Bro over nedlagt elv

I natt, som normalt er når jeg sover, drømte jeg om deg. Du bodde i Frognerveien, bortsett fra at det virket litt som Marken i Bergen, kuperte, trange gater. Det var visst karneval. Utestedene stengte, bokstavelig talt kastet ut feststemte gjester. Brosteinen var full av syngende menn, kvinner og barn arm i arm. En varm og lang sommernatt hvor lyset var blågult, denne umulige fargen som bare sjelden kommer om natten.

Jeg kom langveis fra, skulle låne et sted å sove for natten. Skreppe på en pinne over skulderen. Litt overraskende kanskje at det var noen i leiligheten jeg skulle sove i, helt på toppen oppunder taket med bjelker mildt duftende av tjære hengende over stua. Hun hadde langt blondt hår som klebret seg til ansiktet mitt mens hun bablet i vei, hengende over armlenet på sofaen, der lå jeg nedenfor og leste på et hvitt teppe. Litt isbjørn foran peis skal jeg være ærlig, men boken var interessant. Håret distraherende.

Før du kom hjem snakket vi lenge på telefonen. Jeg hadde på meg sentralbordheadset, en slik med en fleksibel pinne til å snakke i hengende ut av øret. Mikrofonen kravlet inn i munnen min, dyttet tunga hit og dit i munnen. Den sonderte terrenget lenger innover, forsøkte å ta over hjernen. Alt jeg sa ble en annens ord, ord jeg ikke husker, ord jeg ikke kan ha ytret, ord jeg ikke ville turt. Et opprør.

Du var på strålende humør, rev av deg klærne og spradet rundt i undertøyet mens du bablet i vei. Vi danset. Det kan ha vært tango, men det virket mest som en blanding av dans og kiropraktorøvelser. Jeg husker spesielt hvordan beinet mitt ble satt bak deg, hvordan jeg vridde litt, holdt deg trygt bak ryggen, dyppet deg bakover til kroppen din svevde bare noen centimeter over gulvet.

- Igjen, uttrykte du i skrekkblandet fryd, som om du ikke trodde at det var mulig å gjøre trygt, men ønsket opplevelsen, intensiteten. Bare én gang til.