Hun og jeg har vært på campingtur i natt. Slo oss ned på toppen av noe som var en blanding av St.Hanshaugen og Stensparken. En fin benk i solnedgangen. Hun i fjellsko, tights, hvit kortermet skjorte og blomstrete pannebånd. Jeg i snowboots og sort t-skjorte. Det er godt mulig jeg hadde på meg Fjellrävenbuksa, men hvem vet hvor mye som utbroderes i minnet. Hennes blå øyne, myke smil og blomstrete pannebånd husker jeg godt med sikkerhet. Musefletter?
Litt etter jogget en hel del bekjente forbi. Jeg kan ikke si jeg enset det så veldig mye mer enn som skygger farende forbi, men hun kjente dem tydeligvis. En stoppet opp for å prate, mens han løp på stedet. Gymlærer Pedersen hadde løpt i forveien og snart kom lyden av pipa. Gymlærer Pedersen, tenkte jeg, er det sprit i sekken?
Det var helt klart viktig med en liten sprint før leggetid -for å myke opp kroppen, som hun sa i det hun spurtet avgårde og lokket med pekefingeren. Jeg så meg om, tenkte et sekund tilbake i tid og spratt avgårde i mine superflotte snowboots. Beina trommet avgårde, lett som en fjær.
Det lille løpet sluttet i bunnen av en kort bakke, rett nedenfor lekestativene. Der sto gymlærer Pedersen (merk, jeg har hatt en gymlærer Pedersen som sendte oss ut på løpetur mens han satt i garderoben og drakk øl), Pål - en venn av henne med brede skuldre og hodet høyt over de fleste andre, og to-tre andre karer i riktig så godt humør. Alle hadde et smil og det kom det heftig musikk fra alle kanter. Vi må løpe mer!
Vi spurtet opp bakken, jeg i mine snowboots - igjen må jeg nevne dem. Han er kjapp, sier noen bak meg. Vi møtes ved lekestativet - et slikt ment å gå armgang i - og bretter det sammen til en spiralmasse av stål i takt med musikken. O hoi, o hoi, o hoi. ved siden står tre av gatas tøffe bolere og måper.
Når politiet så kommer, er det bolerne som blir tatt med bort. En særdeles høy politimann knepper opp skjorta, stryker to fingre over en av muskelbuntenes svette rygg og sier mørkt og sonort: - Du blir her med meg du, mens han kjærtegner fløyta han har rundt halsen.
Hun og jeg går til sengs i campinghytta som har dukket opp. En veldig veldig liten hytte. Vi småprater litt mens smilene går trill rundt.
Litt senere - det er tidlig morgen og jeg har våkten før henne. Jeg må gå meg en tur. Jeg går ned til senteret av campingplassen for å se om jeg finner en do. Her er det en flott sandstrand og nybygd administrasjon med kiosk, dusjer og alt som skal til på en campingplass. Jeg må på toalettet, noe så veldig. Jeg går inn der det er bilde av en mann, men første gang er bom, dette er køen til kiosken. Neste - her er det dusjer. Neste - tror det er personalinngang, men det er umulig å vite, for det er så mange ganger som leder ingensteds mens hylende barn sprinter forbi med vannpistoler.
Toalettet, når jeg finner det, er bare forvirrende. Her står jeg med et pappbekken og fem-seks ulike stakeinnretninger og en maskin som tydeligvis forventer en kombinasjon av min innsats og disse verktøy. Jeg får nå på en eller annen måte gjort opp for meg og tatt meg et morgenbad.
I mellomtiden vet jeg at hun har våknet og at hun tenker på noe. Jeg må tilbake til hytta. Mobilen faller fra hverandre, men det er heldigvis ikke så krise.
Da våkner jeg, men Stairway to Heaven. Ikke må jeg på do heller. Bare helt forvirret og lattermild.
De neste drømmene er også noe absurde, men henger i det minste sammen seg i mellom.
Jeg har vært i medarbeidersamtale i natt, med to av avdelingslederne. De hadde noe vanskelig å drøfte med meg, men til syvende og sist handlet det om ikke-godkjent bijobb i påsken. "Hvordan er det å holde en hemmelighet?", hadde noen sendt som melding til en av min leder. Etter denne forvirringen ser mine avdelingsledere på hverandre og uttrykker fortrolig: "Vi har besluttet oss for å si opp".
Etter at påskejobben var kartlagt ok hoppet det til neste drøm. Hun skaffet meg et sted å sove i natt. En rød og hvit bygning ble det sagt. Det var litt anstrengende å komme seg dit, i og med at jeg hadde en ettårig oksekalv på slep. Jeg åpnet grinda til sletten som lå mellom meg og låven. Å nei, hester, tenkte jeg, de ser ikke ut til å like denne lille oksen.
Det var et slit å få slept med seg en pesende og snøftende oksekalv forbi en gjeng med halvagressive hester. What - er du dobermanokse? I låven var det ei ku som heller ikke likte oksen og styrtet ut i et langt mø. Hun derimot stod der og gjorde rommet varmt, fullt av mykt høy og sollys i striper inn fra høye vinduer.
Et rent mysterium hvorfor dette var et sovested, men det hadde visst noe med at huset var litt vanskelig tilgjengelig. Prospektet for tomta i Drammen beskrev eiendommen som "avgrensningsstomt" - midt mellom en motorvei og ei elv. Myrlendt i ene hjørnet var en underdrivelse, en meter vann i kjelleren var mer presist.
Deretter var jeg på kollokvie med både henne, et par kolleger og en venn eller to fra studiedagene, i en sørøstvendt villa oppe i høyden. Vi satt i et åpent kjøkken med god plass rundt et passelig høyt bord i lyst ubehandlet treverk. Det ble sagt kloke ord, selv om jeg bare husker blablabla, det var salater og ellers god mat.
I pausene, på terrassen for oss røykere, og vel unna døra - fikk jeg se at det sto en magnumflaske whisky i et vitrineskap. Vi snakker om en alvorlig stor flaske. Flasken hadde sorte og hvite småkuer på seg. Inne i flasken var en bunte sigarer - for at de skulle holde på røyksmaken.
Jeg er sliten i dag. Det var mye kino på en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar