Whip it on me pretty baby

Sporet jeg hører på akkurat nå er av Jessie Hill. Litt 60-talls musikk på slutten av kvelden gjør seg godt. Det har ikke vært noen spesiell bra dag, for å si det moderat. Lærer kanskje litt, eller kanskje ikke. Noen ganger er det bare rett ut kjipt å være naiv. Ikke minst for andre.

Første episode, sesong fem av Dexter er fortært. En kar som jobber med blodsprutanalyser har andre yrkesskader enn de fleste risikerer. Eller så er det hans personlighet som fra begynnelsen av bragte ham til yrket. Serien er en noe utenom det vanlige politiserie, men det som gjør den bra er hvordan den følger observasjonene til en svært følelsesskadet mann som gjør sitt beste for å holde trådene samlet. Som forsøker å unngå å tape den nærheten han makter å føle for andre. Det er jammen ikke lett.

Denne uken gikk episode seks i sesong tre av True Blood. Nok en serie som abstraherer død, hvor karakterene sliter med å forsone seg med vanskelige følelser av tap, umiddelbare følelser og et ønske om å beholde sin menneskelighet i konfrontasjon med evighetens umulighet.

Den tredje serien jeg ser litt mer tilfeldig er Treme. Livslyst selv i de mørkeste timer, tap av selvverd, kampen for å overleve på en meningsfylt måte etter at alt er tatt fra en. Opprør mot det bestående og en subkultur som definerer frihet fra sine egne svakheter, viljen til å ikke legge bånd på seg. Fantastisk musikk, som tidligere nevnt.

Jeg har tenkt litt på alle inntrykkene jeg sitter igjen med, både fra dramaturgien i disse seriene og meg selv som person. Ikke det at jeg har noe kjølig forhold til døden slik som Dexter og vampyrene har eller utpeker meg som traumatisert med ønsker om hevn. Tvert i mot, jeg er et gjennomsnittsmenneske som verken har mer eller mindre bagasje enn min neste.

Like fullt er jeg fascinert til de grader av en god historie og lar meg vanskelig sjokkere. Gjør det meg følelseskald? Er jeg i stand til å vise så mye glede og takknemlighet som situasjonen tilsier? Er jeg ikke ydmyk nok overfor livet? Kanskje forventer jeg for mye med for liten innsats, og jeg bekymrer meg litt for det. Hvis det er noe som kommer helt klart frem i seriene jeg kort har nevnt, er det at ingenting kommer gratis. En er nødt til å møte en del blodsugere, danse løs i glede og være tilstede.

Det er enklere for meg å si at vi alle må gjøre en innsats for å nyte livet på generelt grunnlag enn å finne nøkkelen til lykke. Jeg er utrolig takknemlig for alle privilegiene jeg har. Jeg er fornøyd med dagene som kommer og går. Nøyer meg med bare et lite kakestykke og ønsker aldri å spise meg overmett. Jeg er tilfreds og nyter. Lykkelig? I øyeblikk.