Det starter å bli lite grøt

Jeg er i hardtrening. Jeg liker ikke å gå rundt grøten, men er flink til det. Kanskje er det egenskap som heller bør dyrkes. Nei. Noen poetiske omskrivninger er lov, men en følelse er en følelse like så mye en spade er en spade. Kall en ting dets ekte navn.

I dag har jeg vært sint. Provosert. Uhyrlig frustrert over hvordan mitt arbeid saboteres av uforstandige sosialøkonomer. Det er som å snakke med en vegg. Kun fordreide ekko blir igjen.

Jeg er overbevist om at jeg gjør en hel del riktig i jobben min. Jeg er ikke særlig flink til å følge pålegg om stadig mer innfløkte omveier i arbeidet. Jeg får god respons for hvordan jeg behandler mine kunder. Jeg får en eller annen mellomleder inn på kontoret mitt for å be meg om å ikke reise kritikk i et offentlig rom, men ta det tjenestevei.

Gått av banen så sint jeg ble. Jeg er uendelig glad for at jeg ikke er ensom i min frustrasjon mot en leder som forsøker å kvele all kritikk via løpegutter, eller løpejenter som det er i dette tilfellet. Som aldri svarer skriftlig. Som holder all informasjon dekket til.

Heldigvis har jeg selv mer enn en mellomleder jeg stoler på. Min egen avdelingsleder er lett å lese, en åpen bok. Jeg kan se at hun ikke føler seg komfortabel. Jeg har til og med sett henne mer irritert i dag enn på mange mange år. På de samme tingene jeg har reagert på i dag.

Ingenting av dette er bra. Det eneste som er bra er at jeg føler at jeg har rett. At det ikke er det samme å spre dårlig energi som å våge å kritisere. At våre kunder ikke er tjent med at vi innad nikker og godtar at vår egen organisasjon sitter i et hjørne og slikker seg i skrittet.

Bakgrunnen for dagens sinne er at vi fikk en presentasjon i stedet for avdelingsmøte. -Hei, jeg er kontaktperson på overordnet nivå for dette tiltaket som er veldig spesielt og fullt av regler. En kollega av meg spurte om epostadressen hennes, slik at vi kunne vite hvor vi skulle henvende oss. -Nei, dere kontakter ikke meg. To av oss snøftet. Ved siden av meg ble det uttrykt at dette var nokså typisk og håpløst.

Å ikke klare å forstå at det føles rimelig idiotisk å bli presentert for en kontaktperson en ikke kan ta kontakt med er mer enn jeg klarer å holde inne. Det bare plumper ut et snøft, som av en smakløs vits. Senere på dagen kom lokal kontaktperson, og nå sidelengs sjef, inn på kontoret mitt og lurte på hvordan jeg kunne være så negativ. Det var ikke et åpent spørsmål.

Min side av saken er at situasjonen i seg selv var ubetydelig men symptomatisk for stadig innførsel av skiller og hindre i effektiv og utviklende kommunikasjon. Hennes side av saken er at vi alltid har vært et byråkratisk hierarki og at ingenting har endret seg. Hun lurte på om grunnen til at jeg var sånn i dag er at jeg er del av KF-prosjektet innen mitt fagfelt. KF står for kontinuerlig forbedring, LEAN-metodikk.

Det var nær jeg klikka i vinkel og hev henne ut av kontoret mitt. Det jeg sa, som jeg aldri har sagt til noen kollega før er: Vi er sterkt uenige om dette, og det er greit. Nå må jeg gjøre jobben min. Jeg var varm i en time etterpå.

Den grøten vasser jeg rett gjennom, uten tvil. Uten anger. Etterpå er jeg i stand til å nyte en bolle grøt jeg ennå ikke vet hvordan jeg skal spise.