Noen ganger

Noen ganger finner jeg det best å bare holde kjeft. Særlig når de eneste tankene er i formen: Hun går som en øst-tysk kulestøter og bussholdeplassene viser at bussen kommer ca nå, nå og nå.

Det har vært mye stillhet her de siste månedene. I dag oppnevnes Barack Obama som den 44. amerikanske president. Om bare noen få timer. En fabelaktig dag. Jeg ønsker ham lykke til av hele mitt hjerte. Redselen for at han vil bli forsøkt tatt liv av ligger og skurrer i bakhodet.

Lik Sergio Vieira de Mello, FNs utsending som ble drept under obskure omstendigheter i Irak 19. august 2003 - er Barack Obama en av disse menneskene som inspirerer til å bli noe mer enn hva vi er i øyeblikket. Lik Jonas Gahr Støre er Barack Obama et av disse supermenneskene som ser ut til å ha så mye potensiale at de formelig renner over av veltalenhet og gode intensjoner.

Det er ikke alltid muluig å virkeliggjøre sine moralske imperativer til å bli en del av spillereglene mellom mennesker over alle slags grenser. Det er få forunt å ha en slik styrke at man er der når det gjelder, at man kan handle og gripe inn i nøkkelprosesser.

Så klart, det å være president i USA gir en litt spillerom. Jeg håper bare at Barack Obama makter å spille etter reglene på en slik måte at han bidrar til varige endringer i våre forventninger om morgendagen.

I stedet for en pessimisme om morgendagen, om hvilken retning høna sparker, er jeg nå optimistisk om de lange historiske linjene fremfor oss.

Barack Obama

En historisk dag. Jeg finner ingen annen måte å si det på. En sort mann er valgt til USAs nye president. Hipp hurra! Jeg blir faktisk litt målløs.

En ung, karismatisk person som synes å ha mye varme. Så får vi se hvordan det utarter seg. Det er ikke bare bare å ha et slikt ansvar.

Jeg er stygt redd for at han vil oppleve attentatforsøk. Forhåpentligvis står ikke hillbilliene så sterkt at de evner å gjennomføre det.

Det er litt rart at presidentvalget i USA betyr så mye, men det gjør det nå. Etter åtte år med den lille gnomen Bush, økonomiske krisetider og to pågående kriger, er dette akkurat hva som skal til for å gi håp til en hel verden.

Årets snø

Den første snøen kom tirsdag denne uken. Her har den blitt liggende og det er et par minus. I Oslo sentrum har snøen smeltet, men det er nokså kaldt, rundt 5 i dag.

Snø er bra. Snø er hvitt og lyst. Bare litt annerledes med alle disse klærne en må ha på.

The revolution will be televised

Stakkars Island. Det er ikke greit når køddene har sløst bort lovte midler. Det er på TV akkurat nå. Et finansmarked som er irrasjonelt og preget av forsterkende bølger. Island blir saksøkt av Storbritannia og risikerer å bli satt under forvaltning.

Hva skjer egentlig hvis renta går ned mot null? Er det noen som kan svare meg på det? Selv tror jeg, uten å sjekke foregående spørsmål, at det vil være et merkelig sted å være. Lønnen er snart ikke verdt eposten den har generert.

Men hva skjer når renten er på null over mer enn et par timer? Hvilken rente? Styringsrenten? Bankene har fortsatt anledning til å sette en rente på de lånene de gir. Hvor mye mer enn styringsrenten og om det i det hele tatt er noe tak for bankens lånerente aner jeg ikke. Det snakkes så mye om credit rating, pengemarkedsrente og lånestruktur at jeg blir helt satt ut.

La det hele kollapse. Det blir et forferdelig lurveleven og det skal mye godvilje til for å unngå alvorlige konflikter, men hva er nytt? Rike land er kun rike fordi de har kunnet gjøre store investeringer med minimal risk og enormt utbytte.

Et overskudd er lenge produsert. Varer vil fortsette å flyte en stund, før det blir litt mer å dyrke gulrøtter i balkongkassa. Rike land er rike kun så lenge fasaden sitter. Et vellykket demokrati, et råtten næringsliv.

Hvor er egentlig alle disse pengene som er forsvunnet? På en privat palmeøy? Oljefondet er muligens på mange palmeøyer. Blir det aktuelt å tvangsinndrive disse? Det er tross alt ganske mye penger det er snakk om - teoretiske penger altså. Masse obligasjoner - som er et slags tillitslån, og masse aksjer - som er et eierskap.

Jeg syns en skal personforfølge alle med midler i skatteparadiser. Selv om noen av disse taper veldig mye i et urolig marked, sitter de igjen med altfor mye. La dem sitte igjen med statlig lønn som grusknusere og gi dem en liten hammer. Jeg er for at oljefondet skal eie en hel masse karibiske øyer. Minimum en til hvert fylke i Norge.

På villspor

Igjen sitter jeg her, uten noen klar idé om hvorfor jeg er her. Rundtomkring. Ikke egentlig tilstede mesteparten av tiden.

På swahili deler de inn verden i tingene som er her og de som ikke er her, i ulike grader av fjernhet. Hapa hapa er her her, umiddelbar tilstedeværelse. Ting skjedde her, ting skjer her, ting kommer til å skje her. Tiden er ikke så viktig. Det som har hendt gir rom for historiefortelling og utbroderinger. Det som ikke ennå har skjedd er ikke så vesentlig. Alt har et potensiale, men er ikke virkelig. Kun tilstedeværelsen er viktig.

Jeg kan gjøre alt her i verden som ikke krever at jeg går tilbake og skaper et nytt fundament. Jeg er det jeg er og gjør det jeg tillater meg. Omverdenens sensur er en sensus jeg ikke fullt ut kan forstå.

Hva gjør jeg i morgen som skaper en bedre verden? Ikke vet jeg. Hva gjør jeg i morgen som gjør min verden virkelig? Ikke vet jeg. Jeg må forsøke å være god. Jeg må forsøke å se godheten rundt meg.

Alt jeg har å være takknemlig for. Det er mye. Jeg kan ikke måle det mot hva andre har. Ingen kan forstå mitt ståsted andre enn meg selv.

Jeg er dog ikke særlig tilfreds med meg selv nå om dagen. Annet enn i øyeblikkene hvor jeg lever i nået og lar de rundt meg fortsette sin brokete sti. Min forvirring skal ikke smitte. Det er viktig og jeg vil kjempe mer enn hva jeg gjør nå.

Mitt liv er fullt av ufullendte oppgaver. Bordet som ikke har ben, bildet som ikke har himmel, men bare en skisse av en krokodille tegnet på seg. Drømmen om et legoslott som jeg ikke engang har bitene til.

Måtte jeg starte neste uke med et ønske om å fullføre i det minste én ting som vil bety noe.