Springtime

Well well. Sure spring signs abound. The snowdrop (Galanthus nivalis) is flowering where the snow has let go. Mono is shedding his winter fur. It is light when I get home in the afternoon. Right around the corner, summer is.

I feel it in my self too. I am getting restless. I want to leap from stone to stone in the woods. My sap is rising, incidentally.

Things changing are much easier to notice when springtime comes. I am sure life is changing, in some ways dramatically, in others insignificantly and unnoticable. Profound none the less. I just wanted to drop in putting a few words down. To do things fully and whole, not in pieces and separated. Maybe I should write some more again. Not only focusing my inventiveness and solution focus towards job.

Noen argumenter mot baugen

Jeg vil forsøke å skyte ned noen håpløse argumenter brukt i klimadebatten for å unnvike ansvar.

- For 1000 år siden var det en global oppvarmning. Istider har det vært før. Vi lever.

Javel, men vi har aldri levd før under en global istid og vil trolig ikke være veldig fornøyde over å leve gjennom en til. Vi har aldri overlevd noen meteor på 100 km i diameter. Vi har aldri overlevd noen atomvinter. Vi har aldri eksistert i vår form etter tusenvis av år med giftige gasser i luften. En kan godt mene at vi er i stand til å tilpasse oss selv den mest ekstreme situasjon. Muligens i vanvare, fordi en aldri i verden KAN tro at det er noe mening i å forberede seg årtier eller århundrer fremover. At fremtidige generasjoner er avhengige av din vilje til å kjempe mot noe som er større enn menneskeheten i sin nåværende form. At dine geners barn igjen vil oppleve ett øyeblikks lykke i et langt liv.

Det er slettes ikke sikkert det hverken blir istid eller en amok varme så lenge noen av oss lever. Det er sikkert at vi allerede har gjort forbannet mye teit opp gjennom tidene. Vi har overlevd, reparert det og lært av det.

Javel, men hvordan reparerer man en utryddet art? Selv om Lucy teknisk sett var menneske, trengtes det noen generasjoner før hun ble i stand til å starte på skolen. Mennesket, som alle arter, utvikler seg, både som følge av genetiske mekanismer og sosialisering. Vi vil ikke se særlig glupe ut for en generasjon 10000 år fra nå. Det er bare å innrømme. Eller så kan det jo også hende vi retarderer, til kynisme og en mer og mer primitiv beskyttelse av sitt eget skinn. Vi er jo tross alt dyr og har i oss mange strategier for overlevelse. Spiller det egentlig noen rolle?

This

Do not be afraid of the possible or impossible. The possible can be confronted and solved. The impossible is obviously nothing to worry about.

I am sure there is a story there somewhere. Too long, to complex, too historical. A new life can be traded in at the counter, please help yourselves.

tilsvar av ukjent mål

?
For å få plass til det nye
må man ta vekk det gamle brydet. Men
alt til sin tid fordi alt har sin tid og mening. Lære av og med
tiden.For å leve uten ettertanke og refleksjoner
er som å stirremot en klokke som går
men uten visere.

:
for å nyte det nye
må en la bryet bli styrke
om at alt som har vært har gått,
vite og føle hva nået er
som et filter uten tolkning
omkring alt som har vært
og alle ens drømmer

Lament of 2006

I made this for a lecture on communication theory, postmodernist style. Surprised? You should not be. The image is inspired by the front cover of Uta Ranke-Heinemanns book Eunuchs for the Kingdom of Heaven. A fantastic book about the catholic church and its formed view on sexuality. Blimey, it's a very good book.

Now that's over with, let me tell you a frank account of this year. As every year before, turbulent. As few years containing ups and downs like you would never believe. Describing how it affected me is a process I have to use the entire year of 2007 to do. Maybe it did not affect me more than any given year, any given moment of my life - adding feathers upon feathers, gold on lead, horses on a green meadow eating drugs. Today, let me just sum it up in a very few words.

I am a serial murderer of sentiments.

When 2006 started, the woman I thought I loved had to be won back, no matter what. Veni vidi vici. Come August, another became emperor of my heart. Myself. My thoughts of what might have been. Her, the one I loved, hated, loved, hated, loved eternally. She had her birthday and my head exploded.

I got a cat. I got together with the secret thought, the may be the one. She was not. I hated myself, I said so. I am single.

May I be like a cardinal, a venial sin, a deathly trap, trapping my heart in corners, not giving me any chance, egoistic, just wanting to have power - winning without risking? Sacrificing what is me to fit into an image? Self sacrificing, egoistic love - is that love? No. I mean good, I love, I wish her to be happy.

I am me. Let me respect that.

I love you.