Intimspaserende

Jeg har lyst til å bite meg selv i armen. Bare en liten bit. Kanskje skjære av en flik, steke den og lage litt god sjy. Nei. Det blir havregryn. Det finnes litt frustrasjon her, men det finnes også gode måter å få den ut på. Dessuten er det noen andre som har monopol på temaet "smake menneske". Blir neppe en Jeopardy kategori (eksisterer det ennå?) med det første, men det er mye spennende kunnskap å hente. Et eller annet sted.

Uansett. Jeg finner det veldig utfordrende å ikke tråkke på intimitetsgrenser. Grenser jeg føler er der, men som det er vanskelig å helt få oversikt over. Det bunner selvsagt i et ønske om å ikke trå inn i andres liv uten at de inviterer. Om å ikke bli en handelsreisende og ikke være noen som hele tiden må ha mer enn det som ligger så åpenbart i luften.

Livsglede.

Samtidig ønsker jeg ikke å være vampyr heller. Vampyrer er tross alt sosialt utstøtt. For uansett hvor sjarmerende og mektige de kan være, må de alltid føye seg etter makten som finnes i et hjem. De kommer ikke over terskelen uten at de er eksplisitt gjort velkomne. I tillegg er de blodsugere.
Uansett har jeg lyst til å gripe fatt i en nakke og bite til. Bare et lite, ørlite bitt. Mer et gnafs egentlig.

Med de tankene noterer jeg meg at det utenfor fortsatt snør. Gjennom den delen av vinduet som fortsatt kan kalles gjennomsiktig. Minus åtte grader og det har kommet snart 40 cm i dag. Det var godt å ta årets første snømåking. Frisk luft. Lydisolert himmel av hvit glede.