Pakkeliste

Jeg hører på Tom Waits' hese, raspende og drivende sumpstemme. Hvis jeg fikk bare ta med meg én musiker på en øde øy, måtte det blitt han. Så er det opp til forsynet å forsørge et par kasser whisky.

Det er mye som taler for at her Waits ikke er den enkleste mannen å ha med seg på en øde øy. Ikke at jeg vet så veldig mye om han, men intervjuene hos Lettermann i sin tid er verdt et gjennomsyn. Ta et søk på YouTube for god musikk og et lite innsyn i hans offentlige bilde gjennom tidene.

Musikken hans står for seg selv, men som sagt, jeg kunne gjerne tenkt meg å tilbringe i hvert fall noen dager på en øde øy i hans selskap. Kanskje han er praktisk av seg. Helt sikkert en interessant samtale eller to.

Den første låta som grep meg, tilbake i de glade studentdagene, når jeg knapt hadde hørt annet enn Thin Lizzy, Dizzy Gillespie, Hank Williams og Hakkebakkeskogen, var Tom Trauberts Blues - "The piano has been drinking, not me". Han er særegen, sår, brutal og en av de få artistene jeg klarer å legge merke til tekstene hos.

Javel, så er det ikke veldig praktisk tenkt å velge å ta med seg en musiker av alle ting, når en først skal velge noe en kan ta med seg til en øde øy. Men slik er det bare. Når vanskelige valg står foran døra og banker på får en heller ta en avgjørelse raskt. Gjøre det beste ut av det. Tro på fascinasjonen som grep en fra første stund og være overbevist om at en har ressursene til å få det til å fungere.

I de dager

Det er rundt jul, været er mildt sagt irriterende fuktig, jeg er på Cuba. Etter å ha vært en del i Brasil i noen år, ble det brått en tur til Cuba. Alene. Jeg har hatt noen fantastiske turer rundt i verden, for å besøke kjente, kjære eller sammen med venner. Denne turen var ikke en av turene jeg hadde hatt noe ønske om å gjennomføre.

Det er ikke det at Cuba ikke er verdt et besøk. Tvert i mot. Jeg har bare sett Havana og jeg likte mye, hatet noe. Som de fleste steder har Havana sine overraskelser å by på. En kan lese så mye en vil om Cuba, men så veldig forberedt stiller en ikke.

Hun hadde dumpet meg. Det må sies. Det var ingen god opplevelse. Særlig ikke når telefonen kom to dager før jeg skulle besøke. Det er ikke det at det var et særlig produktivt forhold. Tvert i mot. Jeg har bare sett en side av saken, hatet noe. De fleste mennesker har sine overraskelser å komme med. En kan lese så mye en vil om kjærligheten, men særlig forberedt stiller en ikke.

Jeg dro på reisebyrået. Et lite reisebyrå med idealistiske røtter i Sør-Amerika. Mine føtter bar meg ikke på noen idealistisk ferd, men jeg lirte av meg et par velvalgte ord. I hovedsak sa jeg Vær så snill, bare send meg til et annet sted som er spennende. Jeg kan ikke være hjemme i selskap med et æresdrap.

Det høres ut som en bitter historie, men jeg bryr meg ikke lenger om hva det kalles. Jeg har opplevelser fra Havana jeg ikke vil bytte bort mot noe som helst.

På Hotel Habana Libre spiste jeg på julaften det største de hadde på menyen i Cafeteria la Rampa. Bacon cheeseburger med slottspoteter. Helt klart en forklaring på hvorfor jeg innimellom får et slikt savn om å sette tennene i selv en dårlig baconburger.

På Hotel Naçional drakk jeg en hel del mojito. Kvalitet fra helt fantastisk til respektabelt. Frisk mynte helt klart. Hane på plenen. Utsikt til Key West, en skikkelig skikkelig dårlig bok fra bruktmarkedet i fanget. Salsa i en mørk stue med tre fremmede, en sigar i munnviken. Vandring gjennom natten til smektende musikk. En kvinne, en barnevogn, en dverg. Engelske syklister, gateselgere, kino, The worst toilet in Havana. Jordbær og sjokolade, baseball, Lenin.

Tenker jeg etter gjorde jeg ganske mye de to ukene jeg var der. Historier ingen har fortalt. Cuba 2000.

Treme

- That ain't a job, it's a gig, once a week and he doesn't pay you enough. You come home smelling like cigarettes and pussy.
- Now that's not true. That ain't pussy.
- What is it then?
- barbecue
- Barbecue might be delicious, but it doesn't smell like pussy.

Fra episode 2 sesong 1 av TV-serien Treme som nå går på Canal+ Series. Jeg kan ikke si at jeg følger med, men glitrende er det, om New Orleans etter orkanen Katrina, for ganske nøyaktig fem år siden. Orkanen Katrina førte til dødsfall her i Norge også, når restene brakte med seg enorme vannmengder over Nord-Atlanteren og dumpet en god del av det i Bergen.

Serien har utrolig mye bra musikk, skjebner, hverdagsscener fra en posttraumatisk gatescene.

Fotofulgt

Jeg tror faktisk jeg endelig kan skryte på meg en hobby. Frimerker som 10-åring? Nei, var ikke så lenge det var fascinerende gitt. Jeg ser det står plaketter for både fotball og håndball og ski i hylla. Klart det var moro, men det var sport, ikke hobby, og med mitt konkurranseinstinkt - ikke så veldig lidenskapelig alltid.

Nå før påske kjøpte jeg meg en skikkelig scanner. Jeg har tusenvis av bilder i skuffer og skap. Og når jeg nå sitter og leser inn det ene bildet etter det andre, bilder jeg aldri har sett til og med - ja nå føler jeg at jeg kan si at jeg har en hobby. Jeg har lenge hatt hobbyen, den har ligget der i dvale, men aldri langt fra sinnet.

Det er så godt å se på bilder, nyte fargene, drømme meg bort om det neste bildet jeg tar. Så posten i dag er bare en påminnelse om nytelsen. At jeg tilfeldigvis har studert medier til øyet blødde av rare filmer og formelle begreper, er knapt så tilfeldig som jeg hele tiden har hevdet.

Hm.

Noe yrke blir det ikke for meg. Derimot er jeg svært fornøyd med endelig å ha definert en hobby.