Å riste

Hunden Kiki har en morsom vane. Nå sommervarmen elsker hun å bade, hvilket hun også gjorde, med små klynk av velvære, mens vi sto og så på. Når hun hadde badet og kom opp igjen var hun dyvåt i all sin tykke pels. Først når hun står ved siden av eier og meg rister hun seg i en tunnel av feite dråper.

Det gikk ikke å riste av seg alene. Denne besynderlige vanen går utover omgivelsene, men så går en ikke i semsket skinn på hyttetur heller. Vennskap i fred og krig, kledd til sol og regn.

Det er vanskelig å lufte fra seg enkelte ting uten å ha noen som kan nikke anerkjennende, gi motbør, nyte eller forakte sine handlinger og ord. Det er godt at noen er tilstede.