Dear Billy Crystal

Verdens Ende, 1998

Jeg har sett siste halvtime eller så av Analyze This. Eller That. Jeg er ikke sikker. Jeg startet å skrive dette:

I am a male. Writing you is in no way a sexual thing, for me.

Oh, that started out wrong. I meant to say, I admire you. Ever since I first saw When Harry Met Sally you have been an idol. Of sorts. I do not carry Idols.

Det falt ikke i smak hos noen av oss. Hverken meg eller meg. Uansett subjekt finnes referanse i When Harry Met Sally. Meg Ryan og Billy Crystal. En film om å kaste bort tid i stor skala. En av de varmeste filmene jeg husker.

Han skal til New York. Hun får sitte på. En første antagelse. Hvem var den aktive parten? Er kronologien det som definerer historien eller er det et fantastisk rollespill? Begge har en avstand fra det rollen uttaler som får meg til å legge mer oppmerksomhet til kroppspråk enn ord.

Billy Crystal utøver distansen til ordene perfekt. For meg er det en god ting. Refleksivitet, oppmerksomhet til et selv som i en hver sammenheng er en rolle. Som film er det bra fordi det retter oppmerksomhet til historieN. Som tilskuer vet jeg at det jeg lever meg inn i er et forsøk på å overbevise meg om en verdi. Kjærlighet.

Det høres litt merkelig ut dette. Jeg tror ikke på å være en rolle i hverdagen, men jeg ser det kan være nødvendig i det korte løp. For å fortelle en historie. Det gjør meg forvirret å spille roller. Kanskje bør jeg gjøre som Espen Eckbo og bli en rollefigur gjennom et Excel-ark satt opp med detaljerte, finkornede egenskaper (for en gangs skyld noe på Storbynatt verdt å se).

Harald Eia og Bård Tufte er ut. De lar ironi gå over i Sarkasme. Ja, med stor S. Platt, ubehagelig, ikke rettet mot noe jeg lenger finner meningsfylt. Ironi er ikke dårlig, men distanse er det viktigste. Fyll avstanden mellom handling og ord med noe av verdi.

Derfor liker jeg Billy Crystal. Det er til tider noe sårt å se en som gjennom sin mimikk fremstår litt smålei av livet, men med en øyekrok som hinter om det motsatte. Et skifte mellom passiv og aktiv som er på den ekstreme siden. Fra avslappet psykolog til slåsskjempe på et øyeblikk.

En rolle er ikke det samme som en virkelig person. Billy Crystal er ikke Harry. Tror jeg. Jeg følger ikke med på biografier. Som deltaker i historieskrivningen har jeg et tomrom i min forventningshorisont. Jeg stiller meg blank og Harry Met Sally. En enkel film med svært forvirrede mennesker.

For meg var filmen en historie om slik jeg ser verden. En god film.