Intimspaserende

Jeg har lyst til å bite meg selv i armen. Bare en liten bit. Kanskje skjære av en flik, steke den og lage litt god sjy. Nei. Det blir havregryn. Det finnes litt frustrasjon her, men det finnes også gode måter å få den ut på. Dessuten er det noen andre som har monopol på temaet "smake menneske". Blir neppe en Jeopardy kategori (eksisterer det ennå?) med det første, men det er mye spennende kunnskap å hente. Et eller annet sted.

Uansett. Jeg finner det veldig utfordrende å ikke tråkke på intimitetsgrenser. Grenser jeg føler er der, men som det er vanskelig å helt få oversikt over. Det bunner selvsagt i et ønske om å ikke trå inn i andres liv uten at de inviterer. Om å ikke bli en handelsreisende og ikke være noen som hele tiden må ha mer enn det som ligger så åpenbart i luften.

Livsglede.

Samtidig ønsker jeg ikke å være vampyr heller. Vampyrer er tross alt sosialt utstøtt. For uansett hvor sjarmerende og mektige de kan være, må de alltid føye seg etter makten som finnes i et hjem. De kommer ikke over terskelen uten at de er eksplisitt gjort velkomne. I tillegg er de blodsugere.
Uansett har jeg lyst til å gripe fatt i en nakke og bite til. Bare et lite, ørlite bitt. Mer et gnafs egentlig.

Med de tankene noterer jeg meg at det utenfor fortsatt snør. Gjennom den delen av vinduet som fortsatt kan kalles gjennomsiktig. Minus åtte grader og det har kommet snart 40 cm i dag. Det var godt å ta årets første snømåking. Frisk luft. Lydisolert himmel av hvit glede.

Torsdag

Jamen er det torsdag. Dagen før fredag. Dagen etter onsdag. Onsdag var en fin dag. Torsdag var en litt rar dag. Fredag blir en bra dag. Lørdag?

I går så vi The Social Network. Om opphavsmannen og Facebook. Jeg sier det slik, for de to tingene var ikke separate. Vi fikk ikke et fullt dypdykk i personens psyke, annet enn som knyttet til Facebook. Kanskje ikke så rart, når en i løpet av noen få år har gått fra å være sandalhelt til å være mannen bak et fenomen verdsatt til 25 milliarder dullah.

Etter 4T6 får filmen mellom fire og fem. Et rettssalsdrama. Ikke at noe av handlingen foregikk i rettssalen, men i hovedsak består filmen av aggressive forhandlinger. Hovedpersonen fremstår som overmåte intelligent og et umettelig behov for å bli anerkjent i det anonyme. En arrogant drittsekk til tider med andre ord. Litt smålig.

Filmen har samme rammeverk som et historisk melodrama. Det er klassekamp, sterke individer, menn som behandler kvinner dårlig, kvinner som er gale, sykofanter, paranoia, barnslig oppførsel og som sagt: plastsandaler. Northface klokke. Justin Timberlake.

Verdt å se. Jeg ville aldri trodd jeg kunne la de tre ordene følge de siste to i forrige avsnitt. Hovedrolleinnehaveren gjør en perfekt jobb. Det må være vanskelig å gi uttrykk for skjulte følelser med et så arrogant ytre uten å ødelegge karakteren.

I natt drømte jeg at jeg var på leir for aleneforeldre. Altså for voksne som ikke har barn. Jeg lurer på om barna var sendt for å kolonisere universet, men det kan ha vært høytaleranlegget som spilte meg et puss. I halve drømmen var jeg ikke engang der. Jeg var observatør til hvordan George Clooney, i sin campingvogn under et digert nåletre ble nær slukt av overkøya. Hvordan veggen bare forsvant og det ble latter i salen.

Det var uendelig mye mer. Jeg tok pinnekamptimer ledet av en guru, skadet den beskjedne japaneren som var den eneste som ikke allerede var satt i par. Jeg kjente igjen japaneren. Det var han som fikk helt panikk under et dykk på Zanzibar (RL). -Neida, det gikk bra. Huden holdt, det gjorde bare litt vondt. -Unnskyld, det var et uhell. Noen drømmeminutter etterpå kommer han gående med en diger pappeske hvor blodet fra fingeren skvalper rundt.

Jeg verdsetter min drømmetid for det meste, men håper det ikke smitter over på hverdagen. Greit med dagslys.