I dag har jeg tenkt på

Patches of frogs remained floating on the path where it skirted the stream, but the breeze carried them over to the steep flanks of a nearby mountain.

Så leste jeg videre et par setninger. Plutselig merket jeg at noe var galt. Hva i all verden gjør frosker i denne boken? Haruki Murakami tegner selsomme bilder, men dette var litt ute. Konsentrasjonsevnen flyter litt, jeg merker det.

1. Kontormøte, faen faen faen 
2. Sandaler 
3. Sikkert en bra kar, men jeg liker ham overhodet ikke 
4. Lille C 
5. En god mann har to dager igjen på jobb 
6. Hvordan takle mangel på kontroll 
7. Norwegian Wood 
8. 6 er et perfekt tall 

Ny leder, o akk og vekk. Hvor er hodet hennes? Kontormøtet var ille nok det, der hun i hver eneste uttalelse klarer å hinte at dette tallet er det som er viktig, og dette må dere gjøre bedre. Lærenytten av å få en halvtimes gjennomløpning av pensjonsutregning var lik null - antatt det samme jeg får i alderspensjon hvis jeg fortsetter å irritere meg. Jeg må gi velvilje og ikke være passiv agressiv. Kremt. Jeg syns ikke stemningen var så ille - det var bare dørganes kjedelig og meningsløst å tilbringe over en time på nok et håpløst møte for møtets skyld.

Det er mye å være fornøyd over, men det er så mye usikkerhet forbundet med det. For eksempel sandaler. Jeg er gal, ja. Uansett, det er noe som umiddelbart fenget meg, og det er gjort. Det bringer meg fra to til tre. Faen heller, gå og vogg, du bringer huleboertanker i hodet mitt. Jeg er glad og frustrert på en gang og jeg ønsker ikke å ha huleboertanker. Jeg ønsker å være bare meg og nok med det. Jeg er fornøyd med å være meg. Jeg er fornøyd med at jeg på impuls kan være litt utover forventningen. Ingen klarer å ødelegge den kimen av lykke. Det er muligens litt tøffel å tenke sandal, men det kommer fra hjertet.

Hvordan skal en håndtere mangel på kontroll? Jeg syns det er et supervanskelig spørsmål. I går, må jeg innrømme, satt jeg og glante i tomme luften nær en time. Jeg kunne vært mer effektiv og ikke så bakpå, men det skjedde altså ikke. Det var nødvendig for meg å stirre i tomme luften. Eller så var det noe jeg ikke hadde noe valg i. Jeg kunne ikke velge å ha kontroll.

Når jeg eller enhver annen gjør som best en kan - jobber systematisk, er fullt og helt tilstede, tar en ting av gangen, får det unna - og likevel opplever at mengden arbeid er større når vi går enn når vi kommer? Hva skal en da tro om sine egne evner? Som påpekt - det hjelper ikke at noen sier at en er flink. Det er vanskelig å tro på. Kanskje vet en at en har jobbet bra, men det holder ikke. Folk rundt en synes å ikke enses.

Hva tror jeg om meg selv og min innsats? Det kunne vært bedre, helt sikkert. Det finnes ingen grenser for hvor mye lenger jeg kunne strukket meg. Derimot har jeg fra før av opplevelsen av at strikken har røket i det jeg har strukket meg for langt. Jeg vet at jeg må tillate meg selv å stirre ut i luften. Jeg takler det, tross dårlig samvittighet.

Jeg vet at jeg kan ha kontroll, men på bekostning av hva? Jeg vet at jeg kan mestre oppgavene og at jeg stort sett kan få bunken arbeid til å holde seg nokså stabil. Noen ganger derimot, tross gode intensjoner, godt arbeid og god kunnskap, nytter ingenting. Det er helt grunnleggende at jeg ikke KAN ha kontroll på alt. Nå, som jobben er slik, forsøker jeg å kompensere ved for eksempel å lese en strålende god bok.

Jeg ønsker å være der for lille C. Noen hun kan stole på. Likevel kan jeg ikke oppfylle hennes ønske om å være der hele tiden. Det er ikke et valg, men det er slik. Heller ikke i dag kunne jeg besøke henne, selv ikke for en kort time. Det gjør meg litt lei meg. Men, så kan jeg også tenke at jeg er en bonusvoksen, at jeg tross alt er mer enn ingenting. Jeg vet hun har det bra og jeg bringer noe ekstra inn i livet hennes. Jeg kan tenke på ansiktet hennes som lyser opp av glede når jeg kommer på besøk, fremfor skuffelsen som synes når jeg ikke kan være lenge.

Haruki Murakamis Norwegian Wood er en fantastisk bra bok. Stemningen flyter frem og tilbake gjennom karakterer som hver håndterer sitt mest intime på fascinerende ulike måter. Alle karakterer i boken bringes sammen av hovedpersonens søken etter å være seg selv, uten å distansere seg, uten å love mer enn han kan holde. Han distanserer seg, han står maktesløs ved å involvere seg dypt og inderlig.

Jeg har en vane å eselmerke bøker på de sidene jeg finner noe verd å forfølge eller som taler sterkt. Enkelte kapitler i Norwegian Wood er eselmerket til det meningsløse. Særlig liker jeg den komplett bananas Midori. Hun sier akkurat det som står i hodet hennes til en hver tid og befrir alle tanker om hemmeligheter som noe mørkt og skummelt. Hun, som alle, har hemmeligheter og sier ikke til en hver tid den fulle sannhet. Hun taler i en strøm av ville fantasier, forestillinger og pågåenhet som er mer ekte og umiddelbar enn en rettfrem beskrivelse av seg selv og sitt liv.

Jeg vil ikke bruke mer tid på å snakke om boken. Den er vakker, enkel og treffer meg midt i mellomgulvet.

Et perfekt tall er et tall som er ... whatever. Slå det opp på Wikipedia. Det er uansett ikke hva jeg har tenkt på. Måtte bare erstatte 8 med noe litt annet.