Jeg nøster meg tilbake i drømmen. Ingenting har noen åpenbar betydning og skal jeg tolke dette vil det kun ende med varig opphold på distriktspsykiatrisk. Drømmer bør nok ikke tolkes altfor langt. Jeg nyter absurditeten og blir sjelden redd, har sjelden mareritt lenger. Det er bilder, bearbeidelse av hverdagens galskap spilt ut i et pantagruelsk festmåltid full av gjøglere, innvoller, rare dyr og masker. Frihet til å lage en historie ut av tilfeldige forbindelser.
Hver eneste kveld tenker jeg på at jeg må legge blokk og papir på nattbordet, slik at jeg kan skrive opp bildene med en gang, rekkefølgen mens den fortsatt eksisterer. Hver kveld ender med at jeg er for trøtt til å huske det og jeg vandrer uten bekymring inn i drømmeteppet.
Det startet med at jeg jobbet for trygdekontoret og var sendt ut i det vide land for å fostre morgendagens arbeidere i trygdens magi. Vår felles kulturarv. Vår trygghet i at noen vil ta vare på oss avhenger av en vilje hos hver enkelt til å ofre noe for en annen.
Derfor hadde jeg sykkel med dårlig krank. Min medarbeider, vakker, bebrillet og med langt duftende hår vaiende i vinden til musikk fra Delicatessen over humpete grus, klaget aldri. Når vi kom frem til låven med en stråtyggende kæill som så tomt på oss, spurte jeg om det var her barna ventet. Og hadde han en fastnøkkel til å skru sammen sykkelen? Jau, kom inn.
I andre etasje satt barna på halmballer. En uregjerlig gjeng som var lite interessert i å høre om arbeidets moral. Derværende lærer brast sammen i gråt mens barna spilte Pong på sine iPads og ikke brød seg ett fnugg om hva han hadde å si. Klokken klang og fort de sprang, ut i solen etter regnets synd. Nå, tenkte jeg, nå må vi forme dem.
Jeg og frøken fra bagasjebrettet gikk ut og lekte med barna. I lagelig tid skysset vi dem mot klasserommet igjen. Alle løp glad og fornøyd over grassbakken. Så skjer det som bare skjer i Trøndelag på regnfulle somre. Hele leirsiden raser. Alle barna klarer seg over til låven. Den ukjente kvinnen dras med ned i bakken etter at hun har kastet det siste barnet i sikkerhet. Bare hendene hennes stikker opp av banedekket på Bislett.
Jeg og barna graver henne frem og trekker henne opp. Vi får fastnøkkel til sykkelen, reparerer den, heiser flagget, deler ut trygdepins til alle tilstede og sykler inn i soloppgangen. Deretter er det noen ærlige hull i drømmeland før jeg står på kjøkkenet til den gamle kona.
Hun er ikke snill. For et øyeblikk sto også mannen hennes der, som var en skikkelig kødd. Jeg sier han stod der nettopp. Mens vi står og snakker, parterer kona ham sakte opp, systematisk og trent. Trekker på ham pølseskinn og steker ham på den engelske måten.
Jeg nyter maten. Jeg spør om hun har en saks, sier takk i det hun rekker meg en, studerer den. Så stikker jeg den målrettet og kjølig ned i halsgropen hennes. Sånn, tenker jeg. Det var det. Ikke særlig pent, men det begrenser jo pensjonskostnadene.
I morges våkner jeg, greit humør, fredfylt og glad i mine medmennesker. Jeg kjenner meg godt nok til å vite at jeg ikke farer med ressurser eller kjølighet nok til å gjøre hva jeg gjorde. Jeg lurer dog på om jeg må bytte jobb snart. Helt sikker at jeg foretrekker rare kuer i drømmene fremfor dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar