På veien

En god venn av meg har en innebygget refleks hva angår alle fiksjoner som er navngitt med noe inneholdende Road. Umiddelbart kommer det mørk skepsis hvis slikt blir nevnt. Det er en veldig interessant reaksjon som minner meg litt om et menneske jeg har møtt hvor en på forhånd ble advart mot å si tallet 12, da hun da angivelig fikk en sterk trang til å ville vaske.

Jeg har lest The Road av McCormac, og likte den. Min venn kommer aldri til å lese den og det er helt greit. En kan ikke dømme et menneske på bakgrunn av motstand mot forfattere. Det er uskyldig moro som ikke sier noe som helst. Selv har jeg sterke antipatier mot opptil flere forfattere, og ekte mennesker. Ingen av menneskene trenger å være dårlige for andre, men jeg forbeholder meg retten til å reagere med magen.

Man trenger ikke være postmodernist for å innse at virkeligheten kun er tilgjengelig via tolkning. Det er anstrengende å forholde seg til omverdenen  som fri for tolkning eller å hele tiden være objektive i møte med alt vi opplever. Det er langt mer tilfredsstillende, nødvendig til og med, å ha forutintatte meninger og holdninger hvorpå vi setter det nye i relasjon med det gamle. Vi kan ikke fungere uten en forventningshorisont, reflekser, biologi.

Å frigjøre seg fra sine holdninger er vanskelig. Ja, vi er alle forvirret og fulle av usikkerhet og motsetninger i våre meninger, men i hverdagen skyver vi det så mye til siden som vi kan. Det er få forunt å ha sjelsettende oppvåkninger hver gang vekkerklokken ringer. Det kreves mer. Det er på tide å ha et gjensyn med en av mine favorittbøker.

The second day everything came to me, EVERYTHING I'd ever done or known or read or heard of or conjectured came back to me and rearranged itself in my mind in a brand-new logical way and because I could think of nothing else in the interior concerns of holding and catering to the amazement and gratitude I felt, I kept saying, "yes, yes, yes, yes." Not loud.

- On the Road, Jack Kerouac

Det jeg liker med boken fra 1955 er dens tidløse beskrivelse av frenetisk livslyst i møte med en noe undertrykkende kultur som er i oppbrytning. Desperasjonen til det bestående blir avslørt som forsvarsmekanismer. Boken er jazz. Det er på tide å lese den igjen.