There is a discontent in the populace. There may seem to be divergent views.
Nei, ikke vet jeg om det er verdt å skrive mine tanker på engelsk. Det som sies høres likevel klingende hovent. En bekjennelse som skjuler seg i semantikk eller bak bortforklaringer av annen art.
Når jeg kommer i tanker faller jeg i staver. Jeg sklir i snøen og ser stjerner. Kanskje er det derfor det er litt vanskelig å snakke om det. Det er så forbannet innviklet og tyllet inn i tåkeheimer av samtidige hendelser, handlinger, forbrytelser og straff. Så mange mennesker som har festet sitt ansikt til en stor eller liten arkivboks. Noen i røde og friske farger, andre med litt støv og perfekt kamuflert i sin anonymitet.
Nettopp. Blandede metaforer. Tåke. Pels. Nå, nå kan jeg kalle meg byråkrat med rette. I en offentlig sfære bruker jeg akkurat så mye av meg selv at jeg slipper unna med det. Noen ganger blir den private biten ganske så liten. Ganske så tyngende. Men, jeg vil ikke at den skal forsvinne helt. Jeg vil ikke at alle mine tanker skal og må springe frem til uttrykk. Mine tanker er det eneste jeg har som er umiddelbart tilgjengelig.
Så, jeg får heller fortsette å være glad i noen drømmer her og der, et bilde som henger der, en lyd, en lukt, en forvirrende knute. Tid. Tid er en forvirrende og magisk ting. Det er først når den står bom stille jeg klarer å se den. Når alle sanser banker seg med hammere gjennom pannebrasken, røsker tak i medulla og sier bø. Tenk at livet faktisk er så intenst. Liv er alt som akkurat på alle øyeblikk eksisterer. Det er i hvert fall det jeg mener i kveld.
Hvis alt kan uttrykkes som en matematisk ligning om energi, vil et hvert menneskes hjerne kunne propellere en rimelig diger rakett. Enklere enn å forsøke og flytte virkeligheten. Ingen referanseverdi. Med mindre, med mindre andre former for virkelighet kan eksistere i et relativt utviklet demokrati. Det må være mulig og en menneskerett slett og rett.
Jeg vil uansett være med på å gjøre en pitte liten forskjell. Det er ikke sannsynlig å snakke om et univers der man kan unngå å omdanne energi. Til hva? Til noe annet som dette universet ikke kan nyttiggjøre seg og derfor er å betegne som avfall. Avfall? Avfall kan nyttiggjøres. Ikke alt avfall. Ikke i et lukket system med begrensede ressurser. Hva om ressursene ikke er begrenset? Kjør på. Tvilen på uendelig livsløp er ubegrunnet. Entropi finnes kun i et lukket system. Hva et lukket system er? Noe som er koblet til noe annet slik at man kan definere hva det lukker inne.
Kvatemekanisk bingo: Fem gravitasjonsfeil på rad.
torsdag, september 29, 2005
tirsdag, september 20, 2005
Rest in peace sounds better than rest in tar
My grandmother became old. Very old as I reckon. 89 and a half. She died a peaceful death as they say, but surely everybody must have that last flicker of . Your life reduced to a star in a galaxy itself a dot in infinite universes. Can you really think that big? Probably not. Unfinished sentence. What comes after is altogether different. Or is it? Life is a mystery someone surely have said, so it must be. Otherwise it is just logic and mathematics.
However, concerning my grandmother.
She smoked sixty cigarettes a day, on an average, if not more (just leave it as a qualified guess, unless you want me babbling on) her entire life. Very much I reckon. Very very many unfiltered Pall Mall and tobacco roll ups. My father said she started when she was a teen. Let's assume she just smoked 40 a day on flat average. 365 days a year, for... let's be very modest and say 60 years. It is still a lot of smoke. 876 000 packaged doses actually. The force is strong in this one.
She started smoking when the tar was really laid on heavily. Let's be fair and call it 10 mg. Hm, guess you had to have a really big bottle, fitting nearly nine litres of first class wall treatment. Would be enough for a cottage in the forest, lasting decades against tough weather. There you could take up work as P@1S0N, the nicotin killer. Nikita Nicotia. Nurse Nick. Nico Tambaquillère.
In one of our developing stories this night, Nurse Nick is known to have left his signature beside the bodies of twelve cabinet members assasinated in the bushes at President Bush' farm in Texas. The cabinet members, know as the Bushwackers by Washington lobbyists, was found face down, trousers too. Thanks to diligent work by the county morgue, earlier suspicions of foul play amongst Bush' own security force was led to rest. Starved of emotions as they might be, beating about the bushes was NOT what they were doing the night in question, as an anonomous source close to the family told the Washington Post. State coroner in Texas, doctor Bumble Bumble at the Tarrant Forensic Toxicology Laboratories, states in the official press release, that, and I quote: "...Suspicions of large objects causing the carnage have been irrefutably revoked, as a refinement on the teqniques used, showed death to be accomplished by just a small prick."
If you think injecting nicotine is a good idea, start by reading this rant, which I kind of like and kind of scoff at. It makes some sense, but I still think cigarettes is a bad idea for your health. Of course, suffering from withdrawal is not a fake thing. A friend of mine, oh does she take it face on. Weakness is nowhere so visibible than in a quitting smoker. My grandmother, she did not risk that. Myself, I like weaknesses and collect them aplenty. Rabidly interesting details and descriptions of every property known to folk medicine aside, I think I need some food.
Nurse Nick could have killed more than those people living in the tarred cottage. About 7.800 people in fact. It took him years of course and a hell of a lot of syringes. The last 100 he just gathered in a basement and put on the CO gas bottles he had collected and dutifully filled through the years. His life fulfilled, only ashes remained. Which reminds me of my grandmothers second man, much younger than her. He was also a staunt man, but drawed too heavily. He actually sat and rolled his cigarettes while he was hooked to the breathing helper (what you call those thing, you sit and get help venting for a while, putting in a bit of extra oxygen perhaps). When he didn't breathe the fresh breath of a machine, he smoked.
Thinking of it in this way make it seem a bit excessive, but it surely helped my grandmother keep the alzheimer at bay. Sort of. Surely, se weered all over the universe of time and space, but coherently. What does it mean when you are having sort of an developed discussion in such circumstances? Yes, repeats here, a bit of static now and then, changing the playing field alltogether - but still, recognizable in a comforting manner.
Not all memories need to be good memories to be good.
However, concerning my grandmother.
She smoked sixty cigarettes a day, on an average, if not more (just leave it as a qualified guess, unless you want me babbling on) her entire life. Very much I reckon. Very very many unfiltered Pall Mall and tobacco roll ups. My father said she started when she was a teen. Let's assume she just smoked 40 a day on flat average. 365 days a year, for... let's be very modest and say 60 years. It is still a lot of smoke. 876 000 packaged doses actually. The force is strong in this one.
She started smoking when the tar was really laid on heavily. Let's be fair and call it 10 mg. Hm, guess you had to have a really big bottle, fitting nearly nine litres of first class wall treatment. Would be enough for a cottage in the forest, lasting decades against tough weather. There you could take up work as P@1S0N, the nicotin killer. Nikita Nicotia. Nurse Nick. Nico Tambaquillère.
In one of our developing stories this night, Nurse Nick is known to have left his signature beside the bodies of twelve cabinet members assasinated in the bushes at President Bush' farm in Texas. The cabinet members, know as the Bushwackers by Washington lobbyists, was found face down, trousers too. Thanks to diligent work by the county morgue, earlier suspicions of foul play amongst Bush' own security force was led to rest. Starved of emotions as they might be, beating about the bushes was NOT what they were doing the night in question, as an anonomous source close to the family told the Washington Post. State coroner in Texas, doctor Bumble Bumble at the Tarrant Forensic Toxicology Laboratories, states in the official press release, that, and I quote: "...Suspicions of large objects causing the carnage have been irrefutably revoked, as a refinement on the teqniques used, showed death to be accomplished by just a small prick."
If you think injecting nicotine is a good idea, start by reading this rant, which I kind of like and kind of scoff at. It makes some sense, but I still think cigarettes is a bad idea for your health. Of course, suffering from withdrawal is not a fake thing. A friend of mine, oh does she take it face on. Weakness is nowhere so visibible than in a quitting smoker. My grandmother, she did not risk that. Myself, I like weaknesses and collect them aplenty. Rabidly interesting details and descriptions of every property known to folk medicine aside, I think I need some food.
Nurse Nick could have killed more than those people living in the tarred cottage. About 7.800 people in fact. It took him years of course and a hell of a lot of syringes. The last 100 he just gathered in a basement and put on the CO gas bottles he had collected and dutifully filled through the years. His life fulfilled, only ashes remained. Which reminds me of my grandmothers second man, much younger than her. He was also a staunt man, but drawed too heavily. He actually sat and rolled his cigarettes while he was hooked to the breathing helper (what you call those thing, you sit and get help venting for a while, putting in a bit of extra oxygen perhaps). When he didn't breathe the fresh breath of a machine, he smoked.
Thinking of it in this way make it seem a bit excessive, but it surely helped my grandmother keep the alzheimer at bay. Sort of. Surely, se weered all over the universe of time and space, but coherently. What does it mean when you are having sort of an developed discussion in such circumstances? Yes, repeats here, a bit of static now and then, changing the playing field alltogether - but still, recognizable in a comforting manner.
Not all memories need to be good memories to be good.
mandag, september 19, 2005
Like it's 1999
Please make feedback if you think this is nice enough to be given as mini-wedding present.
søndag, september 18, 2005
Football
It's close to eight in the evening and the three landbased stations are showing... football. Not proper even - more like those SMS chat shows. Blow me.
torsdag, september 15, 2005
Etiske retningslinjer
Staten, ved Moderniseringsdepartementet, har nettopp utformet og offentliggjort dokumentet Etiske retningslinjer for statstjenesten som har gyldighet fra 6. september 2005.
Punkt 2.2 Rapporteringsplikt:
Statsansatte plikter å melde fra til arbeidsgiver om forhold hun eller han blir kjent med og som kan påføre arbeidsgiver, ansatte eller omgivelsene tap eller skade, slik at det kan iverksettes tiltak med sikte på å unngå eller begrense tapet eller skaden.
Dokumentet bærer i det store og hele preg av å omhandle fysisk interaksjon med omgielsene som via psykologiske og sosiale prosesser skaper et bilde av forvaltningen. Noen steder kan en likevel finne direkte omtale av brutalisering i arbeidslivet.
På side syv kommenteres det, omkring kravene om effektivitet og god utnyttelse av statens midler:
Effektivitetsplikten må også ses i sammenheng med intensjonene om et inkluderende arbeidsliv. Ansatte, og særlig ledere, har ansvar for å motvirke utstøtning fra arbeidslivet, fremme helsefremmende arbeidsplasser og forebygge stress og utbrenthet.
Det sås her selvsagt tvil om de etiske retningslinjenes selvstendighet, i det man refererer til et dokument som er kjent for å være kontroversielt og med en del åpenbaringer av negative virkninger. For eksempel i logikken at dersom man er forpliktet til å få ned sykefraværet er det enkleste å kun ha arbeidsgivere som oppfyller bedriftens krav om funksjonsdyktighet slik de er i dag. Det motsatte, å sette et menneskelig nivå på kravene ved for eksempel økt bemanning eller en kvalitetsøkning i dataredskaper, er ressurskrevende og vil i ordinære tilfeller føre til et mindre overskudd - det være seg økonomisk eller produktivitetsmessig som antall enheter produsert per ansatt. Dersom en positiv trend ikke vil kunne vises før din stilling vil måtte forsvares, det være seg ved neste valg eller årsmøte hvor årets avkastning fordeles, vil jeg like å se den leder som får gjennomslag for et krav om å senke den enkelte ansattes arbeidspress.
Ja, jeg vil virkelig like å se den lederen. Noen med litt mer mot enn ståpels, noen fler visjoner enn prestisje i sine øyne.
Som ansatt er man forpliktet til å si fra om forhold en er gjort kjent med som kan påføre skade. Vel, det er vel ikke akkurat slik at det ligger grønne steiner og gløder i lobbyen en dag. Stress ut fra manglende ressurser og mer og mer komplekse krav i både allsidighet, spesialitet, samtidighet - dette er noe en kan se kun som trend. Det er vanskelig å påvise eller argumentere for sannsynligheten i skade på forhånd, med mindre det dreier seg om fysiske størrelser som står i direkte fare. Sykefravær er normalt og sykdom oppstår sjelden ut fra en faktor alene. Stress kan være noe som gjør vondt værre og bringer en over terskelen.
I hvilken grad skal en arbeidsplass ta hensyn til den enkeltes livssituasjon? Vel, kanskje ved å lytte til både den enkelte og forsøke å skape seg et bilde av seg selv som organisme i en virkelig verden, og deretter agere, være villig til å endre verden.
Hva så når det er sagt fra og intet skjer? Ikke i går, ikke i dag, trolig ikke i morgen. Når en ikke engang får tilsvar på de bekymringer som uttrykkes? En kan jo slutte, finne seg et annet arbeidssted. Selv om det skulle være bare fordi det er et nytt arbeidssted. For det er liten tvil om at krav om effektivitet og kortsiktig utnyttelse av ressurser har vært normen hittil.
Når naturressursene dvindler hen, sloss en frenetisk for at gevinst per hode forblir like høyt det har vært. Selv om det skulle bli færre hoder. Når så menneskelige ressurser dvindler hen, hvem vil se det annet enn nettopp i de målbare tallene? Når dette lar seg måle, ved for eksempel økt antall uførepensjonister, vil det enkleste være å redusere antall uførepensjonister. Selvsagt, men det kunne jo vært en løsning å gjøre noe med de store visjoner, slik at det faktisk finnes plass til alle å yte etter evne, motta etter behov. Det er grunnleggende feil, etter min mening, å overlate alt ansvar for å hevde sin plass til den enkelte. Har vi blitt et så kaldt samfunn at vi ikke evner å se vår neste?
Punkt 2.2 Rapporteringsplikt:
Statsansatte plikter å melde fra til arbeidsgiver om forhold hun eller han blir kjent med og som kan påføre arbeidsgiver, ansatte eller omgivelsene tap eller skade, slik at det kan iverksettes tiltak med sikte på å unngå eller begrense tapet eller skaden.
Dokumentet bærer i det store og hele preg av å omhandle fysisk interaksjon med omgielsene som via psykologiske og sosiale prosesser skaper et bilde av forvaltningen. Noen steder kan en likevel finne direkte omtale av brutalisering i arbeidslivet.
På side syv kommenteres det, omkring kravene om effektivitet og god utnyttelse av statens midler:
Effektivitetsplikten må også ses i sammenheng med intensjonene om et inkluderende arbeidsliv. Ansatte, og særlig ledere, har ansvar for å motvirke utstøtning fra arbeidslivet, fremme helsefremmende arbeidsplasser og forebygge stress og utbrenthet.
Det sås her selvsagt tvil om de etiske retningslinjenes selvstendighet, i det man refererer til et dokument som er kjent for å være kontroversielt og med en del åpenbaringer av negative virkninger. For eksempel i logikken at dersom man er forpliktet til å få ned sykefraværet er det enkleste å kun ha arbeidsgivere som oppfyller bedriftens krav om funksjonsdyktighet slik de er i dag. Det motsatte, å sette et menneskelig nivå på kravene ved for eksempel økt bemanning eller en kvalitetsøkning i dataredskaper, er ressurskrevende og vil i ordinære tilfeller føre til et mindre overskudd - det være seg økonomisk eller produktivitetsmessig som antall enheter produsert per ansatt. Dersom en positiv trend ikke vil kunne vises før din stilling vil måtte forsvares, det være seg ved neste valg eller årsmøte hvor årets avkastning fordeles, vil jeg like å se den leder som får gjennomslag for et krav om å senke den enkelte ansattes arbeidspress.
Ja, jeg vil virkelig like å se den lederen. Noen med litt mer mot enn ståpels, noen fler visjoner enn prestisje i sine øyne.
Som ansatt er man forpliktet til å si fra om forhold en er gjort kjent med som kan påføre skade. Vel, det er vel ikke akkurat slik at det ligger grønne steiner og gløder i lobbyen en dag. Stress ut fra manglende ressurser og mer og mer komplekse krav i både allsidighet, spesialitet, samtidighet - dette er noe en kan se kun som trend. Det er vanskelig å påvise eller argumentere for sannsynligheten i skade på forhånd, med mindre det dreier seg om fysiske størrelser som står i direkte fare. Sykefravær er normalt og sykdom oppstår sjelden ut fra en faktor alene. Stress kan være noe som gjør vondt værre og bringer en over terskelen.
I hvilken grad skal en arbeidsplass ta hensyn til den enkeltes livssituasjon? Vel, kanskje ved å lytte til både den enkelte og forsøke å skape seg et bilde av seg selv som organisme i en virkelig verden, og deretter agere, være villig til å endre verden.
Hva så når det er sagt fra og intet skjer? Ikke i går, ikke i dag, trolig ikke i morgen. Når en ikke engang får tilsvar på de bekymringer som uttrykkes? En kan jo slutte, finne seg et annet arbeidssted. Selv om det skulle være bare fordi det er et nytt arbeidssted. For det er liten tvil om at krav om effektivitet og kortsiktig utnyttelse av ressurser har vært normen hittil.
Når naturressursene dvindler hen, sloss en frenetisk for at gevinst per hode forblir like høyt det har vært. Selv om det skulle bli færre hoder. Når så menneskelige ressurser dvindler hen, hvem vil se det annet enn nettopp i de målbare tallene? Når dette lar seg måle, ved for eksempel økt antall uførepensjonister, vil det enkleste være å redusere antall uførepensjonister. Selvsagt, men det kunne jo vært en løsning å gjøre noe med de store visjoner, slik at det faktisk finnes plass til alle å yte etter evne, motta etter behov. Det er grunnleggende feil, etter min mening, å overlate alt ansvar for å hevde sin plass til den enkelte. Har vi blitt et så kaldt samfunn at vi ikke evner å se vår neste?
Abonner på:
Innlegg (Atom)