Eidetisk

I dag så jeg på The Invention of Lying med Ricky Gervais (i hvert fall inntil True Blood startet). I en verden hvor ingen vet hva løgn er, får hovedpersonen en åpenbaring i sin mørkeste time og finner den opp. Det finnes ingen ord for løgn eller sannhet i en verden hvor alle til en hver tid sier hva de tenker. Ingen oppfinnsomhet. Lite glede.

Hovedpersonen skal på date. Ringer på døren og hun åpner. Beklager, jeg masturberte. Kom inn. Du er ikke særlig vakker, litt feit. Nei mamma, jeg kommer ikke til å kysse ham og i hvert fall ikke ha sex med ham. Hvordan har du det? Å, ikke så bra. Jeg satt oppe og leste på selvmord ved kvelning. Virket som en god idé. Eldrehjemmet heter A sad place for old useless people.

På en annen kant  streber Roland Barthes i sin fantastiske stil med å beskrive det særegne ved fotografiet. Det som gjør det til annerledes enn filmen, oljemaleriet, utenfor tekniske beskrivelser av komposjon, utenfor de kjemiske, optiske og fysiske prosessene det avhenger av.

Det han kommer frem til er at han fascineres av studium, vitebegjæret, forfølgelsen av mening, men at det i seg selv ikke er nok. Vi ser bilder hver eneste dag, men få av dem får oss til å begjære, tvert i mot. De fleste bilder er kun en scene vi setter det kjente i, vår politiske og kulturelle bevissthet. Men hva gjør fotografiet særegent? Hva er det ved det som har evnen til å gripe det eteriske, til å gjøre det flyktige bastant evig?

Det er som om Fotografiet altid bærer sin referent med sig, idet begge er ramt af samme forelskede eller dødbringende ubevægelighet midt i en verden i bevægelse: de kleber til hinanden lem for lem, ligesom den dømte under visse pinsler er lænket til et lig; eller som disse fiskepar (hajerne, tror jeg nok, ifølge Michelet), der svømmer sammen, som forenet i et evigt samleje.

Roland Barthes, Det lyse kammer s. 14 (Gyldendals Bogklubber, København 2004)

Det er først når det settes et punctum, et lite avbrudd som bryter med våre forventninger, med hva vi kan definere, at vi aner følelsen av begjær, sårbarhet, død og oppstandelsen i ett.

Slik er det også i en verden som ikke har begreper om hva som skiller sannhet og løgn. Tenkt hvilken makt en liten løgn har i en slik fortelling. Verden rundt kan manipuleres, eller bedre, skapes i vårt enkelte sinns bilde. Makt som det kan brukes til selvforherligelse, men også til å fortelle verden noe den ikke ville ha hørt, til å skape noe nytt. Forvirrende, fremmed kanskje, men vi nyter utfordringen i å drømme oss bortenfor hva vi håndgripelig kan forklare.

All god historiefortelling avhenger av evnen til å definere en sannhet ved å bruke bilder som gir en kvalitet av det fremmede. Det er ikke løgn. Det er tvert i mot å gjennom å definere noe før det eksisterer som sannhet. Noe vi ønsker skal eksistere. Om det så er en mytisk karakter ved et portrett av oss selv som lykkes i å gi tilskueren et ubesvart spørsmål som innbyr til nysgjerrighet, eller om vi lykkes gjennom vår opptreden å gi inntrykk av at vi kan være bedre enn vi fremstår.