Book read, never again

It so happens that I am liable to read a good book more than once. That is why I have bookshelves. After three weeks of intense struggle, I have finished Atlas Shrugged by Ayn Rand. Let me assure you and myself - I will not read it again in at least twenty years.

Don't get me wrong, it is a very good book. Long and thorough in its philosophy. As the author states in her postscript, I am sure there exists men like those in the book. However, I am none of them and don't adhere to her way of objectivism in any manner. In fact, the book shows such a lack of faith in social structures in such a perverted way I cannot even begin to tell you how fed up I was at moments while reading the book.

It contains litanies of such length and scope, filled with a denigration, defamation of the need for common social structures and perverts social responsibility into bleak and idiotic morons. One such PART of a chapter ran for close to a hundred pages - a radio speech made by one of the supermen in her book. It has taken me more than a week to just read that part due to repeated arguments of irrefutable truth but little value.

How to sum up a book of 650 thousand words? It is a good book, a good story - but completely fantastic and not the least - bitter and full of defeatism.

Yes, I believe in taxes. Yes, I do believe that we all have a responsibility to give, freely to a common cause - with no immediate or even probable gain for our own good. No, the state must be more than protection to do your best. Of course our society fails horribly sometimes in giving the individual free reign for our creativity and ability. However - I do not agree on the premise that the laborer who "just lends his muscles"does not return more than his hours to society than an investor who "does not get paid for his ideas in proportion to their values".

And the view of women? Hah. Dagny Taggart might be a main character, but she is led by her womanly feelings and inability to detached of them. She is beautiful in all her evening dresses, so simple they flow around her body in action, as she run from crisis to crisis. She is a supporting character in her own struggle and must always be explained why she is insecure, why she must call them - the three great students of physics and philosophy - to rescue her love at the altar of destruction.

Those three men, like sons of a great mind are supermen - a Norwegian pirate, a South-American nobleman, a prodigy of invention.

How can you claim that you are free to get as high up as any other just by your ability? No - ability is not enough and it is naive to think that one should start anew - rip open society, kill off all those who are slaves just because they are slaves. And how about the land you use as an industrialist? Is that yours? How about an education system that is open for all? How about the libraries that let man be free to pursue his thirst for knowledge? How do you propose to finance it? By donations from someone lives by the tenet that he only gives away what is no importance?

I do not adhere to a full relativity of values. There are things we must firmly put as truth, as good. However, an objectivism stated on the individual knowledge of what makes him happy? Reality only as what one can produce by the singular mind, by stating that nothing else than the utilization of natural resources is of import? That there is no value in culture? Calling thousands of years of culture flawed, stating that only Aristotle had SOMEthing right and can be forgiven for his few faults? No.

Yes, society is flawed. Yes, a planned economy is very seldom good. But I really think there are too many flawed premises in the book to take it serious as a model of how society is, could be, should be.

Pitiful. Naive. Hateful.

Void

Jeg er to tredjedeler ut i boken The Evolutionary Void av Peter Felix Hamilton. Terningkast fire. Mange bra passasjer, men når ikke helt opp. Jeg forventer selvsagt en slutt som for seg selv kan stå som karakter for triologien som helhet. Verdt å lese, men ikke start og les Peter F Hamilton med mindre du er veldig veldig glad i å lese veldig veldig mange sider.

Jeg er litt usikker på forfatterens navn plutselig, for det er bare oppgitt Peter F Hamilton der jeg har søkt. Derimot har han en sønn som heter Felix F Hamilton. Det må være en gåte til hans navn. Hans sønn heter neppe Felix Felix. Det høres mer ut som en katt, men hva blir det på norsk? Heldige Lykke er et overdådig navn, men Heldige Lykkes sønn kan hete Mektige Hell - Magnus Felix Hamilton.

Okke som, det var boken jeg leser dette skulle handle om. To tredjedeler ute i boken føler jeg at jeg har funnet ut av en del. Jeg har lest nok science fiction opera til å forstå hvor det hele vil ende, og forfatteren gir meg nok av gjenkjennelige brikker å plassere ut. Alltid er det litt usikkerhet omkring hvordan vanskelige valg vil påvirke hver og en i det de skal settes sammen til slutt. Når jeg leser ferdig boken vil jeg føle meg lettet over at ting gikk såpass bra med noe kjært. Noen av rollefigurene har eksistert i Hamiltons bøker i flerfoldige tusen sider og mange tusen års tidslinje.

Jeg er nå på side 414 i bind tre, eller på side 1800 i triologien. Min første teori omkring hans skrivestil er at han streber etter å ha scenen klar til et slikt tidspunkt at forholdet mellom det siste som blir sagt og det forrige av viktighet som ble sagt er dobbelt så stort som det første som ble sagt. To tredjedeler uti.

En annen måte å si det på er at han bruker veldig mange ord for å forklare det samme om og om igjen, i konsentriske sirkler av historie på historie. Sosialt uhyrlig kompleks, men han bruker stadig vekk de samme arketypene og det er så tydelig hvor han ønsker å påvirke oss. Jeg har alltid syntes hans bøker er erkekonservative. Det er et for perfekt nett av de gode små konger og dronninger mot edderkoppen med ti tusen lysår lange armer.

Drømmeverdenen Quintillian hvor den høviske Edeard bygger seg til gud blir til religion i Hamiltons historiske univers. Trusselen er en komplett demontering av galaksen i et evig utvidende Tomrom, hvor det er kun drømmer som gjenstår. Som utsletter alt annet liv, alt fysisk. En moralsk historie om å lære av andres feil, men hvor forbannet vanskelig det er å få alt perfekt uten å bli pervertert.

Etter dette kan en kanskje lure på hvorfor jeg i det hele tatt leser Hamiltons bøker. Det er tungt å komme seg gjennom så store triologier som jeg til syvende og sist har lest før i mer kompakte versjoner. Jeg tror det har med at han, som Alastair Reynolds, bygger så kjempedigre scener. Det er så en formelig hopper gjennom et helt univers som på steiner over bekken mens det flyr mygg på størrelse med små hunder forbi. Det er lettlest som bare det.

Men jeg holder en knapp på Iain M Banks og Ken MacLeod. Litt mer rabiate og uforutsigbare. Michael Cobley virker ikke så ille, men det gjenstår å se om han får knyttet sine historier passelig løst.