Barnlig miskun

Jeg misunner barnets umiddelbarhet. Det å ta opp en pensel, dyppe den raskt i farge og male uten et øyeblikks nølen. Barmhjertighet er å se i nåde, uten noen inngripen av sensur eller baktanke.

Vår sosialisering, fra mors bryst (eventuelt tåteflasken) til våre første møter med andre enn den som alltid har vært der, til å skape vår identitet - alt kan bidra til å forskyve det umiddelbare eller gjøre det til altoppslukende.

Jeg tror på det å ha en hobby, noe vi tillater oss å være umiddelbare i. Få av oss er flinke i alt. Det blir mer å tenke - hvilken pensel skal jeg ta opp for å ikke nøle ved fargen.

Interaksjonsdesigner. En kraftfull yrkestittel. Er det disse som bestemmer over hvordan vi skal oppføre oss i møtet med kunnskap rett over horisonten, eller er det disse som forsøker å forstå oss og legge verden til rette? Uansett fikk det meg til å tenke på barnets umiddelbarhet.

Vi bærer med oss en hel skog av kunnskapens trær. Vi vandrer rundt og har vanskelig for å beskrive skogen for bare trær. For å kunne fungere i noenlunde samtidighet med våre samtidige kan vi ikke stoppe og analysere hver eneste lille tanke vi har, hvert eneste spørsmål vi får. Det er langt enklere, og uunngåelig, å bare handle instinktivt.

En diskusjon rundt instinkt er vanskelig. Jeg ønsker å kalle alle handlinger vi utfører uavhengig av et rasjonelt øyeblikk for instinkt. Et skille mellom instinkt og rasjonalitet må til. For meg er rasjonalitet en overveid handling eller konklusjon, uavhengig av om den er korrekt i noen som helst betydning av ordet. Vi kan være så rasjonelle vi bare vil men kan likevel ta så uhyrlig feil. Verden kan godt være flat den, enn så lenge det ikke har noen særlig praktisk betydning i hverdagen.

Når vi lykkes med å gripe det umiddelbare ved overveide handlinger, er det kunst, kjærlighet, barmhjertighet. Men ikke uskyld. Den finnes ikke.