Et øyeblikk av evighet

- Så sto jeg og holdt en fugl! Hjertet dens slo med 200 varme slag i minuttet, og gjett hvem andre som fikk puls? Jeg sto der forvirret og nervøs mens hjertet hamret i mitt eget bryst. Jeg visste vel ikke hva jeg gjorde! Men jeg har jo sett naturprogrammer og tror at jeg vet litt om hvordan de gjør det.

Jeg holdt fuglen i hendene med to fingre rundt hvert ben mens den varme kroppen lå i hendene mine og skalv. Duras, som knapt har tatt i et kamera, tok opp gigantkameraet til Audun for å ta bilde av meg som kysset fuglen. Han så forelsket på meg i et lite sekunds drømmebilde. Det var magisk!

Et døgn etter at jeg hører historien står jeg selv med magi mellom fingrene, i hvert åndedrett, hver bølge av bevegelse som får hjertet til å hamre sterke, rolige slag. Evighet eksisterer i de få øyeblikk, timesvis av glede i et skarve sekund.

- Jeg fikk så dårlig samvittighet for fuglen som hadde fløyet inn i hytta og krasjet i vinduet gang på gang. Nå lå den i hendene mine, like vettskremt som jeg følte meg. Jeg måtte få den ut slik at den kunne fly igjen. Deretter tenkte jeg, men Duras skulle gått nærmere med kameraet, slik at det ble et bra bilde!

Av motsetningen i de siste sentimentene lo jeg høyt da jeg hørte historien. Først bekymret for at hun ikke var rask nok med å hjelpe fuglen raskt den siste veien. Deretter litt angerfull fordi bildene ikke blir bra nok. For henne spiller det neppe noen stor rolle, men så fint om også andre ser det! Deler gleden.

Selv gikk det hundre og én tanke gjennom hodet i det øyeblikket måtte legges ned i en skuff for kanskje å åpnes senere. Digre tanker og små tanker, hulter til bulter. Lekfullt og gledelig. En fantastisk dag. Om jeg kunne gjort noe annerledes? Helt sikkert, men som det var er det jeg har og evig glad. Føttene mine danser lett i tro på gjensyn.

Hva slags fugl var det?
- en liten brun en, sa brura.

Der avviker våre historier. Radikalt.