Viser innlegg med etiketten I dag har jeg tenkt på. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten I dag har jeg tenkt på. Vis alle innlegg

onsdag, mars 24, 2010

I dag har jeg tenkt på


Patches of frogs remained floating on the path where it skirted the stream, but the breeze carried them over to the steep flanks of a nearby mountain.

Så leste jeg videre et par setninger. Plutselig merket jeg at noe var galt. Hva i all verden gjør frosker i denne boken? Haruki Murakami tegner selsomme bilder, men dette var litt ute. Konsentrasjonsevnen flyter litt, jeg merker det.




  1. Kontormøte, faen faen faen 
  2. Sandaler 
  3. Sikkert en bra kar, men jeg liker ham overhodet ikke 
  4. Lille C 
  5. En god mann har to dager igjen på jobb 
  6. Hvordan takle mangel på kontroll 
  7. Norwegian Wood 
  8. 6 er et perfekt tall 
Ny leder, o akk og vekk. Hvor er hodet hennes? Kontormøtet var ille nok det, der hun i hver eneste uttalelse klarer å hinte at dette tallet er det som er viktig, og dette må dere gjøre bedre. Lærenytten av å få en halvtimes gjennomløpning av pensjonsutregning var lik null - antatt det samme jeg får i alderspensjon hvis jeg fortsetter å irritere meg. Jeg må gi velvilje og ikke være passiv agressiv. Kremt. Jeg syns ikke stemningen var så ille - det var bare dørganes kjedelig og meningsløst å tilbringe over en time på nok et håpløst møte for møtets skyld.

Det er mye å være fornøyd over, men det er så mye usikkerhet forbundet med det. For eksempel sandaler. Jeg er gal, ja. Uansett, det er noe som umiddelbart fenget meg, og det er gjort. Det bringer meg fra to til tre. Faen heller, gå og vogg, du bringer huleboertanker i hodet mitt. Jeg er glad og frustrert på en gang og jeg ønsker ikke å ha huleboertanker. Jeg ønsker å være bare meg og nok med det. Jeg er fornøyd med å være meg. Jeg er fornøyd med at jeg på impuls kan være litt utover forventningen. Ingen klarer å ødelegge den kimen av lykke. Det er muligens litt tøffel å tenke sandal, men det kommer fra hjertet.

Hvordan skal en håndtere mangel på kontroll? Jeg syns det er et supervanskelig spørsmål. I går, må jeg innrømme, satt jeg og glante i tomme luften nær en time. Jeg kunne vært mer effektiv og ikke så bakpå, men det skjedde altså ikke. Det var nødvendig for meg å stirre i tomme luften. Eller så var det noe jeg ikke hadde noe valg i. Jeg kunne ikke velge å ha kontroll.

Når jeg eller enhver annen gjør som best en kan - jobber systematisk, er fullt og helt tilstede, tar en ting av gangen, får det unna - og likevel opplever at mengden arbeid er større når vi går enn når vi kommer? Hva skal en da tro om sine egne evner? Som påpekt - det hjelper ikke at noen sier at en er flink. Det er vanskelig å tro på. Kanskje vet en at en har jobbet bra, men det holder ikke. Folk rundt en synes å ikke enses.

Hva tror jeg om meg selv og min innsats? Det kunne vært bedre, helt sikkert. Det finnes ingen grenser for hvor mye lenger jeg kunne strukket meg. Derimot har jeg fra før av opplevelsen av at strikken har røket i det jeg har strukket meg for langt. Jeg vet at jeg må tillate meg selv å stirre ut i luften. Jeg takler det, tross dårlig samvittighet.

Jeg vet at jeg kan ha kontroll, men på bekostning av hva? Jeg vet at jeg kan mestre oppgavene og at jeg stort sett kan få bunken arbeid til å holde seg nokså stabil. Noen ganger derimot, tross gode intensjoner, godt arbeid og god kunnskap, nytter ingenting. Det er helt grunnleggende at jeg ikke KAN ha kontroll på alt. Nå, som jobben er slik, forsøker jeg å kompensere ved for eksempel å lese en strålende god bok.

Jeg ønsker å være der for lille C. Noen hun kan stole på. Likevel kan jeg ikke oppfylle hennes ønske om å være der hele tiden. Det er ikke et valg, men det er slik. Heller ikke i dag kunne jeg besøke henne, selv ikke for en kort time. Det gjør meg litt lei meg. Men, så kan jeg også tenke at jeg er en bonusvoksen, at jeg tross alt er mer enn ingenting. Jeg vet hun har det bra og jeg bringer noe ekstra inn i livet hennes. Jeg kan tenke på ansiktet hennes som lyser opp av glede når jeg kommer på besøk, fremfor skuffelsen som synes når jeg ikke kan være lenge.

Haruki Murakamis Norwegian Wood er en fantastisk bra bok. Stemningen flyter frem og tilbake gjennom karakterer som hver håndterer sitt mest intime på fascinerende ulike måter. Alle karakterer i boken bringes sammen av hovedpersonens søken etter å være seg selv, uten å distansere seg, uten å love mer enn han kan holde. Han distanserer seg, han står maktesløs ved å involvere seg dypt og inderlig.
Jeg har en vane å eselmerke bøker på de sidene jeg finner noe verd å forfølge eller som taler sterkt. Enkelte kapitler i Norwegian Wood er eselmerket til det meningsløse. Særlig liker jeg den komplett bananas Midori. Hun sier akkurat det som står i hodet hennes til en hver tid og befrir alle tanker om hemmeligheter som noe mørkt og skummelt. Hun, som alle, har hemmeligheter og sier ikke til en hver tid den fulle sannhet. Hun taler i en strøm av ville fantasier, forestillinger og pågåenhet som er mer ekte og umiddelbar enn en rettfrem beskrivelse av seg selv og sitt liv.

Jeg vil ikke bruke mer tid på å snakke om boken. Den er vakker, enkel og treffer meg midt i mellomgulvet.

Et perfekt tall er et tall som er ... whatever. Slå det opp på Wikipedia. Det er uansett ikke hva jeg har tenkt på. Måtte bare erstatte 8 med noe litt annet.

mandag, mars 08, 2010

I dag har jeg tenkt på

Fiat justitia ruat caelum - rettferd skje fyllest om så himmelen skulle falle. Et juridisk sitat, trolig først sagt av Gaius Calpurnios fra Piso i det han smidde sine renker mot keiser Nero. Det er lite trolig jeg har mye til felles med Gaius.


1. Drømmene jeg hadde i natt
2. Bilder
3. 70-tallet
4. Buddha
5. Dykking
6. Kvinnedagen
7. Håp
8. Sex

Punkt 8 er bare å sette som sløyfe rundt alt annet. Daglig foreteelse. For øvrig er ingen av de andre punktene i noen nødvendig kronologisk rekkefølge.

Hva angår 1, husker jeg ikke drømmen jeg hadde i natt, bare at det var to sekvenser. Den første hadde med vedkommende som også var med i drømmen jeg hadde natt til lørdag. Natt til lørdag drømte jeg at jeg gikk til fotobutikk for å se på kompaktkamera. Det må ha vært opphørssalg der. I hyllene lå fire par solbriller, noen glasskuler (turkisblå, rød med gull), noen stygge rammer og tre kameraer, alle Ixus. Hun gikk for å se på OnePieces. Mens jeg fikk forklart at denne modellen med vidvinkel til 4395,- var en ny modell uten batteri, prøvde hun OnePieces, inklusive ganglag. Hun måtte finne en som passet i både farge og modus.

I går printet jeg ut noen bilder. I dag har jeg sviktet ved å ikke være i stand til å lage en bildemontasje i avskjedsgave til tidligere sjef. Det er kanskje fordi jeg ikke er fullt ut engasjert i det og mer opptatt av andre ting i hodet nå.

"Jeg er like glad for at jeg ikke husker noe av 80-tallet." For meg født på 70-tallet er nok noe av det kjipe at jeg husker 80-tallet, inklusive Gro Harlem Bruntlands skjorter. Det er kanskje like greit å ikke huske 70-tallet. Hotpants har jeg ingenting i mot, helst røde - men, det er drøyt. Det er skikkelig drøyt. Røde hotpants og digre ovale solbriller, blomster i håret.

En kunde fortalte en historie i dag om hvordan han ble reddet av Buddha. Han gikk hjem, tok en snarvei gjennom bushen i et fremmed land. Han klarte å snuble i en betongkum og satt bom fast med det ene beinet. I et kvarter kjempet han, ropte etter hjelp og var på panikkstadiet. Så tenkte han: Hva ville Buddha gjort? Han roet ned situasjonen, tenkte seg godt om, og smått om sen fikk han løs beinet. Så slepte han seg til hotellet, hvor ti ansatte kom til rommet hans ved å følge blodsporet han etterlot seg.

Det var da jeg tenkte på dykking. Det er som Buddha skrev læreboken om hvordan håndtere en situasjon hvor man setter seg fast under vann. Jeg sa ikke det til kunden. Jeg sa heller ikke hvor vektløs og hvilken ufattelig rolig lykke jeg føler under vann. Det er lenge siden jeg dykket, men fornemmelsen kan ennå føles.

Kvinnedagen var ikke særlig overraskende. Det har vært skriverier om alt fra "Gjør det til en mannedag, gi ham en seksuell overraskelse" gjennom "Det er ingen feminisme" til "Kampen har feilet". Dessuten kommer jo dagen hvert år til samme tid, 8. mars. Likefullt tok jeg meg i å tenke: - Jøss, er det så mange damer som har bursdag i dag da? i det jeg gikk nedover Karl Johan og hørte det ble ringt gratulasjoner, ropt i roperter og hilst vennlig på gaten.

Så tilbake til innledningen. Det er håp i hengende snøre osv. Faen pokker i hælvete om det er. Det er fisk i hengende snøre, om noe. Og jeg snakker ikke om fisk, overhodet.

Det er bare å innrømme at det nok ikke er veldig fornuftig, eller store odds i, å håpe at kjærlighetens kjøtere denne gang har tenkt til å gjøre noe som helst annet enn å tørrhumpe meg. Hun er med noen andre, og det virker som det er greit. Derfor: rettferd skje fyllest om så himmelen skulle falle. Det som skjer, det skjer, om så det blir det ene eller andre. Bare hun blir lykkelig.

Håpet kjemper hardt. Håpet er egoistisk. Jeg er ikke Buddha. Hva søren vet vel jeg hva som er best av det ene eller andre? Ja, jeg unner alle, og nå i særdeleshet henne - et godt liv med plass til ømme tanker, godhet, familie, latter og eventyr. Det er mulig at jeg nå har blitt litt avslepet, ikke kynisk, men bevisst på å uttrykke det: Jeg ønsker noe for meg, i mitt liv.

Jeg ønsker meg et liv med plass til ømme tanker mellom to mennesker, godhet i å kunne gi og ta i like monn, en familie å næres av, latter som runger ut spontant og aldri er langt unna, kle-seg-ut-dag hver lørdag, strikkhopp, god mat. Ryddighet i livet.

fredag, februar 19, 2010

I dag har jeg tenkt på

1. Å bli kalt idiot
2. Hvorfor chilien i kantina har en tørrere smak enn mange andre chili
3. Tålmodighet er en dyd
4. At en god venn av en god venninne døde
5. Kjøpe olabukser
6. Å lage en presentasjon om AAP som går tilbake til det grunnleggende
7. Aksel Lund Svindal er en virkelig Olymp
8. Sex

Når jeg kommer til det siste punktet vet jeg umiddelbart at listen ikke kan anses som kronologisk. Heldigvis er 8 et ganske fleksibelt tall.

Jeg ble ikke kalt idiot av vond mening. Det var et artig idiot. Jeg meldte nesten hyssing tilbake, men tok meg i det og sa au i stedet. Komplimenter bør etterfølges av flere komplimenter.

Jeg tror om chili: capsaicin er sterkt hydrofobisk, vannavstøtende. Tanken eller duften av mat kan øke spyttproduksjon. Søt mat har også søt lukt. Sjokolade treffer belønningssenteret på flere måter. Hvorfor er sjokolade og chili godt sammen? Jeg tror: Siden capsaicin er vannavstøtende – jo mer capsaicin jo mindre har spyttet å reagere med. Spytt inneholder blant annet amylase. Amylase er et enzym som er med på å starte nedbrytningsprosessen av mat.

Når vi sikler, kan vi få sår i munnviken. Hva amylase eller andre artige aminosyrer i munner har med dette å gjøre? Det innbyrdes mengdeforholdet mellom capsaicinoider og konsentrasjonen av dem påvirker hvor sterkt vi opplever en chili.  Alle disse noidene driver seg gjennom spyttet fordi det er få enzymer der det reagerer med? Det nytter i det minste ikke å drikke vann mot den brennende følelsen av chili – noidene sprer seg på alle flater. Tryptophan, en hydrofobisk aminosyre som finnes blant annet i eggehvite, torsk og sjokolade kan gi en bedagelig følelse. Chili, not so. Sæd inneholder vel antagelig tryptophan??

Hva er egentlig en tørr smak?

Tålodighet bør dyrkes i større grad. Ikke la hverken hastighet, nivå eller inntrykk gå inn på deg. Hah. Lite er optimalt, men selv om noe er tvert, kan det ha potensiale til bedring.

Jeg kjøpte meg olabukser. Fine, uten hull. Jeg klarer utmerket godt å lage hullene selv.

Foredraget skal hete: I hva slags vær liker du best å se på TV?
Aksel Lund Svindal kjører storslalåm som om han er skapt for det. Fy flate.