Bolle

Kjemikere, ta dere ei bolle. Har dere tenkt over hvor vanskelig dere egentlig gjør våre liv? Sitte der og kødde rundt med feromoner og smøreost.

Her møter en et menneske som er på alle måter bra, så er det liksom noen som skal bestemme at kjemien ikke stemmer? Hva er det for noe liksom?

Brått har jeg en følelse av å ha mistet råderetten over min egen kropp og sjel. At det er noen andre, en tredjepart som ved sitt mindre elegante håndverk forhindrer oss fra å komme nærmere.
Er det slik?

På den annen side, hvorfor skal det utstråle lykke fra mennesker vi via fornuften er forhindret fra å bli ett med? Det skulle da ikke være nødvendig å føle glødende hud fra hvem som helst eller ingen. Litt mer forutsigbarhet hadde vært kjekt.

Nei.

Til syvende og sist er det å leve et liv. Usikkerhet, sikkerhet og en mør sjel blandet i passe forhold, sakte sydende over åpen flamme.

Napalm gjennom sugerør

Det har gått mange dager. Mange dager siden jeg ble antastet av full politiansatt med hydroperoksidhår, litt slitt, med nokså slitne bryster under en litt syntetisk genser.

Enn så mye jeg verdsetter klarhet, er det litt skremmende og i nevnte tilfelle svært lite ønskelig, av nevnte grunner. Når jeg forsøker å forklare følelsen av å være skitten etterpå, er heller ikke en ultrajåle i klovnebukser rette personen å søke sympati hos. Han forsto rett og slett ikke. Han ville gjerne bli befølt på overkroppen, joda også mine brystvorter er følsomme, og det at det var en kvinne som rørte ved meg var nok ikke noe som han forstod som en krenkelse.

For all del, en bagatell. Episoden en fuktig og sen kveld har ikke etterlatt noen arr av noe slag. Men det har kanskje også noe med hva mine ord og mine handlinger kan gjøre med de jeg ønsker å gi oppmerksomhet. Jeg trodde fem dager uten kontakt ville gjøre ting klarere og mindre intenst, for min del. Jeg også kan være litt intens, litt tydelig litt fort. Skummel? Jeg er i hvert fall den ukjente.

Vi vet ofte hva vi har, og det vi har er lettere å forstå fremtiden i. Den ukjente, han kan få selv mindre optimale ting til å fremstå som en grønn eng full av muligheter. X-Factor, det er meg det.

Kjemi er ... komplisert. Jeg er ganske sikker på at jeg har ressurser til å lage et godt liv med et ganske stort tverrsnitt av befolkningen. Det er bare det at det er ytterst få som makter å få meg krible etter å slippe ressursene fri. Eller å rive klærne av. Noe er jo også ganske enkelt å forstå at man vil, tross alt.