Finanser

Det er rett før jeg stuper uti arbeidsledighet. Det er en selvpåført arbeidsledighet som fører til at jeg ikke er berettiget dagpenger de første åtte ukene. Dette vil ha konsekvenser for min økonomi. Samtidig krangles det for fullt i USA om finanser. Det er en komplett brist på tillit mellom politiske leire, store banker og i det hele et tegn på at de økonomiske modellene vårt samfunn tillater ikke er velfungerende.

Jeg er helt enig i Obamas uttalelser om at skatteleggingen må forskyves mot de rike fremfor å verne særinteresser. Det er overhodet ingen rettferdighet eller noen moralsk holdbare argumenter ved dagens status. Avstanden mellom hva et menneske trenger for leve i frihet og hva enkelte faktisk samler i sine fete armtak uten å gi noe som helst tilbake er hinsides all medmenneskelighet. Dessuten er det dårlige forretninger i slikt.

Det er også åpenbart at verdens dyreste helsesystem må dekkes med sparkel her og der.

Krisen i finanssystemene og økonomien som helhet er nødvendig for at vi skal finne bedre måter å forvalte våre ressurser. Våre ressurser, mine og dine ressurser består ikke av kroner og øre. Selv skal jeg på meditasjonskurs for å finne ut litt mer om hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Obamanation Peace Price

Today I saw President Obama and his wife Michelle. They waved from the bullet proof balcony at Grand Hotel, Oslo. The crowd was huge and shouted Yes, we can.

He deserves the Peace Price. I want to see a glass as half full. It is a good thing he got the Peace Price for his attitude, for his total renovation of the political climate of the world.

It was a bit over the top in Oslo today though. It started in the morning with snipers and spooks everywhere, choppers hovering a few meters above, thousands of police and everything fenced in. It was lively. Then he snook in the back door, the canniving man. No-one got to see him. Very disappointed, but not surprised.

There must have been tens of thousands waiting for his two minute wave from the balcony. It felt right to be there to greet him.

Noen ganger

Noen ganger finner jeg det best å bare holde kjeft. Særlig når de eneste tankene er i formen: Hun går som en øst-tysk kulestøter og bussholdeplassene viser at bussen kommer ca nå, nå og nå.

Det har vært mye stillhet her de siste månedene. I dag oppnevnes Barack Obama som den 44. amerikanske president. Om bare noen få timer. En fabelaktig dag. Jeg ønsker ham lykke til av hele mitt hjerte. Redselen for at han vil bli forsøkt tatt liv av ligger og skurrer i bakhodet.

Lik Sergio Vieira de Mello, FNs utsending som ble drept under obskure omstendigheter i Irak 19. august 2003 - er Barack Obama en av disse menneskene som inspirerer til å bli noe mer enn hva vi er i øyeblikket. Lik Jonas Gahr Støre er Barack Obama et av disse supermenneskene som ser ut til å ha så mye potensiale at de formelig renner over av veltalenhet og gode intensjoner.

Det er ikke alltid muluig å virkeliggjøre sine moralske imperativer til å bli en del av spillereglene mellom mennesker over alle slags grenser. Det er få forunt å ha en slik styrke at man er der når det gjelder, at man kan handle og gripe inn i nøkkelprosesser.

Så klart, det å være president i USA gir en litt spillerom. Jeg håper bare at Barack Obama makter å spille etter reglene på en slik måte at han bidrar til varige endringer i våre forventninger om morgendagen.

I stedet for en pessimisme om morgendagen, om hvilken retning høna sparker, er jeg nå optimistisk om de lange historiske linjene fremfor oss.