Gåtur

Helgen ble litt annerledes enn planlagt. Det ble ingen skogtur lørdag med overnatting og soloppgang. Alt har en grunn, denne har to.

Fredag la en kamerat ut et rop om hjelp på Facebook og jeg fartet innover til Oslo på lørdag for å bære murstein og mørtel opp på taket. Hjemme regnet det jevnt og trutt fra morgenen av og det var våtere enn våtest når jeg kom hjem på kvelden. Det ville vært en våt fornøyelse å tilbringe dagen i skogen. Unnskyldninger unnskyldninger. At det var mørkt når jeg kom hjem var kanskje også et bidrag. Uansett, jeg hadde gjort nok lørdag.

Fredag hadde jeg også kjøpt samleboks med filmer av Luc Besson. Siden det ikke ble skog på lørdag, ble det gledelig gjensyn med Det femte element. Lenge lenge lenge siden jeg har sett den. I operascenen med den blå divaen gikk stereoanlegget relativt høyt på og jeg får fortsatt grøsninger oppover armene av scenen. Ellers i boksen er Det store blå, Léon, Nikita, Atlantis, Subway og Le Dernier Combat. Til 499,- kroner, riktig bildeformat og flott lyd er boksen en no-brainer.

Når jeg våknet søndag var været fantastisk. Solskinn, skyer, klar høstluft klar for t-skjorte. Jeg gikk en tur i bygda og nøt alle farger, eikenøtter, de siste sommerfuglene, sol. En liten trist historie ble det likevel.  Nesten hjemme kjørte en bil forbi meg, men på en diger buorm. Stakkaren lå og vred seg med hodet svingende i alle retninger og munnen på vidt gap. Et stille skrik før foten min møtte skallen dens.

På kvelden var det film på kino. Micmacs av Jean-Pierre Jeunet. Jeg hadde gledet meg, da det er samme regissør bak Delicatessen, The City of Lost Children og Amélie. Alle filmer er særegne. Felles er disse små, fantastiske detaljene - små klipp av raske tilfeldigheter i detalj. Forseggjorte, til tider sjokkerende. Mest av alt minner det om tegneserieruter. Jeunet og Marc Caro var et godt skribent/regissørpar på de to første. Bedre sammen enn alene?

Micmacs mistet Amélies fabelaktige historie og Delicatessens herlige dynamikk og syke logikk. Den virket nesten som lite annet enn en hyllest til de samme filmene, uten at rollefigurene ble annet enn roller. Historien er grei nok: gutt mister far for landmine, blir som voksen selv skutt med vådeskudd. Fabrikanten av landminen har hovedkvarter vis-a-vis produsenten av ammunisjonen. Hevn.

Det var derimot et par utrolig bra idéer som ble iscenesatt. For eksempel at det i ligakamper i fotball er ett ekstra element i sluttspillet: én tilfeldig plassert antipersonellmine på fotballbanen.

Et par av bildene jeg tok i helgen er ikke vakre. Det blir ravn i stedet.