Notat for ører og glansbilder

Tirsdag er ikke min favorittdag, men jeg skal gi den en sjanse. Selv om bussen gikk fra meg nå nettopp. Det positive er at jeg får skrevet ned et par ting om de siste dagene. En slags huskeliste.

Lørdag var det Herrelaget 2010. Søndag morgen var det 200 glass som måtte vaskes. Takk og lov at festen ikke var hos meg og at det er oppvaskmaskin der. Selvfølgelig hjalp jeg til! Hva tror du om meg? Festlig lag, et privilegium å få være med i Milos ritualer.

Søndag gikk jeg fra Milo til Emanuel Vigelands museum. Mausoleum. Så er det nevnt. For trøtt til å skrive noe fornuftig. Akkurat som jeg var for trøtt til å takle altfor høye lyder på søndag. Jeg gikk fra mausoleet til spillkveld hos M, med mine nyervervede Monster Turbine headset og nøt musikk som virket å komme fra midt inne i hodet.

Etter halvannen times gåtur ble det fantastisk godt selskap hos M.

Nattens drøm må skrives ut senere. IKEA rats er et stikkord. Det var ikke en rotte å se, men artig var det. IKEA, Meny, bonede gulv, Operaen, sklisokker, Magnum .45 og litt Las Vegas. Jeg mener å huske en liten affære fra A tale of Two Cities med noen strikkende damer også, men det er bare staffasje.

Det starter å bli lite grøt

Jeg er i hardtrening. Jeg liker ikke å gå rundt grøten, men er flink til det. Kanskje er det egenskap som heller bør dyrkes. Nei. Noen poetiske omskrivninger er lov, men en følelse er en følelse like så mye en spade er en spade. Kall en ting dets ekte navn.

I dag har jeg vært sint. Provosert. Uhyrlig frustrert over hvordan mitt arbeid saboteres av uforstandige sosialøkonomer. Det er som å snakke med en vegg. Kun fordreide ekko blir igjen.

Jeg er overbevist om at jeg gjør en hel del riktig i jobben min. Jeg er ikke særlig flink til å følge pålegg om stadig mer innfløkte omveier i arbeidet. Jeg får god respons for hvordan jeg behandler mine kunder. Jeg får en eller annen mellomleder inn på kontoret mitt for å be meg om å ikke reise kritikk i et offentlig rom, men ta det tjenestevei.

Gått av banen så sint jeg ble. Jeg er uendelig glad for at jeg ikke er ensom i min frustrasjon mot en leder som forsøker å kvele all kritikk via løpegutter, eller løpejenter som det er i dette tilfellet. Som aldri svarer skriftlig. Som holder all informasjon dekket til.

Heldigvis har jeg selv mer enn en mellomleder jeg stoler på. Min egen avdelingsleder er lett å lese, en åpen bok. Jeg kan se at hun ikke føler seg komfortabel. Jeg har til og med sett henne mer irritert i dag enn på mange mange år. På de samme tingene jeg har reagert på i dag.

Ingenting av dette er bra. Det eneste som er bra er at jeg føler at jeg har rett. At det ikke er det samme å spre dårlig energi som å våge å kritisere. At våre kunder ikke er tjent med at vi innad nikker og godtar at vår egen organisasjon sitter i et hjørne og slikker seg i skrittet.

Bakgrunnen for dagens sinne er at vi fikk en presentasjon i stedet for avdelingsmøte. -Hei, jeg er kontaktperson på overordnet nivå for dette tiltaket som er veldig spesielt og fullt av regler. En kollega av meg spurte om epostadressen hennes, slik at vi kunne vite hvor vi skulle henvende oss. -Nei, dere kontakter ikke meg. To av oss snøftet. Ved siden av meg ble det uttrykt at dette var nokså typisk og håpløst.

Å ikke klare å forstå at det føles rimelig idiotisk å bli presentert for en kontaktperson en ikke kan ta kontakt med er mer enn jeg klarer å holde inne. Det bare plumper ut et snøft, som av en smakløs vits. Senere på dagen kom lokal kontaktperson, og nå sidelengs sjef, inn på kontoret mitt og lurte på hvordan jeg kunne være så negativ. Det var ikke et åpent spørsmål.

Min side av saken er at situasjonen i seg selv var ubetydelig men symptomatisk for stadig innførsel av skiller og hindre i effektiv og utviklende kommunikasjon. Hennes side av saken er at vi alltid har vært et byråkratisk hierarki og at ingenting har endret seg. Hun lurte på om grunnen til at jeg var sånn i dag er at jeg er del av KF-prosjektet innen mitt fagfelt. KF står for kontinuerlig forbedring, LEAN-metodikk.

Det var nær jeg klikka i vinkel og hev henne ut av kontoret mitt. Det jeg sa, som jeg aldri har sagt til noen kollega før er: Vi er sterkt uenige om dette, og det er greit. Nå må jeg gjøre jobben min. Jeg var varm i en time etterpå.

Den grøten vasser jeg rett gjennom, uten tvil. Uten anger. Etterpå er jeg i stand til å nyte en bolle grøt jeg ennå ikke vet hvordan jeg skal spise.

Lagerplass

Mens jeg ser et program om ny solcelleteknologi starter jeg å tenke på batterier. Jeg tenker oftest på energi som noe vi må skape eller fange, men det er kritisk å kunne lagre den. Regner det lite er det godt å ha en dam med regnet fra i går. Det er år 2010. Vi forstår fortsatt ikke hvordan vi skal kunne lagre solenergi på noen effektiv måte.

Vi må lagre energi fordi tilgangen til energi ikke samspiller med behovet for energi, lokalt og over tid for systemet som hele. Det siste er litt vesentlig. Ressurser er endelige. Energi kan ganske lett flyttes fra ett sted til et annet, men det blir aldri mer av den.

Hvordan virker et batteri? Spør noen andre. Slik jeg ser på et batteri er det lagring av energi i en form vi forstår å benytte oss av. Et batteri som lagrer elektrisitet er mest relevant videre i min lille nerding.

Til syvende og sist er Solen vår største leverandør av energi, her vi holder til. Vi har olje i bakken, som til og med vil bli fornyet dersom en gir systemet lang nok tid. Vi har passe med sol til at klimaet er innenfor hva vi takler. Det går litt opp og ned med tiden, men som menneske foretrekker jeg å forholde meg til horisonter jeg kan se.

Jeg trenger energi like mye som min neste. Hva jeg foretrekker er en sak, hva jeg faktisk har behov for et annet. Jeg, med andre, ønsker å kunne utvikle vårt nytelsespotensiale. Greit nok, den største nytelsen jeg vet om kommer ikke ut av stikkontakten, men det er enklere å skrive om elektrisitet enn kroppsvarme. All nytelse kommer i pakket energi.

Jorda er et stort batteri. Det er tanken jeg startet med. Det er ikke nødvendig å takle klimadiskusjonen for å finne frem til noe svar på hvorfor det er så viktig å holde et lokalt system relativt stabilt og i stand til å lagre eller kvitte seg med den energien det ikke forbruker. Jorda har et lite tilleggsproblem i forhold til andre planeter vi vet om. Vi bor her rett og slett. At vi bor her gjør at det er lite ønskelig å utnytte Jordas potensiale som batteri fullt ut.

Mekanismene i jordas opptak og utveksling av energi er komplekst, men det virker. Jorda kan ta opp uhorvelige mengder energi. Det er bare en liten del av energien fra solstrålene som treffer oss som blir tatt opp i systemet. Jorda er nesten selvgående, men trenger en tilførsel av energi for å opprettholde aktivitet i systemet.

Greit, så skal jeg skrive videre om batterier senere. Dette blir for tørt nå. Enkelt og greit: Hva må et batteri være for å være så effektivt og stabilt som mulig?

Golf og andre tildragelser

På kommoden sto en liten eske Titleist golfballer. Med bøkene The complete idiot's guide to golf og The Complete Idiot's Guide to Amazing Sex stående ved siden av hverandre i bokhylla har du tatt et standpunkt.

Jeg er ikke så opptatt av golf. Jeg tenker ikke mer på betydningen av plasseringen enn jeg gjør på hvorfor vann kommer som snø. Det finnes noen prosesser, men det er langt enklere å bare godta det. Det er ikke noen stor sak. Interessant, verdt å forfølge, men konsekvensene er langt mer fremmed enn årsakene eller mangelen på sådan.

I dag sitter jeg i sukkerbakrus. For en som ikke er vant til å spise så mye sukkertøy var gårsdagen som å dra på Plata, kjøpe en neve smådrops i ulike farger og svelge dem i et jafs. Vondt i hodet, lemster, varm, lyst på mer sukker. Niks, får ikke noe her! Slutt, utsolgt for godteri.

I forigårs drømte jeg at en bil kjørte over meg med eneste konsekvens at jeg fikk pikkdekkmønster i panna.

En venninne av meg fortalte hvordan hennes venninne i helgen hadde røsket en fremmed kar inn fra gata til nachspiel. Min venninne våknet i morges med samme fyr hos seg, forelsket. Ufattelig.

Enkelt mellomspill

Det er så som så med inspirasjonen om dagen. Det kommer tilbake. I mellomtiden vil jeg bare si at det jeg forsøkte å si her om dagen er: Jeg takler ikke mennesker som mener det bare finnes én løsning og bare én måte å oppnå et mål. Skjerpings. Mennesker er ikke pappesker som uten omsyn kan stables rundt og fylles med hva som helst. Det er ikke å trykke på en knapp og forvente at det virker.

Det er langt morsommere å søke reelle endringer.

I dag har jeg hatt en lang veiledningssamtale. Nå har det blitt oppfølging hver tredje uke ca i det siste. Grunnen at det er mulig og ønskelig er at det foregår uhyrlig god kommunikasjon i en kritisk fase. Jeg sitter ikke med noen løsninger, men kan til tider være ganske flink til å stille spørsmål, bite meg fast i rotasjonspunkter. Så må jeg passe på at ikke atmosfæren blir for slakk. Jada jada. Stille krav og slikt. Prrt.