Pakkeliste

Jeg hører på Tom Waits' hese, raspende og drivende sumpstemme. Hvis jeg fikk bare ta med meg én musiker på en øde øy, måtte det blitt han. Så er det opp til forsynet å forsørge et par kasser whisky.

Det er mye som taler for at her Waits ikke er den enkleste mannen å ha med seg på en øde øy. Ikke at jeg vet så veldig mye om han, men intervjuene hos Lettermann i sin tid er verdt et gjennomsyn. Ta et søk på YouTube for god musikk og et lite innsyn i hans offentlige bilde gjennom tidene.

Musikken hans står for seg selv, men som sagt, jeg kunne gjerne tenkt meg å tilbringe i hvert fall noen dager på en øde øy i hans selskap. Kanskje han er praktisk av seg. Helt sikkert en interessant samtale eller to.

Den første låta som grep meg, tilbake i de glade studentdagene, når jeg knapt hadde hørt annet enn Thin Lizzy, Dizzy Gillespie, Hank Williams og Hakkebakkeskogen, var Tom Trauberts Blues - "The piano has been drinking, not me". Han er særegen, sår, brutal og en av de få artistene jeg klarer å legge merke til tekstene hos.

Javel, så er det ikke veldig praktisk tenkt å velge å ta med seg en musiker av alle ting, når en først skal velge noe en kan ta med seg til en øde øy. Men slik er det bare. Når vanskelige valg står foran døra og banker på får en heller ta en avgjørelse raskt. Gjøre det beste ut av det. Tro på fascinasjonen som grep en fra første stund og være overbevist om at en har ressursene til å få det til å fungere.