Kampmodus

Greit. Det er på tide å ikke sitte tilbake og la meg kjøre over av usakligheter. Jeg har hjulpet mer enn en person ut av psykopaters grep ved å være den som klarer å ta et skritt tilbake og analysere kjølig, ved å komme med konstruktive løsninger på tilsynelatende låste situasjoner hvor den tiltalte blir manipulert og fratatt sin makt.

Makt er illusorisk. Makt er å kunne definere en sannhet. Min naive plan er å vise at min sjef ikke har sannhetens makt og at hun benytter hersketeknikker. Jeg må være forsiktig med å trekke noen likhetstrekk mellom henne og andre psykopater, en mening jeg ikke har formell utdanning til å kunne stedfeste. Det må holde med en nøktern analyse av sammenhenger og faktiske handlinger eller ord.

Hva er saken? Se gårsdagens innlegg og tidligere refleksjoner omkring mine arbeidsforhold hvor jeg blant annet har nevnt at ansatte ikke lenger tør å kritisere i frykt for stille represalier. Vel, jeg har fått smake skarpe represalier.

I dag har jeg snakket ytterligere med min nærmeste leder og har blitt overrakt et referat fra møtet som foregikk i går. Referatet har noen åpenbare svakheter, hvilket jeg er glad for. Det som må gjøres er å kreve referatet trukket tilbake, samt at de åpenbare trusler som blir frembrakt i det enten blir:

a) dementert
b) blir skrevet om med henvisning til formelt korrekte prosedyrer og lover

Jeg ønsker kort sagt en unnskyldning og hvis ikke det kommer krever jeg en formell prosess hvor begge parter har anledning til å stille som likeverdige parter.

Referatet er mildt sagt absurd. Det inneholder ikke de punkter som ble tatt opp i møtet, utsagn i det er fordreining eller rent oppspinn. Ja, jeg ble forbannet når jeg leste gjennom det og frustrert, maktesløs, usikker og en rekke andre negative følelser av avmakt og svart dyp som jeg vanskelig håndterer.

Tro meg når jeg sier at jeg hver dag går i meg selv og forsøker å justere mine reaksjonsmønstre etter mitt erfaringsgrunnlag. Alt jeg sier og gjør kommer av min egen kropp, sjel og munn. Jeg må stå for mine handlinger og meninger. Det er slettes ikke alltid jeg lykkes med det jeg er satt til, men gjør jeg en feil våger jeg å si unnskyld.

Å si unnskyld for å ha sett ned og bort i et kontormøte? Nei.
Å si unnskyld for å snøfte når jeg ikke har gjort det? Nei.
Å si unnskyld for en lite gjennomtenkt setning i en epost? Ja, men ikke i den form det blir uttrykt i referatet:
"... ser at han formulerte seg dumt i mailen, og kan be om unnskyldning hvis det er noen vits nå."

Nei, det jeg sa var: Jeg ser at denne setningen er dårlig formulert og ber om unnskyldning for det. Gid jeg hadde med meg båndopptakeren og ikke bare må parafrasere. Uansett nøyaktig ordlyd sa jeg aldri ordene "hvis det er noen vits nå." Det er en vending jeg kjenner så inderlig godt igjen fra sjefa og som jeg er bevisst på å ikke benytte. En unnskyldning er betingelsesløs eller så er det ikke en unnskyldning.

Beleilig er ikke situasjonen med at jeg skal ha snøftet under et informasjonsmøte tatt med i referatet. Det passer ikke inn i bildet som forsøkes formet av meg, i og med at jeg overhodet ikke snøftet.

Nå trenger jeg tid til å analysere referatet i detalj. Det første jeg skal sjekke i morgen er hvem som faktisk har forfattet det og gjort redigeringer. Med litt flaks kan det ha blitt lagt igjen ugjendrivelige spor etter mer enn én person. I morgen må jeg også finne ut av hvem som formelt skal stå som avsender for et slikt brev jeg har fått i dag.

Dette er trolig det mest dramatiske jeg har opplevd på så lenge jeg kan huske. Det er et angrep jeg ikke kan la stå som en flekk på meg som person.