Void

Jeg er to tredjedeler ut i boken The Evolutionary Void av Peter Felix Hamilton. Terningkast fire. Mange bra passasjer, men når ikke helt opp. Jeg forventer selvsagt en slutt som for seg selv kan stå som karakter for triologien som helhet. Verdt å lese, men ikke start og les Peter F Hamilton med mindre du er veldig veldig glad i å lese veldig veldig mange sider.

Jeg er litt usikker på forfatterens navn plutselig, for det er bare oppgitt Peter F Hamilton der jeg har søkt. Derimot har han en sønn som heter Felix F Hamilton. Det må være en gåte til hans navn. Hans sønn heter neppe Felix Felix. Det høres mer ut som en katt, men hva blir det på norsk? Heldige Lykke er et overdådig navn, men Heldige Lykkes sønn kan hete Mektige Hell - Magnus Felix Hamilton.

Okke som, det var boken jeg leser dette skulle handle om. To tredjedeler ute i boken føler jeg at jeg har funnet ut av en del. Jeg har lest nok science fiction opera til å forstå hvor det hele vil ende, og forfatteren gir meg nok av gjenkjennelige brikker å plassere ut. Alltid er det litt usikkerhet omkring hvordan vanskelige valg vil påvirke hver og en i det de skal settes sammen til slutt. Når jeg leser ferdig boken vil jeg føle meg lettet over at ting gikk såpass bra med noe kjært. Noen av rollefigurene har eksistert i Hamiltons bøker i flerfoldige tusen sider og mange tusen års tidslinje.

Jeg er nå på side 414 i bind tre, eller på side 1800 i triologien. Min første teori omkring hans skrivestil er at han streber etter å ha scenen klar til et slikt tidspunkt at forholdet mellom det siste som blir sagt og det forrige av viktighet som ble sagt er dobbelt så stort som det første som ble sagt. To tredjedeler uti.

En annen måte å si det på er at han bruker veldig mange ord for å forklare det samme om og om igjen, i konsentriske sirkler av historie på historie. Sosialt uhyrlig kompleks, men han bruker stadig vekk de samme arketypene og det er så tydelig hvor han ønsker å påvirke oss. Jeg har alltid syntes hans bøker er erkekonservative. Det er et for perfekt nett av de gode små konger og dronninger mot edderkoppen med ti tusen lysår lange armer.

Drømmeverdenen Quintillian hvor den høviske Edeard bygger seg til gud blir til religion i Hamiltons historiske univers. Trusselen er en komplett demontering av galaksen i et evig utvidende Tomrom, hvor det er kun drømmer som gjenstår. Som utsletter alt annet liv, alt fysisk. En moralsk historie om å lære av andres feil, men hvor forbannet vanskelig det er å få alt perfekt uten å bli pervertert.

Etter dette kan en kanskje lure på hvorfor jeg i det hele tatt leser Hamiltons bøker. Det er tungt å komme seg gjennom så store triologier som jeg til syvende og sist har lest før i mer kompakte versjoner. Jeg tror det har med at han, som Alastair Reynolds, bygger så kjempedigre scener. Det er så en formelig hopper gjennom et helt univers som på steiner over bekken mens det flyr mygg på størrelse med små hunder forbi. Det er lettlest som bare det.

Men jeg holder en knapp på Iain M Banks og Ken MacLeod. Litt mer rabiate og uforutsigbare. Michael Cobley virker ikke så ille, men det gjenstår å se om han får knyttet sine historier passelig løst.