Dramaking

Da jeg var fire år gammel brant huset vårt mens vi var i svømmehallen. Kaninen Kalle, som søsteren min hadde laget til meg, døde en smertefull død. Jeg husker glasset på soverommet i andre etasje eksplodere, mens jeg sto utenfor og hylte etter Kalle.

Kanskje er det også slik jeg tenderer å føle når jeg ser et ønske slå sprekker. Er det ikke det ene, så er det det andre. Samtidig, for å være løsningsdyktig, som jeg er, må en ha sans for å identifisere problemer. Eller utfordringer som blanke køllehoder alltid omtaler det som.

Rar sak - samtidig som jeg er vant til å takle det aller meste av sterke følelser, konflikter, liv og død, skygger og lys uten å røre på så mye som et øyenbryn - lar jeg meg også påvirke av de minste detaljer. Jeg er engasjert, la meg skrive det om til det.

Det har i det minste vært en engasjert uke, full av alt fra konflikt til sødmefylte tanker. Håpet og forpliktelsen består. Jeg er forpliktet til hva jeg føler. Om det ikke akkurat nå føles jordnært, er jeg så glad for innslaget av blå regnbuer at jeg gladelig slår alle rekorder i idioti for å komme nærmere.

Jeg er en sædcelle. Virre virre. Er det denne veien?