Postalnevrolig

Leda & svanen

Bable bable bable. Er solskinnet for sterkt til å holde meg på matta? Stemningen i hodet er i dag litt Julie Andrews i Sound of Music (vestkantberte på sætra for å lære de innfødte folkeskikk, uansett om rollene presenteres å være motsatt), syngende lovpris til alpefiolenes fortreffelighet.

Julie Andrews sitter antagelig og slår på pauke i høyre hjernehalvdel samtidig som hun karer ull. På venstre side står en litt forvirret filosof og undres over neste skritt. De samarbeider dårlig, kommuniserer slettes ikke bra og kommer ikke til noe som helst kompromiss.

Spiller ingen trille. I rene absolutter er det mer sannsynlig at noe kommer til å skje enn at det aldri kommer til å inntreffe, så det er best å falle ned på en positiv tro. Hva som skjer er helt åpent, hendelser diskriminerer ingen.

Selv om jeg taler i gåter, steganografisk tungetale, vet jeg - ved å lese dette babbelet, hva jeg tenkte på når jeg skrev det. Det er min dagbok, mine koder. En hver vil forhåpentligvis forstå at jeg er forventningsfull på generelt basis. Hver dag bringer med seg overraskelser store og små.

I dag har jeg ingen tro om at det vil hjelpe meg å rope ut sannheter som føles her og nå. Samtidig misliker jeg sterkt å være behersket. For å si det på enda en måte, gjenta meg selv fra så mange ganger før, verdsetter jeg tanken på å være to steder samtidig. Det er forsåvidt noe jeg er flink til - å være privat og utadvendt på en gang. Jeg liker spenninger i det å ikke vite, veien like verdifull som målet, men ønsker til stadighet at jeg fant en bås med kosete kaniner jeg kan sitte i og bare føle meg trygg og evig.