Bang!

Noen ganger. Noen ganger forstår jeg mindre. Det er selvfølgelig ikke mening i alt som skjer, og jeg må bli flinkere til å ikke se så mye mening i alt, men et eller annet sted er det en grense. Jeg tror den er passert. Fremmed land er å spore.

Når en står og ser utover fremmed land er det  litt enklere å se hva som er annerledes enn hjemme. En legger merke til det gjenkjennelige i det fremmede, snarere enn det fremmede i det kjente.

Noen ganger er bare alt fremmed. Jeg blir grenseløst nysgjerrig.

En av verdens største saltsletter ligger i Botswana. I Makgadikgadi Pan nasjonalpark finnes øya Kubu, en granittklippe uten særlig mye mer vegetasjon enn noen gigantiske baobabtrær. Fra alle steder slik kunnskap kan komme fra, kom det fra en reprise av Top Gear.

De tre herrer, ved sin småsyrlige manér, kjøpte bruktbiler på grensen til Zimbabwe og kjørte tvers over landet. Saltslettene var noe av det vanskeligste å komme gjennom, men øya i midten var et fantastisk vakkert omen om en videre god tur. En solnedgang som ikke bør beskrives som annet enn gylden. En natt med sodiumgul måne, av alt støvet fra saltslettene.

Ingen av de tre valgte bilene gjorde det særlig bra offroad. Straffebilen, den de måtte kjøre dersom deres respektive sluttet å fungere, var en boble. Den tuslet diskret etter og tok turen som en hver annen dag.