg kan ikke si jeg enset det så veldig mye mer enn som skygger farende forbi, men hun kjente dem tydeligvis. En stoppet opp for å prate, mens han løp på stedet. Gymlærer Pedersen hadde løpt i forveien og snart kom lyden av pipa. Gymlærer Pedersen, tenkte jeg, er det sprit i sekken?

Det var helt klart viktig med en liten sprint før leggetid -for å myke opp kroppen, som hun sa i det hun spurtet avgårde og lokket med pekefingeren. Jeg så meg om, tenkte et sekund tilbake i tid og spratt avgårde i mine superflotte snowboots. Beina trommet avgårde, lett som en fjær.

Det lille løpet sluttet i bunnen av en kort bakke, rett nedenfor lekestativene. Der sto gymlærer Pedersen (merk, jeg har hatt en gymlærer Pedersen som sendte oss ut på løpetur mens han satt i garderoben og drakk øl), Pål - en venn av henne med brede skuldre og hodet høyt over de fleste andre, og to-tre andre karer i riktig så godt humør. Alle hadde et smil og det kom det heftig musikk fra alle kanter. Vi må løpe mer!

Vi spurtet opp bakken, jeg i mine snowboots - igjen må jeg nevne dem. Han er kjapp, sier noen bak meg. Vi møtes ved lekestativet - et slikt ment å gå armgang i - og bretter det sammen til en spiralmasse av stål i takt med musikken. O hoi, o hoi, o hoi. ved siden står tre av gatas tøffe bolere og måper.

Når politiet så kommer, er det bolerne som blir tatt med bort. En særdeles høy politimann knepper opp skjorta, stryker to fingre over en av muskelbuntenes svette rygg og sier mørkt og sonort: - Du blir her med meg du, mens han kjærtegner fløyta han har rundt halsen.

Hun og jeg går til sengs i campinghytta som har dukket opp. En veldig veldig liten hytte. Vi småprater litt mens smilene går trill rundt.

Litt senere - det er tidlig morgen og jeg har våkten før henne. Jeg må gå meg en tur. Jeg går ned til senteret av campingplassen for å se om jeg finner en do. Her er det en flott sandstrand og nybygd administrasjon med kiosk, dusjer og alt som skal til på en campingplass. Jeg må på toalettet, noe så veldig. Jeg går inn der det er bilde av en mann, men første gang er bom, dette er køen til kiosken. Neste - her er det dusjer. Neste - tror det er personalinngang, men det er umulig å vite, for det er så mange ganger som leder ingensteds mens hylende barn sprinter forbi med vannpistoler.

Toalettet, når jeg finner det, er bare forvirrende. Her står jeg med et pappbekken og fem-seks ulike stakeinnretninger og en maskin som tydeligvis forventer en kombinasjon av min innsats og disse verktøy. Jeg får nå på en eller annen måte gjort opp for meg og tatt meg et morgenbad.

I mellomtiden vet jeg at hun har våknet og at hun tenker på noe. Jeg må tilbake til hytta. Mobilen faller fra hverandre, men det er heldigvis ikke så krise.

Da våkner jeg, men Stairway to Heaven. Ikke må jeg på do heller. Bare helt forvirret og lattermild.

De neste drømmene er også noe absurde, men henger i det minste sammen seg i mellom.

Jeg har vært i medarbeidersamtale i natt, med to av avdelingslederne. De hadde noe vanskelig å drøfte med meg, men til syvende og sist handlet det om ikke-godkjent bijobb i påsken. "Hvordan er det å holde en hemmelighet?", hadde noen sendt som melding til en av min leder. Etter denne forvirringen ser mine avdelingsledere på hverandre og uttrykker fortrolig: "Vi har besluttet oss for å si opp".

Etter at påskejobben var kartlagt ok hoppet det til neste drøm. Hun skaffet meg et sted å sove i natt. En rød og hvit bygning ble det sagt. Det var litt anstrengende å komme seg dit, i og med at jeg hadde en ettårig oksekalv på slep. Jeg åpnet grinda til sletten som lå mellom meg og låven. Å nei, hester, tenkte jeg, de ser ikke ut til å like denne lille oksen.

Det var et slit å få slept med seg en pesende og snøftende oksekalv forbi en gjeng med halvagressive hester. What - er du dobermanokse? I låven var det ei ku som heller ikke likte oksen og styrtet ut i et langt mø. Hun derimot stod der og gjorde rommet varmt, fullt av mykt høy og sollys i striper inn fra høye vinduer.

Et rent mysterium hvorfor dette var et sovested, men det hadde visst noe med at huset var litt vanskelig tilgjengelig. Prospektet for tomta i Drammen beskrev eiendommen som "avgrensningsstomt" - midt mellom en motorvei og ei elv. Myrlendt i ene hjørnet var en underdrivelse, en meter vann i kjelleren var mer presist.

Deretter var jeg på kollokvie med både henne, et par kolleger og en venn eller to fra studiedagene, i en sørøstvendt villa oppe i høyden. Vi satt i et åpent kjøkken med god plass rundt et passelig høyt bord i lyst ubehandlet treverk. Det ble sagt kloke ord, selv om jeg bare husker blablabla, det var salater og ellers god mat.

I pausene, på terrassen for oss røykere, og vel unna døra - fikk jeg se at det sto en magnumflaske whisky i et vitrineskap. Vi snakker om en alvorlig stor flaske. Flasken hadde sorte og hvite småkuer på seg. Inne i flasken var en bunte sigarer - for at de skulle holde på røyksmaken.

Jeg er sliten i dag. Det var mye kino på en gang.

Telefon

Den norske telefonboksen ble fredet 19. juni 2007 i en avtale mellom Riksantikvaren og Telenor som sikrer rundt 100 av de da ca 400 eksisterende telefonboksene.

Telefonboksen Riks ble tegnet av arkitekten Georg Fredrik Fasting i 1932.

Jeg husker at søster var med i en populær hobby på tidlig 80-tall med å få så mange som mulig inn boksen som stod utenfor lensmannskontoret i hjembygda. 16 var et tall å slå. Jeg husker ikke om jeg ble stappet inn på toppen, liten som jeg var, eller om jeg bare sto utenfor og måpte i undring.

Uansett hadde jeg deler av mitt hjem i baksetet av ei boble, så jeg var godt vant. Det var trivelig å reise på tur over fjellet til Bergen og bare stirre ut av bakvinduet til en alltid hjemmekjær lyd.

Ordløst

Napalm gjennom sugerør

Det har gått mange dager. Mange dager siden jeg ble antastet av full politiansatt med hydroperoksidhår, litt slitt, med nokså slitne bryster under en litt syntetisk genser.

Enn så mye jeg verdsetter klarhet, er det litt skremmende og i nevnte tilfelle svært lite ønskelig, av nevnte grunner. Når jeg forsøker å forklare følelsen av å være skitten etterpå, er heller ikke en ultrajåle i klovnebukser rette personen å søke sympati hos. Han forsto rett og slett ikke. Han ville gjerne bli befølt på overkroppen, joda også mine brystvorter er følsomme, og det at det var en kvinne som rørte ved meg var nok ikke noe som han forstod som en krenkelse.

For all del, en bagatell. Episoden en fuktig og sen kveld har ikke etterlatt noen arr av noe slag. Men det har kanskje også noe med hva mine ord og mine handlinger kan gjøre med de jeg ønsker å gi oppmerksomhet. Jeg trodde fem dager uten kontakt ville gjøre ting klarere og mindre intenst, for min del. Jeg også kan være litt intens, litt tydelig litt fort. Skummel? Jeg er i hvert fall den ukjente.

Vi vet ofte hva vi har, og det vi har er lettere å forstå fremtiden i. Den ukjente, han kan få selv mindre optimale ting til å fremstå som en grønn eng full av muligheter. X-Factor, det er meg det.

Kjemi er ... komplisert. Jeg er ganske sikker på at jeg har ressurser til å lage et godt liv med et ganske stort tverrsnitt av befolkningen. Det er bare det at det er ytterst få som makter å få meg krible etter å slippe ressursene fri. Eller å rive klærne av. Noe er jo også ganske enkelt å forstå at man vil, tross alt.

I dag har jeg tenkt på

Fiat justitia ruat caelum - rettferd skje fyllest om så himmelen skulle falle. Et juridisk sitat, trolig først sagt av Gaius Calpurnios fra Piso i det han smidde sine renker mot keiser Nero. Det er lite trolig jeg har mye til felles med Gaius.

1. Drømmene jeg hadde i natt

2. Bilder
3. 70-tallet

4. Buddha

5. Dykking
6. Kvinnedagen

7. Håp

8. Sex

Punkt 8 er bare å sette som sløyfe rundt alt annet. Daglig foreteelse. For øvrig er ingen av de andre punktene i noen nødvendig kronologisk rekkefølge.

Hva angår 1, husker jeg ikke drømmen jeg hadde i natt, bare at det var to sekvenser. Den første hadde med vedkommende som også var med i drømmen jeg hadde natt til lørdag. Natt til lørdag drømte jeg at jeg gikk til fotobutikk for å se på kompaktkamera. Det må ha vært opphørssalg der. I hyllene lå fire par solbriller, noen glasskuler (turkisblå, rød med gull), noen stygge rammer og tre kameraer, alle Ixus. Hun gikk for å se på OnePieces. Mens jeg fikk forklart at denne modellen med vidvinkel til 4395,- var en ny modell uten batteri, prøvde hun OnePieces, inklusive ganglag. Hun måtte finne en som passet i både farge og modus.

I går printet jeg ut noen bilder. I dag har jeg sviktet ved å ikke være i stand til å lage en bildemontasje i avskjedsgave til tidligere sjef. Det er kanskje fordi jeg ikke er fullt ut engasjert i det og mer opptatt av andre ting i hodet nå.

"Jeg er like glad for at jeg ikke husker noe av 80-tallet." For meg født på 70-tallet er nok noe av det kjipe at jeg husker 80-tallet, inklusive Gro Harlem Bruntlands skjorter. Det er kanskje like greit å ikke huske 70-tallet. Hotpants har jeg ingenting i mot, helst røde - men, det er drøyt. Det er skikkelig drøyt. Røde hotpants og digre ovale solbriller, blomster i håret.

En kunde fortalte en historie i dag om hvordan han ble reddet av Buddha. Han gikk hjem, tok en snarvei gjennom bushen i et fremmed land. Han klarte å snuble i en betongkum og satt bom fast med det ene beinet. I et kvarter kjempet han, ropte etter hjelp og var på panikkstadiet. Så tenkte han: Hva ville Buddha gjort? Han roet ned situasjonen, tenkte seg godt om, og smått om sen fikk han løs beinet. Så slepte han seg til hotellet, hvor ti ansatte kom til rommet hans ved å følge blodsporet han etterlot seg.

Det var da jeg tenkte på dykking. Det er som Buddha skrev læreboken om hvordan håndtere en situasjon hvor man setter seg fast under vann. Jeg sa ikke det til kunden. Jeg sa heller ikke hvor vektløs og hvilken ufattelig rolig lykke jeg føler under vann. Det er lenge siden jeg dykket, men fornemmelsen kan ennå føles.

Kvinnedagen var ikke særlig overraskende. Det har vært skriverier om alt fra "Gjør det til en mannedag, gi ham en seksuell overraskelse" gjennom "Det er ingen feminisme" til "Kampen har feilet". Dessuten kommer jo dagen hvert år til samme tid, 8. mars. Likefullt tok jeg meg i å tenke: - Jøss, er det så mange damer som har bursdag i dag da? i det jeg gikk nedover Karl Johan og hørte det ble ringt gratulasjoner, ropt i roperter og hilst vennlig på gaten.

Så tilbake til innledningen. Det er håp i hengende snøre osv. Faen pokker i hælvete om det er. Det er fisk i hengende snøre, om noe. Og jeg snakker ikke om fisk, overhodet.

Det er bare å innrømme at det nok ikke er veldig fornuftig, eller store odds i, å håpe at kjærlighetens kjøtere denne gang har tenkt til å gjøre noe som helst annet enn å tørrhumpe meg. Hun er med noen andre, og det virker som det er greit. Derfor: rettferd skje fyllest om så himmelen skulle falle. Det som skjer, det skjer, om så det blir det ene eller andre. Bare hun blir lykkelig.

Håpet kjemper hardt. Håpet er egoistisk. Jeg er ikke Buddha. Hva søren vet vel jeg hva som er best av det ene eller andre? Ja, jeg unner alle, og nå i særdeleshet henne - et godt liv med plass til ømme tanker, godhet, familie, latter og eventyr. Det er mulig at jeg nå har blitt litt avslepet, ikke kynisk, men bevisst på å uttrykke det: Jeg ønsker noe for meg, i mitt liv.

Jeg ønsker meg et liv med plass til ømme tanker mellom to mennesker, godhet i å kunne gi og ta i like monn, en familie å næres av, latter som runger ut spontant og aldri er langt unna, kle-seg-ut-dag hver lørdag, strikkhopp, god mat. Ryddighet i livet.

Nattønske

I dag føles kroppen sliten. Tankene har vært i skisporet, i solen, lukter av vår fra trærne, den neste kilometeren. Målene helt annerledes enn når jeg sitter ned og skal være rasjonell.

Det kjennes litt som om jeg lett kan få det jeg ikke bør eller vil, mens det jeg vil og ikke vurderer rasjonaliteten av er akkurat over horisonten.
Jeg tror det blir en god natts søvn.

Dramaking

Da jeg var fire år gammel brant huset vårt mens vi var i svømmehallen. Kaninen Kalle, som søsteren min hadde laget til meg, døde en smertefull død. Jeg husker glasset på soverommet i andre etasje eksplodere, mens jeg sto utenfor og hylte etter Kalle.

Kanskje er det også slik jeg tenderer å føle når jeg ser et ønske slå sprekker. Er det ikke det ene, så er det det andre. Samtidig, for å være løsningsdyktig, som jeg er, må en ha sans for å identifisere problemer. Eller utfordringer som blanke køllehoder alltid omtaler det som.

Rar sak - samtidig som jeg er vant til å takle det aller meste av sterke følelser, konflikter, liv og død, skygger og lys uten å røre på så mye som et øyenbryn - lar jeg meg også påvirke av de minste detaljer. Jeg er engasjert, la meg skrive det om til det.

Det har i det minste vært en engasjert uke, full av alt fra konflikt til sødmefylte tanker. Håpet og forpliktelsen består. Jeg er forpliktet til hva jeg føler. Om det ikke akkurat nå føles jordnært, er jeg så glad for innslaget av blå regnbuer at jeg gladelig slår alle rekorder i idioti for å komme nærmere.

Jeg er en sædcelle. Virre virre. Er det denne veien?

Elefanter på syre

Det ble True Blood i går. Det var et godt gjensyn, selv om jeg ikke var helt tilstede. Gårsdagens møte har preget dagen i dag. Jeg har vært forbannet. Det ble likevel en god avslutning på dagen. Hyggelig å snakke litt på telefonen.

Jeg har lest en samling artikler fra New Scientist - How to make a tornado. Slipp forskere løs og det kan komme mye... interessant ut av det. Hva som får noen til å ville gi LSD til elefanter er litt uklart, men en trenger i hvert fall ikke lure på hva som skjer etter at det er gjort. Det er godt å få det unna.

August 1962 fyrte direktøren for Lincoln Park Zoo av en sprøyte fylt med 297 milligram LSD i ræva på elefanten Tusko. En "normal" dose for en erfaren hippie er ca 200 mikrogram, rundt 1500 ganger så lite. Logikken er selvsagt at en elefant er rundt 6 tonn og derfor trenger litt mer for å ta av.

Det gikk dessverre ikke så bra. Elefanter viser seg å være ekstremt sensitive mot LSD. Tusko veltet over på ryggen og døde innen en time. Det er mulig vi aldri får vite hvordan en høy elefant oppfører seg, eller om det finnes noen terapeutisk nytte for LSD på savannen.

Blinde mennesker derimot, hva slags hallusinasjoner har så de? Det er også testet ut i 1961 ved University of Illinois. Et av subjektene som hadde vært blind fra fødselen av rapporterte at det var som om Braille-skriften hoppet ut av arket. Ingen født blind hadde noen visuelle hallusinasjoner, men sterke olifaktore, auditive og taktile opplevelser.

De beste forsøksdyrene for ja, de fleste narkotiske stoffer, virker å være edderkopper. Marihuana - betyr det egentlig noe om en blir ferdig eller ikke? Speed - det går fort, men kanskje ikke veldig organisert? LSD - "The web took on an unfamiliar, minimalist structure."
Spiders on drugs - YouTube.

Dr. Peter Witts publikasjon hvor filmen henter inspirasjon fra heter noe kryptisk Changes in Spider Webs brought about by Mescaline, Psilocybin and an increase in body weight (JPET April 1962 vol. 136 no. 1 31-37). Nå er vel strengt talt psilocybin ikke LSD, men det er i nærheten.

Det siste jeg tenker på før jeg logger av er drømmen 24. januar. Hm.

Referat

I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før: Jeg tok opp en samtale med mobilen. Jeg hadde en følelse av at det ville være en fornuftig ting å gjøre, om nå fornuft er noe som burde blandes inn.
Vi har fått ny sjef. Jeg har hittil ikke hatt noen god følelse med henne og har fryktet at dette kommer til å bli en periode med steile konflikter. Alle skal få en sjanse, og litt slinger kan forekomme - jeg tar en dag om gangen. Dette er bare hennes andre dag på jobb. Hun klarte seg gjennom dag én. I dag… Med seg tok hun sin personlige assistent. Hallo! Vi snakker om offentlig virksomhet med rett over 30 ansatte.
Som representant for en del av de ansatte, er det min oppgave å gå inn i spørsmål om spilleregler. Det ble ikke informert om denne ansatte, hvor midlene kommer fra eller hva dennes rolle skal være. Det ble sendt ut en epost via avdelingsleder om at hun var der og skulle være sjefens HR-bindeledd og støtte for mellomledelsen. Hallo!
Etter å ha lest eposten flerfoldige ganger i sterk undring og mottatt sterke signaler fra mine kolleger, ble saken sendt til rådgivning hos min overordnede tillitsvalgte. Når jeg så fikk svar tilbake og hadde referanser til lovverk, avtaler og forventinger forsøkte jeg å oppsøke leder. Hun var opptatt.
Derfor sendte jeg en epost med kopi til øvrige tillitsvalgte og verneombud, hvor jeg kort og godt ber om at det blir kalt inn til et møte mellom leder og organisasjon. Jeg betegnet situasjonen som en brist på informasjon fra leder. Ett minutt etter fikk jeg svar hvor hun satt pris på om jeg kunne komme inn til henne nå. Som sagt, så gjort.
Selv mener jeg at jeg holdt meg særdeles rolig, om enn noe klar i talen. I det jeg kommer inn på kontoret til sjefen blir jeg møtt av en noe pågående … person.
Referat følger:
- Var ikke det å slå litt på stortromma a’?
- Nei, jeg syns faktisk ikke det.
<Jeg starter her å si noe mer, men blir avbrutt>
- Neste gang du ønsker å ta opp noe, snakk med meg, før du sender det videre. Det er vel greit. <> klarer å snakke om… <>
- Nei, men jeg syns du skal kalle inn alle organisasjonene. Nå. Fordi dette er noe du har informasjonsplikt om.
- Ja, og jeg ble ansatt her i går vettu.
- Ja…?
- Og hvis ikke #### har sagt noe om det, vet ikke jeg så mye om.
- mhm? Vi skal informeres om hvilke
- Det ble dere nå.
- Etter at hun er på plass?
- Ja
- Ja. Syns du det er en god måte å starte her på?
- Jeg… Det er en god måte i den forstand at vi har jo ingen andre som har den rollen i dag.
- Nei. Har vi behov for den rollen?
- Yes.
- Det har vi?
- Jah.
- mm. Kan vi informeres om at vi har behov for den?
- Vanligvis gjør jeg alltid det.
- Ja? Men da har du ikke gjort det denne gangen.
- Nei! Jeg kan jo ikke gå inn og informere når det ikke er mitt kontor!
- Det er ditt kontor fra og med i går.
- Ja. Og det burde jeg kanskje ha sagt.
- Det burde du absolutt ha sagt. Vi vil vite hva slags budsjettmessige konsekvenser dette har.
- mm
- Er det noen omdisponering fra drift til lønn? Er det
- Jeg har skjønt hva du vil ha. Og det skal du få! Jeg kaller inn til et VELDIG kort møte.
- Gjør det. Men hvorfor… Kan jeg spørre om hvorfor du…
- Det er helt i orden, men jeg skal på ski.
<Bråk. Hun avbryter samtalen og jeg blir skysset mot døren. Jeg spør om hvorfor hun er så avvisende og agressiv, at hun kommuniserer på denne måten.>
- <> Jeg syns du er litt avvisende nå.
- <> Da må du sette deg ned.
- Jeg syns det er litt dårlig måte å skape samarbeid på.
- Ja, jeg opplever også det. Jeg merker jeg blir rimelig provosert av sånne mailer. At du ikke kan komme til meg. <> Jeg er ikke vant til de… på mail og sånne ting.
- Har du noen idé om hvor mye prat det har vært her på huset i dag?
- Nei, jeg vet ikke.
- Nei?
- Men det er veldig viktig at du kommer til meg og snakker med meg da. Og ikke sender det på mail.
- Det er viktig at du kommer til oss og snakker med oss.
- Jeg kan godt ta kritikk på det, hvis det er viktig. Med denne dama. Som skulle være her i tre måneder. Men du vet at, dette er jo, dette er jo klarert med fylket da.
- Ja.
- Ikke sant. Det er jo ikke noe jeg gjør bare for <>
- Hvorfor har vi ikke fått noe som helst informasjon?
- Nei, men. Jeg tenkte ikke det var viktig en gang.
- Nei, men det er det altså.
- Ja. Ja.
Ja. Da må vi få til det
- Administrativ tilsetning. Er det det, det er? (note: merkelig å se så mange det etter hverandre)
- Eeh… Det blir vel det det er. U utlånt i tre måneder.
- Ja. Hun er utlånt i tre måneder. mhm. Og så vil gjerne vi vite hva arbeidsoppgaver og hennes posisjon her egentlig er. Det er det også mange som stusser på.
- mhm
- Eposten fra deg, den sa oss egentlig ikke så fryktelig mye sånn sett. Og hva slags ansvar har hun. Hun går rundt og spør folk om ting.
- Ja, nei, jeg…
- Skal hun være med i ledermøter?
- Det kan vi godt ta. For meg er det helt… underlig fordi at jeg er veldig vant til den måten å jobbe på.
- Ja
- Det er ikke dere.
- Men vi er avhengig av å ha litt mer åpenhet omkring prosesser.
- Ja, men da skulle jeg ønske at du kom til meg i stedet for å sende mail.
- Den tar jeg ikke kritikk på, for du kom ikke til oss.
- Nei. Ja ja.
- Og alle organisasjonene må informeres om dette her også. Det er ikke jeg som ###
- Eller at dere kommer da.
- Ja
- Ja.
- Men det du som skal kalle oss inn møte.
- Ja, men da må du hjelpe. Du må hjelpe meg med å bli god. Og det gjør du ikke hvis du sender mailer. Da må du snakke med meg.
- Jeg syns ikke den eposten var veldig skarp da. For å si det sånn.
- Jeg opplevde den som veldig skarp.
- Du mener det?
- Ja.
- Ja.
- Veldig.
- Men da syns jeg du skal sette deg inn i medbestemmelsesapparatet litt bedre. Det er
- Ja, eller så kan vel du hjelpe meg med det. Før du sender mailer. Hvis det er noe du syns… Jeg har veldig godt samarbeid med mine tillitsvalgte.
- Jeg er ikke her for å lære deg hvordan du skal utføre din stilling.
- Hvorfor er du her da? Er det for å passe på meg?
- Det er jeg. På en måte. (note: Jeg er fullstendig oppgitt over dama på dette punktet og klarer knapt å unngå å be henne ryke og reise.)
- Ja. Syns du det blir godt klima av det?
- Når jeg MÅ passe på, så syns jeg det er en uheldig start.
- Ja.
- I går, når du hadde informasjonsmøte, sa du at du gledet deg til å bli kjent med dine nærmeste ledere. Du sa ikke ett ord om hvordan du har tenkt til å bli kjent med oss som ansatte. Du har ikke tilnærmet deg organisasjonene her.
- Jeg har vært en liten runde hos alle dere i går.
- Du har vært en liten runde hos alle for å drøfte én bestemt sak.
- mhm For å informere ja.
- Men – ja – Men det å gå rundt og informere, det er ikke… Vi ønsker å ha et møte for å starte et samarbeid her.
- Ja, og det ønsker jeg og. Det er jeg veldig nøye på.
- Det første du gjør da er å gi oss beskjed om at du tar med deg noen som tar et kontor her, og som vi er usikre på hva skal gjøre og hvor lenge skal bli.
Du sier tre måneder. Vi er klar over at du har søkt på stilling her. Er hun forespeilet noe mer?
- Overhodet ikke. Overhodet ikke. Hun vil jo ikke engang, sant. Hun er beordra hit. mm
- Men da syns jeg
- Ja ja
- informasjonen burde vært litt bedre.
- Jeg syns det er litt rart… Jeg syns det er litt annerledes da… Jeg syns det er litt rar kommunikasjonsform. Jeg er vant til å snakke med folk, jeg er ikke vant til å få det på mail.
- Du har vært her i én dag, og da kan man vel ikke forutse – eller ta for gitt at den måten man selv er vant til å jobbe med etter å ha jobbet lenge på et kontor, nødvendigvis er den beste.
- Ja, jeg har jobba på flere kontor da. Ja. Med mange tillitsvalgte. Jeg syns i hvert fall ikke jeg har gjort noe gærnt.
- Jeg er ikke interessert i å jobbe under nok en sjef som tar en konfrontativ tone.
- Nei, men du har meg – og det må du nesten forholde deg til.
- Og du har meg, og det må nesten óg du forholde deg til.
- Og det trur jeg vi ska’ finne ut av. (note: det blir mer og mer dialekt.)
- Det gjør vi.
- Jah
- Ja.
- Og det må være lov å… ta konfrontasjoner og komme videre tenker jeg.
- Så absolutt så absolutt. Men, jeg syns dette var en litt uheldig start. Det syns jeg virkelig.
- Ja, eller å gjøre ting veldig stort.
- hm!
- Men når erre dere pleier å ha dissa møtene ‘a?
- Vi pleier å ha de en gang i måneden.
- Når er det neste på planen?
- Det husker jeg ikke nå, men jeg ber deg om at du kaller inn så fort som mulig.
- Ja, nå kan jeg ikke gjøre det i dag, for nå skal jeg ut på ski.
- Ja selvfølgelig. Det er heller ikke deg jeg ber deg om.
- Er kalenderen deres i orden?
- Den er i orden.
- Greit. Hvem pleier å skrive ut protokoll?
- Det er han ###### som skrev protokoll forrige gang. Vi skriver jo alle notater.
Opptakeren skrudde seg av i det telefonen ringte – lydløs heldigvis - og resten ble ikke med. Hun sier at hennes personlige assistent har pleid å skrive referat under slike møter, men at hun jo ikke kan det nå på det første møtet, siden det handler om henne.
En kort ting jeg biter merke til nå er hvor mye sinne hun uttrykker over å ha blitt tilsendt en epost med ønske om et møte, for så selv å pugge på at hun selv er vant til å “snakke” med folk. Beskjed om hennes lapdog kom via en mellomleder på epost, flerfoldige timer etter at vedkommende er på plass.
Jeg har også sympati for denne personlige assistenten, som helt uforvarent har blitt dratt inn i dette. Særlig hvis hun ikke engang ville det, men er – som sjefa så emfatisk uttrykker – er beordret.
Det er vanskelig i en transkribert samtale å få med toneleie og fremtoning. Fra min egen stemme hører jeg at jeg holder inne, at jeg ikke blir hissig. Jeg er til tider insisterende og lar meg i de punktene ikke avbryte. Jeg sier ting så tydelig jeg kan uten å kommentere hvor usakelig jeg har føler samtalen er. Jeg forsøkte med all min viljestyrke å ikke gå videre med de poengene hun avslørte.
Det blir bare å fortelle ut fra egen opplevelse hvilket humør hun var på. Men jeg har vel opplevd veiledningssamtaler med fientlig instilte som har vært mer harmoniske enn dette.
Poengene som kan forfølges videre:
1. Det må bekreftes hva slags ansettelse det er snakk om. Beordring, administrativ tilsetning?
2. Lønnsmidler fra hvor?
3. Medfører dette noen omdisponeringer fra drift til lønn? I så fall, forhandlingssak.
4. Stillingen utgjør en ny funksjon – er det så å betrakte som organisasjonsendring? I så fall, forhandlingssak og i minste fall en drøftingssak hvor det skal godkjennes opp til et halvt år.
5. Hun ville jeg skal komme til henne personlig. Skal møteinnkallinger foregå personlig? Skulle alle tillitsvalgte samles og så møte opp ved døren som en flokk?
Jeg er jævlig irritert. Som en kollega sa det: Jeg ville ikke tatt i henne med tuppen av en annen manns pikk.

Leggvarmer

Jo jo. Det er en ny uke. Nye muligheter til å bæsje på leggen. Relativt opptatt av å ikke fremstå med min beste side slik helt i starten. Viktig å ikke gi et for godt inntrykk.

Quiz i dag gikk ikke helt bra. Ved siden av laget Freudian Slip (Jeg tenker på det som Freudian Bikini, men det er en annen sak) satt et lag med et obskurt navn, men som overhodet ikke hadde noe artig å melde. Platalaget kan vi omtale dem som. Ren Jarle-stil, bråk og uenighet om hvem som var teitest i verden her.

På vårt eget lag besluttet to av tre deltakere i andre runde seg for å gå for innfallsmetoden. Hvis noe dukket opp, skriv det ned heller enn å banke løs med uenighet. Det virket for to av tre deltakere. For laget som helhet? Litt uvisst.

For å komme noe sted må en være villig til å ofre noe. Hva er det egentlig som er så alvorlig med å være litt følsom, litt sart, litt besatt? Jeg må bare få det inn i skallen at dersom noen ikke gir uttrykk for eller respons på noe som er klart som dagen, er det antagelig en grunn til det. Det er ikke fordi vedkommende er mindre intelligent, nei - det må tvert i mot antas at hun forstår langt mer enn meg. Me like.

Gi rom! La de andre føle på savnet!