Sekretærens historie

Hvor langt tilbake har sekretærer eksistert? For meg er en sekretær en som skriver kongens historie. Fra den usle saksbehandler til den edle skald. Snorre Sturlason skriver sine kongers historie og er først blant likemenn. Som historieforteller var han kongen over sekretærer. I steinalderen, hvem var det da som tok på seg rollen å huske ting og ha en viss autoritet på et eller annet fagfelt, men ikke være leder?

Vitenskapens historie ble ikke først skrevet av vitenskapsmennene, ble den vel? Til og med Aristoteles hadde vel en eller annen sekretær?

Steinaldermennesker trengte reisebøker like mye som de trengte trillebår. En viss arbeidsfordeling utviklet seg vel basert på ferdigheter uttrykt gjennom kroppen, det er klart. Om det så var en god nese for neper eller et godt håndlag med mammuter. Når vikingalderen kom var skalden en som ikke passet inn til å transkribere latinske tekster. En opprører, men like fullt en sekretær og nåde om det var versefeil.

Jeg tror samfunnet helt siden steinalderen, helt siden vår biologiske fødsel har strevet etter å fordele de minst fysisk begavede til sekretærarbeid. Nå er selvsagt ikke det sant, men tenk om steinalderen hadde hatt våre bedrifters struktur? Avdeling for mammutjakt, Avdeling for våpen, verktøy og spisekar, Avdeling for matforsøk og gift, Avdeling for fysiopsykologi.

Det at avdeling for mammutjakt ble så spesialisert hadde selvsagt noe å gjøre med stor turnover i saksbehandlerleddet grunnet nedtrampinger. Fremfor tilrettelegging av arbeidsplassen ble kvalifikasjonskravene og smertetoleransen stadig større.

Det kan også være at sekretæren utviklet seg fra de som ikke hadde mage for mammutblod. Eller fra de som måtte beskyttes fordi deres tanker var verdifulle. Eller de som søkte systemer utenfor mammutens posisjon i forhold til første klippekant. Når en først starter å tenke fremfor å bare uttrykke seg med kroppen, skjer det alvorlig mye rart.

Sekretærer i dag finnes i alle typer. Fra den strategiske til den servile til den nysgjerrige til den med ønske om å gjøre noe annet men som syns det passer enn så lenge. Det har blitt valg innenfor det å være en som hever sin sjekk ved å bruke lite annet enn øyne, øre, fingre og hjerne. En sekretær kan notere ned nye forsøk med jaktforsøk, men er ingen jeger.

Et øyeblikk å forstå, en livsalder å forklare. Når jeg var liten levde jeg med forbilder om at hardt arbeid lønner seg, at lykken kan nås med hardt arbeid. Det er vanskelig å sammenligne dagens samfunn med steinalderen. Vi gjør ting i hverdagen som en steinaldermann aldri ville kunne fatte betydningen av. Hadde en mammut kommet gjennom kontorene våre, ville vi neppe visst hva vi skulle gjøre annet enn å overreagere og tilkalle vernetjenesten.

Det er selvsagt ingenting sant ved at sekretæren er den minst fysisk begavede. Det er bare den som får minst muligheter til å bruke kroppen i arbeid.

I dag er det en ny bevegelse av friskluft og friluft opp i trærne sykle på jobben mens en kjører ned barn. Det er noe anstrengt med det hele. Hvorfor i all verden skal jeg sitte å skuffe bokstaver hvis jeg uansett er trygg? Eller, jeg må ut i skogen eller så blir jeg gal.

Det kan godt hende at vi er i en ny evolusjonsfase, hvor vi utvikler strukturer som fullstendig er fjernet fra våre fysiske minner. Jeg er helt sikker på at det vokser opp de i dag som aldri har tatt i en hammer. Ikke bare det at fordelingen mellom hvem som er sjef og hvem som er sekretær teknisk sett er snudd på hodet i det lederen oftest er den med dårligst kunnskap om teknokratiets vesen.

Ja til anarki. Sekretærenes dag.